Palmesøndag

Mandag. Etter kveldens menighetsrådsmøte tok Merethe oppvasken sammen med Paulus, den eldre mannen som ledet Marta-fraksjonen i menighetsrådet.

«Kommer du til å søke, Merethe?» spurte Paulus.

«Jeg vet ikke,» sa Merethe. «Jeg har jo en fin jobb. Tror jeg. Jeg hadde jo bare jobbet her i tre måneder da koronaen kom, så jeg har ikke fått utforsket hele kapellanstillingen ennå.»

«Det er vanskelig å finne søkere til menigheter som ikke utmerker seg nå,» sa Paulus. «Jeg er redd vi kan bli stående i en situasjon med kvalifiserte, men ikke egentlig tilfredsstillende, søkere. Derfor vil jeg på det sterkeste oppfordre deg til å søke.»

«Så du tenker jeg er en tilfredsstillende søker?» smilte Merethe. «Det var hyggelig, Paulus. Men jeg er fremdeles litt usikker på om jeg har lyst til å være sokneprest.»

«Har du lyst på en middelmådig sokneprest?» spurte Paulus. «Kanskje det er spørsmålet du må stille deg.»

«Jeg skal tenke på det,» lovte Merethe. Enhver annen ville hun irettesatt for å påstå noe sånt, men hun visste at det ikke nyttet å irettesette Paulus.

Tirsdag. Kristin hadde satt av tre timer til dagens prestemøte, for at de skulle rekke å lese tekstene til både palmesøndag, skjærtorsdag og påskedag. Rebekka sjekket at alle kapellanene hadde med seg bibel, og fant en ekstra til henne som hadde glemt. Så gikk hun bortom Merethe.

«Har du funnet ut mer om den helga jeg snakket om?» spurte hun.

«Ja, da har jeg fri,» sa Merethe. «Det er Frodes helg.»

«Men hadde det vært greit for deg å bare…» Hun lot det henge i lufta, men Merethe forsto hva hun mente. «Som en kollegial tjeneste.»

«Nå er det faktisk sånn at man skal ta den presten som har tjenestehelg,» sa Merethe.

«Men hvis du får et par flasker vin?» insisterte Rebekka.

«Den som av usaklige grunner vil bytte prest, må skaffe egen prest,» sa Merethe. «Det er partene helt enige om.»

«Usaklig?» sa Rebekka. «Hva er det som er usaklig? Du er både flinkere enn ham og du har en profil som passer oss bedre.»

«Skjerp deg,» sa Merethe. «Du kan helt sikkert skaffe en annen prest som du kan ta med til Gamlebyen. Men jeg kan ikke ta jobben fra min egen kapellan.»

Onsdag. De var fem rundt kjøkkenbordet denne morgenen. Ola hadde kommet for å være med på å planlegge påsken.

«Du vil ikke like dette,» sa han til Merethe. «Men jeg er sikker på at noen har vært og pillet på orgelet.»

«Er det noe som mangler?» spurte Merethe.

«Nei,» sa Ola. «Men tenk om noe plutselig blir borte, og så er det ingen her til å huske hvordan det egentlig skulle vært.»

«Det er i så fall ikke min skyld,» sa Merethe surt. «Men du kan vel telle piper før du drar, så skal jeg holde et øye med dem.»

Merethe skulle jobbe palmesøndag, langfredag og påskedag, mens Frode skulle ta tjenestedagene og skjærtorsdag.

«Ofte har vel begge prestene vært med på påskedag,» sa Ola. «Hvis jeg skal tenke tilbake til før du kom, før pandemien.»

«Jeg synes Frode skal få ha litt ferie og være sammen med familien,» sa Merethe. «Du har gjort en flott innsats her, Frode. Så nå kan du hvile litt.»

«Takk,» sa Frode. «Men det er ikke nødvendig.»

«Jo,» sa Merethe. «Du må samle krefter til… til… til å begrave alle som vanligvis dør i tida etter påske.»

