Det var blitt mye mer masete å bo på Helsfyr de siste ukene, etter at T-banen ble stengt. Folk fikk nye bevegelsesmønstre, og de første ukene hadde det stått busser i kø i flere kilometers omkrets. Men i dag var det annerledes. Skoleferien var i gang, og mange voksne hadde også tatt sommerferie. Med tanke på hvordan juli-været var året før, var det kanskje like greit å starte tidlig.

Gry hadde veldig lang ferie, for hun hadde ingen jobb. Mens Merethe skulle jobbe én uke til. Så hadde de fire uker ferie. Så skulle Merethe tilbake på jobb. Hvis Gry ville bli vikarprest et sted, var muligheten bare en telefon unna, men foreløpig var hun usikker.

Det var grunnen til at de fremdeles bodde i en to-roms på Helsfyr. Gry hadde ikke hatt fast jobb siden før Anna ble født, og da permisjonspengene tok slutt, hadde de levd billig i over et år, før Gry begynte som vikar. Litt her, og litt der. Hun likte ikke å være vikar, men hun visste ikke hvor hun ville jobbe heller.

«Vi skulle ikke gjort noen sånne pride-ting mens Anna er i barnehagen, da?» foreslo Gry.

«Hva skulle det ha vært?» spurte Merethe. «Det er vel ingenting å se på en kjølig mandag morgen.»

«Vi kan jo bare dra til byen og se,» maste Gry. «Jeg har faktisk aldri vært på noen Pride.»

Før Gry ble gravid høsten 2017 og møtte Merethe, hadde hun ikke vært skeiv i det hele tatt. Hun hadde bare vært uheldig med kjærligheten. I 2018 og 2019 var hun så opptatt med Anna, i 2020 og 2021 unngikk de folkemengder og året før hadde de vært på ferie.

Gry hadde bare sett festivalområdet og paraden på bilder. Det hadde ikke vært sånn før, at alle slags folk dro på Pride. Gry hadde ikke vært den slags folk som var på Pride og viftet med regnbueflagg, heller ikke i solidaritet, og hun hadde ikke engang vært tilskuer til paraden.

«Vi kan gå på Pride House,» sa Merethe. «Hvis du er interessert i gjennomgang av faglige verktøy for kjønns- og seksualitetsmangfold i barnevernet eller debatt om diskrimineringsvern og interseksjonelt arbeid. Det starter klokka ett. Så kan vi hente Anna etterpå.»

De syklet nedover mot byen. Gry på den store svarte transportsykkelen, Merethe på sin trofaste u-motoriserte variant. Etter å ha kjørt el-sykkel en stund, mens Gry var i Nord-Hålogaland, hadde hun egentlig fått smaken på det. Men hun hadde ikke råd til å kjøpe sin egen akkurat nå. De hadde ikke råd til noen ting.

På veien stoppet de på Grønland for å spise lunsj. Etter at gata som gikk forbi torget ble midlertidig bilfri, hadde Punjab Tandoori fått utvidet uteserveringen sin. De satte seg under en parasoll og gaflet innpå byens kanskje billigste, i alle fall mest effektive, lunsj.

Merethe kikket bortover mot torget, og tenkte på at om noen dager kommer ti-tusenvis av mennesker til å stille opp her, men ingen av dem som er på torget nå, kommer til å være med. I alle fall ikke de fleste.

Det var mye de hadde unngått å snakke om de siste ukene. Som for eksempel om de skulle bo i Oslo, eller om de skulle flytte til Finnmark. Eller Nord-Trøndelag. Eller et annet sted med mange ledige stillinger og rimelige rekkehus.

At Merethe plutselig hadde blitt gravid på sitt siste forsøk, hadde komplisert det hele. Så var de ikke bare tre, men snart fire. Hun hadde følelsen av å ha hatt uflaks med vilje, på en måte. Dette var hennes skyld. Det var jo henne som absolutt skulle ha en baby, selv om det egentlig ikke passet. Gry hadde nok levd like fint uten flere barn, selv om hun selvsagt sa at hun gledet seg.

Det var umulig å bli boende i en to-roms på Helsfyr. Om ett år skulle Anna starte på skolen, og det krevde også sine forberedelser. Det var nå de måtte flytte, og de hadde bare de pengene de hadde, og Gry hadde ikke jobb, fordi hun aldri søkte seg noen jobb.

Plutselig reiste Gry seg opp og vinket til noen. Merethe myste mot sola. Det kom to mennesker gående; en høy, blond mann med langt hår, og en dame med kjempestor mage.

«Mikkel! Elisabet! Kom hit!» ropte Gry ivrig.

Merethe så at Elisabet også måtte tenke seg om et par sekunder. Så smilte hun. De kom bort til gjerdet. Mikkel la en arm rundt livet til Elisabet, eller, rundt det stedet på kroppen der det hadde pleid å være. For Elisabet var gravid, veldig gravid.

Hun hadde også vært sin runde i Nord-Norge, etter to julehøytider som vikar i Marta-kirken. Nå var hun tydeligvis tilbake i hovedstaden.

«Ting på gang?» spurte Gry.

«Ser sånn ut,» lo Elisabet. «Har termin om to uker, så nå er en lang ventetid snart over!»

«For dere to klarte å…?» spurte Merethe.

«Vi måtte bare prøve dobbelt så ofte,» gliste Mikkel. «Da gikk det kjempefint til slutt.»

«Så, jobber du som prest nå?» spurte Gry.

«Akkurat nå lever vi av Airbnb,» sa Elisabet. «Jeg har tatt noen enkelttjenester for å betale ned studielånet, bare. Og for å få litt lommepenger. Mikkel har jo fire soverom og ingen gjeld, så da kan vi leve veldig fritt.»

Ja, sånn kan livet også være, tenkte Merethe. Hvis man ikke trenger trygderettigheter eller pensjonspoeng. Hun trengte det. Hun stolte ikke nok på livet, etter å ha sett hvordan det gikk for Kristine da hun plutselig fikk kreft. Hva skulle hun og Krister betalt huslånet sitt med uten fast lønn og Statens Pensjonskasse?

Men Elisabet kunne alltids flytte inn i caravellen sin. For sånn var hun. Hus under hver busk. Prestejobb på hvert nes. Og alltid på Pride de siste femten årene.