Alt startet med Kirkerådets (det ekte Kirkerådets) ironiske adventskalender i 2013. Jeg ville lage en anti-ironisk adventskalender. Den nådde ikke like bredt ut, men bredt nok til at jeg gjentok det flere år på rad fordi det er hyggelig å glede andre før jul.

Og fordi jeg koser meg selv med å samle opp inspirerende sitater og situasjoner gjennom hele høsten. For selv om enhver likhet med personer, hendelser eller bygninger i det virkelige liv er tilfeldig, er det jo slettes ikke helt tilfeldig hva som skjer.

Jeg ønsker å beskrive heteronormativitetens vesen, eller rettere sagt: Det som ikke faller innunder heteronormativiteten. Heteronormativiteten er tradisjonelt forstått som ideen om at mennesket er skapt som mann og kvinne, og at de er skapt til å danne par og formere seg, innenfor rammen av et ekteskap eller lignende. I forlengelsen av dette kommer brudd på ekteskapsnormen, enten det er å være singel, å ikke gifte seg, å ikke ville ha barn, å skille seg, å ha et åpent forhold eller å være utro.

Den såkalte «Kirken» har tradisjonelt ønsket å forkynne heteronormen og ekteskapsnormen, og påstått at begge deler er deler av Guds skaperordning. Heldigvis er ikke alle enig i det, så derfor setter jeg anførselstegn rundt Kirken.

 

Sammendrag 2013-2017

Det er ikke så lett å sammenfatte alt som har hendt hittil, men jeg skal gjøre et forsøk. Det var aldri meningen at det skulle bli noe mer enn én adventskalender i 2013, skrevet mest for én person, men så tok det litt av.

Men, her er noen knagger (obs: spoilers hvis du tenker å lese fra start). 

Kristine gikk ut fra TF våren 2013 og fikk jobb som kapellan i Marta Menighet. Hun var kjæreste med Sofie, som dumpet henne da hun skulle bli prest. Etter en prostisamling fulgte sogneprest i nabosognet, Dag, etter henne hjem, og hun våknet dagen etter med en følelse av at noe hadde hendt. Første søndag i advent tør hun å ta en test, og finner ut at hun er 12 uker på vei. Det blir en forvirrende adventstid, hvor sognepresten i Marta, Krister, tilbyr seg å si at han er faren.

De hadde ikke tatt med i beregningen at omgivelsene vil se på dem som et par, særlig den litt konservative prosten Gabriel. Kristine blir opptatt av å finne ut hvordan det kunne vært, hvis de var det. Det kommer fram at Krister er relativt nyskilt fra Maria, fordi de etter å ha forsøkt å få barn i flere år, hadde funnet ut at han var steril. Kristine forstår at det ikke bare er av veldedighet han har tilbudt seg å hjelpe. De kommer nærmere og nærmere hverandre i ukene mot julaften. Etter hvert forstår Kristine at det finnes følelser der som hun ikke helt forstår hvor kommer fra, men velger å satse på.

I månedene etterpå blir de bedre kjent, og har mer eller mindre bestemt seg for å være et par. Krister undersøker en gang til om han virkelig er steril, med tanke på når Kristine ikke lenger er gravid. Han får beskjed om at han er genetisk sett en kvinne.

Even blir født dagen etter at Kirkemøtet i Kristiansand debatterer likekjønnet ekteskap, lørdag 9. april, 10 uker for tidlig.

Tanken på at han kanskje egentlig ikke er en mann, opptar Krister mye. I adventstiden 2014 bestemmer han seg for å kle seg som kvinne i ei uke, i solidaritet med transpersoner. Prosten er negativ til dette. Krister jobber med å akseptere seg selv, men både han og Kristine ønsker seg flere barn. Kristine finner ut at hun vil spørre Dag om å være donor. Han går med på det, og de går i gang med prosessen.

Mens Kristine fødte Even, fikk hun Krister til å love at de skulle gifte seg, men Krister nekter å gjøre det før kirka vil vie alle. Kristine får lurt ham i lenkene på en prostisamling 16. desember. I en tid «alle» snakker om Åpen Folkekirke, stifter prostiet en uformell lokalforening de kaller Pragmatisk Folkekirke.

Prostikollega Åge sliter med ekteskapet med den 16 år yngre kona Sara. Deres tredje barn, Ruth, har blitt 10 måneder og Åge er hele tiden redd for at Sara skal bli gravid en gang til.

Navngitte prostikollegaer forøvrig er Lillian, en nesten pensjonert feminist som er sogneprest på prostesetet, og Marianne, en sliten småbarnsmor.