Da de var ferdige med å snakke om påsken, tok Egil ordet:

«Nå har vi forsøkt en stund å dele daglig leder med Huk. Det har ikke vært så vellykket for noen av menighetene. Derfor blir dette prosjektet avsluttet innen utgangen av april. Jeg ble spurt om jeg kan tenke meg å ta over som daglig leder i Huk. Det har jeg takket ja til. Jeg har gått noen runder med meg selv, for jeg føler meg egentlig ikke ferdig i Gamlebyen, men i Huk åpner det seg mange spennende muligheter. Så det er et tilbud jeg ikke kunne si nei til.»

«Du syntes det?» sa Tone skarpt. «I den situasjonen vi er i nå? Kunne de ikke i det minste gitt oss litt mer tid å områ oss på?»

«Når ting først skjer i fellesrådet, så går det jo veldig fort for tida,» innvendte Egil. «De har tenkt på det i et par måneder, men ikke sagt det helt direkte til meg. Du kommer til å bli spurt om å fungere en stund, Tone, til de får tilsatt en ny daglig leder her også.»

«Hva har vi igjen, da?» sukket Tone og så på Merethe. «Deg og meg?»

«Og meg,» sa Frode.

«Selvsagt,» sa Tone. «Du virker veldig trofast.»

Torsdag. Merethe hadde svelget all stolthet og henvendt seg til Åge og bedt om et krisemøte. Nå satt de i Huks sakristi og drakk sur traktekaffe.

«Nå har jeg ingenting igjen,» innrømte Merethe. «Er det noe du kan gjøre? Finnes det noe handlingsrom for oss, sånn som du ser det?»

«Jeg vet ikke,» sukket Åge. «Jeg vet ikke. Vi kunne sikkert forsøkt å få noen synergieffekter i barnearbeidet fram mot sommeren, så dere kommer i gang igjen. Koret vårt kunne kommet til Gamlebyen og så kunne vi hatt tårnagenthelg, eller noe sånt. Men det er jo Egil som sitter på nøkkelen.»

«Egil vil ikke si det rett ut,» mente Merethe. «Men han synes at vi er noen tapere. Han vil heller være på vinnerlaget. Jeg tror ikke han er interessert i at deres kateket skal hjelpe til i Gamlebyen.»

«Den samarbeidsenheten ble visst ikke noe av likevel,» sa Åge. «Det kunne vel enhver forutsatt, at en daglig leder på to menigheter var en dårlig idé. Men jeg håper at dere kan ha Tone i 100 % en stund, da. Vi må jo kunne avstå fra en 50 %-stilling på kontoret noen måneder, når resten av staben vår er fulltallig.»

«Jeg håper det,» sa Merethe.

«Jeg er lei for alt, Merethe,» sa Åge. «Hvordan kunne alt gå så galt på en gang?»

«Det vet ingen,» sukket Merethe. «Det er problemet. Ingen vet hvor galt det kan gå, fordi alle bare er opptatt med seg og sitt. Ingen ser helheten i menighetene.»

«Bortsett fra sokneprestene,» sa Åge. «Men vi kan intet gjøre.»

«Skal du søke deg ut av byen?» spurte Merethe.

«Nei?» sa Åge overrasket. «Hvorfor skulle jeg det?»

«Fordi dere har flyttet,» sa Merethe.

«Nei,» sa Åge. «Nei, nei, nei. Jeg liker meg her. Dette er det beste prostiet.»

«Virkelig?» sa Merethe. «Fint at du sier det. Jeg skal tenke litt på det.»

Fra kirken hørte de orgeltoner. Noen øvde på påskesalmer. Merethe spurte hvem som skulle jobbe helligdagene i Huk. Én organist manglet Huk tross alt.

«Vi har hatt flaks i siste liten,» sa Åge. «Det er han der Nidal. Plutselig hadde han ikke noe å gjøre i påsken.»

«Kjempeflaks,» sa Merethe. «Kjempeflaks… Men, mellom oss sagt, så har vi hatt en liten disputt. Så jeg har ikke så lyst til å hilse på ham akkurat nå.»

«Du får bli sittende her en stund, da,» foreslo Åge. «For på det andre sakristiet har Marianne en sørgesamtale, så du må gå ut hoveddøra.»

«Men jeg skal ha en gravferd klokka tolv,» sa Merethe.

«Hm,» sa Åge og så seg rundt.

