24. september 2013:
Lillian og Åge var ikke der lenger. Nå var det bare Dag, Krister og Kristine igjen. Kristine innså at hun hadde drukket mer enn planlagt, det var senere enn planlagt, og hun hadde fortalt mer om seg sjøl enn planlagt.
«Det er vel på tide å komme seg hjem,» konstaterte hun. «Det er mørkt ute.»
Det siste sa hun mest for å ha en annen unnskyldning enn at hun hadde mye å gjøre dagen etter. Dag sa seg helt enig og tilbød seg å følge henne hjem. Hun sa at det ikke var nødvendig. Han insisterte. Fordi det var mørkt.
De fant jakker og skjerf, og gikk ut. Alle tre bodde i samme retning. Dag lengst unna, Krister nærmest. Dag sa at han ville ta en taxi hjem, og at de godt kunne få skyss. Han praia en bil og de satte seg inn. Kristine begynte å snakke med Krister om gudstjenesten neste søndag. Men hun begynte å surre. Hun innså at hun hadde blitt full og lot være å si noe mer. Hodet hennes var fullt av bomull, deilig bomull.
Etter at Krister hadde hoppa av, kjørte Dag og Kristine videre i taushet. Sjåføren satte på radioen. Teknomusikk. De kom fram til boligfeltet der Kristine bodde, og hun skulle til å gå ut av bilen.
«Takk for skyss,» sa Kristine.
«Jeg lovte Krister å passe på at du kom deg helt hjem,» sa Dag. Han betalte og fulgte etter henne ut av bilen. Kristine var for full til å bli fornærma.
Kristine fomlet litt i håndveska og låste opp døra til leiligheten sin. Det var mørkt der inne. Digitalklokka på komfyren viste 01.34. Dag tok av seg sko og jakke og fulgte etter henne. Hun satte seg i sofaen og kjente plutselig hvor trøtt hun var.
«Jeg går og lager en kopp te til deg,» sa Dag og forsvant ut på kjøkkenet.
Da han kom tilbake, hadde Kristine sovnet.
Åtte år har gått siden Kristine ble ordinert, og mye har hendt i Oslo-kirken siden den gangen. Jeg hadde aldri fremstilt konteksten til tjenesten på den samme måten hvis jeg skulle fortalt den samme historien i dag. Nå har bispedømmerådet vedtatt støtte til deltakelse på Oslo Pride, og det er ikke lenger like uproblematisk for biskoper og proster å undersøke hva prestene foretar seg om nettene.
Den norske kirke har gjort et formelt vedtak om å støtte kampanjene #metoo, Torsdager i svart og Black lives matter, og ruller ut et kurs om LHBT for alle ansatte i hele landet. For åtte år siden var det en liten gjeng her og der som torde å vifte med et regnbueflagg. Ting har gått veldig fort.
I 2018 oppga 63 % av kirkestabene at #metoo hadde vært på dagsorden hos dem. Mange steder har man gått gjennom rutinene for forebygging og varsling. Men det har aldri blitt noen #metoo-kampanje i Den norske kirke, verken i Oslo eller andre steder. Mange har etterlyst en ordentlig #metoo-kampanje og spurt hvorfor ikke noen ruller den i gang? Er det ikke noe å melde om? Vil man ikke melde? Eller ordner man det på andre måter?
Sognepresten Dag burde vært «fratatt kappe og krage» i 2013, men årene har gått. Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis hendelsen ble varslet om senere og det som virket greit for de involverte da, ble sett på gjennom 2021-brillene. Derfor oppfordrer jeg deg som vil lese årets adventskalender til å først lese adventskalenderen fra 2013, «Fra og med 12. uke,» før du klikker deg videre inn på Lys Våken-gudstjeneste i Gamlebyen kirke.
Tenn lys! 