Kristines bestevenninne fra studietiden, Merethe, bestemmer seg for å søke stilling i naboprostiet. Hun har holdt til på en Øy i Nord i halvannet år, og som singel, lesbisk urbanist orker hun ikke mer. Hun er fadder for Even og blir som et familiemedlem å regne hos Krister og Kristine.

Det forberedes kirkevalg. Både debatten og gjennomføringen av valget engasjerer mange. Erfaringene Krister gjør seg når han «kler seg ut som kvinne» i solidaritet, vekker noe i ham han aldri har våget å kjenne på. I september 2015 kommer han derfor ut av skapet som Krister-Elise, med hjelp av sin gode kamerat Oddvar.

Det går mot advent, og Merethe blir veldig forelsket i Ingunn i det nye menighetsrådet. Ingunn er gift, men Merethe fristes nesten til å innlede et forhold til henne likevel.

Kristine har blitt gravid med sæd fra Dag. Testene fra legekontrollen viste at hun har fått klamydia. Hun beskylder Krister for å være utro, for hun forstår ikke hva han skjuler for henne. Det viser seg at det er Dag som har smittet Kristine, og at han har blitt smittet av kona Anne-Gro, som har vært utro (med en som heter Jørgen). De har tre barn: Markus, Johannes og Miriam, som er yngst (7 år).

Hele livet til Dag faller sammen. Dag vil at Krister og Kristine skal ta vare på ham, men de er ikke helt klare for det. Men han vikler Kristine mer og mer inn i sin egen samlivskrise, og gjør livet veldig vanskelig for seg selv. Heldigvis finner han trøst i Merethe, som også har kjærlighetssorg.

Mens Kristine og Krister var i foreldrepermisjon, hadde menigheten en vikarprest som heter Gry. Hun var ferdigutdannet to år etter Kristine og har, som de fleste andre, problemer med å få seg fast jobb i byen. Så hun går fra vikariat til vikariat, til Merethe i adventstiden 2015 overtaler henne til å søke jobb i Dalen, hvor hun selv jobber. Gry treffer vikarorganisten Nidal og de innleder et forhold. Han får henne til å undertegne skilmissepapirene, så hun kan legge et usunt tenåringsekteskap og en abort bak seg.

Gabriel har problemer med å få unna alt arbeidet i prostiet før jul. Dag står i en skilsmisse og får derfor studiepermisjon. Krister-Elise sykemelder seg fordi hen blir diskriminert, og alle småbarnsforeldrene er nede for telling med omgangssyke eller influensa. Gabriel må derfor gjøre en del selv, og gruer seg til å bli pensjonist. Kristine blir innlagt fordi legene er redd hun skal abortere, og Hanna blir født 28. januar 2016.

Adventstiden 2016 uroer mange seg for virksomhetsoverdragelsen, og for at ingen vil vite hva slags datasystemer Den norske kirke våkner opp med 1. januar 2017. Med to barn blir Krister-Elise og Kristine mye travlere enn før, og Merethe føler seg oversett og alene. Dag tar litt vare på henne, men det tør hun ikke innrømme. Hun leter etter noen hun kan bety noe for og blir veldig berørt av bisettelsen til en gammel dame som tilsynelatende ingen bryr seg om.

Adventstida 2017 tar man kirkebruksplanen litt på forskudd, og det blir vedtatt at Marta-kirken skal ha bruksendring og at menigheten må flytte ut. Kristine søker sogneprestjobb i Fredrikstad og finner seg en liten hvit kirke på landet. Krister-Elise vil pendle en stund og ikke forlate kirka før etter at siste kalk er båret ut.

Gry blir gravid med Nidal, som ikke vil ha henne. Hun forteller ham derfor ikke at hun er gravid og bestemmer seg for å ta abort. Men hun har kommet for langt i svangerskapet allerede. En fostervannsprøve avslører at fosteret kan ha Downs syndrom, og hun har derfor anledning til å ta abort likevel. Merethe har vært hemmelig forelsket i Gry ganske lenge. Plutselig får Gry øynene opp for henne – og det blir ingen abort, og dessuten får hun to marsvin på kjøpet.

Marta-kirken står tom. Men i Kirkevalget 2019 vinner den «gamle» menigheten valget, og når menighetsrådene konstituerer seg, lover de at det skal bli jul i Marta-kirken igjen. Selv om Fellesrådet ikke har råd til å drifte Marta-kirken, har Bispedømmerådet et mindreforbruk i forhold til 2019-budsjettet og har midler til å engasjere en prest.

Elisabet studerte samtidig som Kristine og Merethe (2008 Bakenfor en bønn). Hun sitter i en prestebolig i De Dype Skoger og lurer på hva hun skal gjøre med livet sitt. Hun ser annonsen, og bestemmer seg for å ta sjansen.

Så nå jubler Marta Misjonsforening: Det blir jul i kirken i 2019 likevel!