Han åpnet et skap og fant det blå silkesjalet til jomfru Maria. Merethe lagde seg en hijab og tok på seg et munnbind. Åge lånte henne jakka si. Så gikk hun så raskt hun kunne nedover midtgangen.

Fredag. Noen ganger følte Merethe seg mindre voksen fordi hun ikke hadde bil. Hun burde ha hentet tante Solveig på flyplassen. Men det gikk jo busser og tog hele tiden, så det var ikke akkurat som om det var vanskelig å komme seg inn til sentrum.

Merethe følte seg mindre voksen også fordi hun ikke hadde noe gjesterom å tilby tante Solveig. Men tante Solveig syntes to netter på hotell var et fint avbrekk fra hverdagen.

En av Merethes kusiner hadde fått barn og skulle ha barnedåp palmesøndag. Både tanten og moren skulle være faddere, men moren kunne ikke komme til byen. Det var for travelt i menigheten, og de hadde vakanser der også, hun manglet kapellan. Men Solveig hadde tid. Hun tok seg tid. Det hadde hun gjort helt siden Merethe var liten.

Da det ringte på, var det Anna som var først bort til dørtelefonen og løftet av røret. Men så ble hun sjenert og hektet det på igjen uten å låse opp døra. Gry låste opp og Anna gjemte seg bak sofaen. Merethe sto på kjøkkenet og kuttet opp grønnsaker til taco. Solveig slepte med seg en koffert oppover trappene.

«Hei og hei,» sa hun og pustet ut. «At man absolutt skal bo så høyt til værs her i denne byen. Nå må jeg jammen sette meg litt ned.»

Hun lot som hun ikke så føttene som stakk fram bak sofaen.

«Er ikke Anna her? Det var jammen synd. Jeg har jo med en liten pakke til noen som snart blir fire år.»

«Har ikke bursdag i dag,» sa Anna bak sofaen.

«Kan du få en pakke likevel, da?» spurte Solveig.

«Ja,» sa Anna. «Det er lov.»

«Jaha,» sa Solveig. «Ja, men, da så. Kan ikke du gå bort og se om du kan åpne glidelåsen på kofferten min. Så skal du se om det er noe der.»

Gry hjalp henne litt med glidelåsen. En stor pakke fylte nesten halve kofferten. Gry nikket til Anna at hun kunne pakke opp det blomstrete papiret. Noe rosa kom til syne. Det var flere ting. Det var regnjakke, regnbukse, sydvest og regnvotter, og et par røde gummistøvler med hvite hjerter.

«Nei, nei, nei,» utbrøt Merethe fra kjøkkendøra.

«Det er rosa!» konstaterte Anna gledesstrålende.

«Hva?» sa Solveig og lot som hun ikke forsto det skeptiske blikket fra mødrene. «Dette er kvalitet. Det er fra Kattnakken. Laget for harde regnværsdager på Vestlandet. Hun må da få lov til å være rosa-jente, Merethe! Du ser jo at hun er en rosa-jente!»

Anna løp rundt i stua med sydvesten godt nedover ørene mens hun ropte at hun var en rosa-jente.

Det var sånn det var å ha slektninger, kom Merethe på og vendte tilbake til kjøkkenet. Hun smilte ned i kjøttdeigen. Fra stua hørte hun at Solveig hjalp Anna på med hele antrekket.

Lørdag. I avis-stativet på Narvesen skrek forsiden til Vårt Land mot dem.

«For 50 år siden var sex mellom menn straffbart. Først i fjor fant Aasmund graven til kjæresten Per. Aasmund Robert Vik møtte ungdomskjæresten Per gjennom Åpen Kirkegruppe på 80-tallet. Da Per døde, kunne ikke Aasmund følge ham til grava, siden familien til Per ikke visste at han var homofil.»

Merethe kjente seg dratt mellom lysten til å lese om hele det kristne LHBT-miljøets kjære Aasmund, og ulysten til å lese Vårt Land. Det første vant. Hun plukket en avis fra stativet og sa samtidig ja til at Anna kunne få en is. Anna valgte en pinneis og Merethe visste at det kom til å bli mye søl. Men gleden i ansiktet hennes over en av vårens første is ville veie opp for det.

De var på bytur fordi Gry ville se på el-sykkel. Anna bar sykkelhjelmen sin i den ene hånda og isen i den andre. Snart var de framme i sykkelbutikken. Gry visste godt hva slags sykkel hun helst ville ha. Den var tung og svart, og ifølge reklamen kunne det sitte tre barn bakpå. Hun fikk en rask demonstrasjon og tråkket i vei på fortauet utenfor.

«Mamma vil ha kul sykkel,» konstaterte Anna.

«Har ikke mamme kul sykkel, da?» spurte Merethe.

«Nei,» sa Anna og slikket på isen.

Da Gry kom tilbake, sa hun at hun gjerne ville prøve en runde med Anna bakpå. Det var derfor Anna hadde med seg hjelmen. Merethe tørket is fra ansiktet hennes og festet hjelmen under haka. Det ble montert et sete bakpå sykkelen og Anna ble spent fast. Gry sparket fra og de forsvant nedover gata.

Både Gry og Anna elsket sykkelen. Gry fikk montert en grind og sitteputer bakpå, fordi ekspeditøren mente at Anna var gammel nok til å ikke sitte i sete. Gry og Merethe så på hverandre. Hun var kanskje det? Gry skrev under på en avbetalingsavtale, for sykkelen var ikke akkurat billig.

Så løftet ekspeditøren Anna opp på sykkelen, og de to vinglet av gårde. Gry var jo ikke vant til å ha noen bakpå ennå. Merethe vinket til de rundet en sving. Så gikk hun til bussholdeplassen med Vårt Land i sekken.

Palmesøndag. Gry vikarierte for den stakkars korona-syke kapellanen igjen. Sykdommen så ut til å bli langvarig. Men neppe så langvarig at det åpnet seg muligheter for et fast vikariat.

Maria-Kristine kom tidlig. Hun gikk fram og tilbake foran i koret, og virket frustrert.

«Hva er det, Maria-Kristine,» spurte Gry. «Er noe galt?»

«Selvsagt ikke,» sa Maria-Kristine. «Det er bare sånn jeg alltid har hatt det på søndager. Jeg blir så rastløs.»

«Du kan bare slappe av nå,» sa Gry. «Du er jo pensjonist.»

«Ikke i sjelen,» sa Maria-Kristine. «Det rykker fremdeles når jeg hører kirkeklokker. Og plutselig kan jeg stoppe opp og tenke; har jeg glemt albaen min i dag? Og så husker jeg at jeg ikke jobber lenger.»

«Så sett deg ned,» sa Gry. «Jeg blir helt nervøs av å se på deg.»

«Det blir bare verre og verre nå,» sa Maria-Kristine. «Jeg bare går og går og går, kommer til kirka, tror det er søndag, men så er det tirsdag.»

«Bor du alene?» spurte Gry.

«Kjæresten min er død, har jeg jo sagt!» sa Maria-Kristine.

«Selvsagt,» sa Gry. «Det glemte jeg. Men hvis du ikke klarer å gå og sette deg, kanskje du kan dele ut salmebøker?»

«Dele ut salmebøker,» snøftet Maria-Kristine. «Så det tror du. Jeg skal si deg en ting, og det er at jeg kjempet for å få stå her oppe. Her oppe! Søndag etter søndag, tekst etter tekst, preken etter preken. Og hver eneste søndag tenkte jeg; klarer jeg en søndag til? Og hver eneste søndag var svaret ja.»

Hun marsjerte ned midtgangen idet klokkene begynte å ringe.

Det slo Gry at det kanskje ikke var noen rundt Maria-Kristine som kunne ta tak i glemskheten hennes. Kanskje hun og Merethe burde ta på seg å være noen. Enslig og uten barn, det er ingen fordel når man når en viss alder. Kanskje hun burde gifte seg med Merethe for å ikke plutselig en dag stå helt alene.

Dette satt Gry og tenkte på mens tekstleseren leste fra Johannes-evangeliet om hvordan Jesus kom til Jerusalem. Så samlet hun sammen arkene sine og gikk på prekestolen. Maria-Kristine satt på den vanlige plassen sin, på niende rad på høyre side. Enda en søndag, enda en tekst, enda en preken. Svaret var fremdeles ja.

***SLUTT***