Søndag 28. desember

Denne gangen kan vi feire høytiden, tenkte Merethe for seg selv. Endelig.

Hun tittet ut av døra til sakristiet og så ungene pakke sammen soveposer og liggeunderlag, og så for seg hvordan kirka skulle fylles opp om en times tid. Av barnas foreldre og søsken og besteforeldre, og av dem som kom for å feire dagens to dåpsbarn.

De hadde god plass i Gamlebyen kirke. Tomheten det siste halvannet året hadde vært mer påfallende hos dem enn i byens mindre kirker. De store vinduene hadde vært ekstra mørke. Ekkoet i tomrommet hadde vært rungende. Og det nye, fine teppet de hadde fått etter vannlekkasjen for to år siden, hadde knapt noen rukket å tråkke på.

Jula 2021 skal bli tidenes beste jul, tenkte Merethe.

Hun smilte til soknepresten Dag, som hjalp noen av guttene med å pakke sekken. Etter at hjemmekontorpåbudet ble opphevet og hun kunne sammenligne ham med de andre sokneprestene, hadde hun for alvor lagt merke til at han begynte å få grå hår ved tinningen. Tenk at han snart var femti. Herlighet, og hun samtidig åtte-og-tredve. Hun husket ham som litt over førti.

På en måte var det som hun hadde hoppet over halvannet år. Alle tre-åringene var plutselig fem-åringer, babyene hadde lært seg å løpe og konfirmantene hennes hadde begynt på videregående. Alt imellom hadde liksom blitt så uvirkelig. På kontoret hennes hang gruppebildet til 2021-konfirmantene. Det skilte seg ut fordi alle andre kull hadde blitt fotografert med hvite kapper.

Da fotografen skulle komme på kappeprøvingen, hadde den ene ungdomsskolen stengt ned på grunn av smitte i alle klasser, og de hadde utsatt fotograferingen til en annen gang. Den andre gangen hadde ikke Merethe og Nala, menighetspedagogen, vært enig om hvem som skulle ta med kapper, så det hadde ikke vært noen kapper. Drit i det, hadde Nala sagt. Det kjentes egentlig helt riktig ut at dette kullet for alltid skulle skille seg ut på veggen i sakristiet. Alt var så annerledes.

«Lys våken, Lys-lys våken,» sang Dag fornøyd. Han hadde funnet en t-skjorte i XL, men den var likevel litt stram. Han så idiotisk ut, og Merethe var så glad i ham fordi han likevel hadde den på. Da Nala på kort varsel hadde meldt avbud dagen før, hadde Dag pakket soveposen og kommet kjørende med en gang. Han hadde kuttet opp grønnsaker og stekt kjøttdeig og servert taco til tretten sultne 11-åringer og fortalt spøkelseshistorier i tårnet før de skulle legge seg.

Natta hadde de delt mellom seg. Selv om prester selvsagt egentlig ikke skal være nattevakter på Lys Våken hvis de skal lede gudstjeneste dagen etterpå. Dag hadde nå vært våken siden klokka 03.30. De var begge vant med nattevåk; Dag var jo trebarns-far selv om barna hans var blitt store nå, og Anna hadde ennå ikke lært seg å sove hele natta, så Merethe husket ikke hvordan det var å sove en hel natt.

Hva var vel en kapellan uten menighetspedagog og hva var vel en sokneprest uten kapellan? Merethe klarte seg ikke uten hverken Dag eller Nala, og hun visste at de ikke klarte seg uten henne heller. Hvis Dag ble borte, ville Merethe dekke opp. Hvis Nala ble borte, ville Merethe dekke opp da også. Og hvis Merethe selv skulle bli borte, ville de dekke opp for henne, begge to. Hun følte at hun som kapellan alltid hvilte i en trygg treenighet.

«Det er en ting som jeg synes mangler, hvis du skjønner hva jeg mener,» sa Dag. «Siden det er første søndag i advent. Skal vi ikke tenne det første lys?»

«Jo,» sa Merethe. «Det var planen. Har ingen funnet fram staken?»

«Det er vel typisk din jobb,» mente Dag. «Det er jo din gudstjeneste.»

Merethe så på klokka. 10.23. I fjor hadde staken vært på det gamle kantorkontoret i klokketårnet. Hun knøt skolissene og gikk ned den lange midtgangen og opp den bratte trappa. Galleriet lå i halvmørke ennå. Hun låste seg inn på kontoret og åpnet skapet. Den var ikke der. Hun åpnet flere skap. Den var ikke der heller.

Hun gikk ned igjen og begynte å lete på sakristiet. Hun lette på kjøkkenet. Hun lette på do. Hun lette i safen. Hun lette på dåpssakristiet. Hun kikket opp på galleriet og bestemte seg for å gå opp dit en gang til. All den andre julepynten så ut til å ligge der.

Men selv etter å ha rotet gjennom hver eneste eske, var Merethe like frustrert. Den skulle jo være her? Hun gikk to etasjer opp i tårnet og lette blant skrotet. Den var selvsagt, og heldigvis, ikke der. 10.32. Den siste døra var bakdøra til orgelet. Hun lirket den varsomt opp og tok et skritt inn. Det var så mørkt. Hun fant lommelykta på mobilen.

Plutselig ble det helt lyst.

«Vennligst ingen kapellaner inni instrumentene,» sa Ola. «Der går min grense. Hvis du skal rote her en annen gang, så er lysbryteren plassert her.»

«Men jeg finner ikke adventsstaken,» sa Merethe fortvilet. «Jeg er helt sikker på at den finnes et sted på galleriet!»

«Det eneste stedet i hele kirken det ikke finnes rot, er inni instrumentet mitt,» sa Ola. «Kom deg ut av det, Merethe. Fort. Jeg må varme opp de kalde tangentene mine.»

Siden temperaturen ble skrudd ned i kirkene i forkant av adventstida, hadde Ola begynt å varme opp seg selv med å løpe tre ganger rundt kirka like før gudstjenestestart.

«Å,» stønnet Merethe. «Jeg blir så innmari irritert når ting er borte!»

«Gå og skift og vask deg,» sa Ola. «Husj, husj. Du ser ut som du har krabbet rundt i tårnet eller noe sånt.»

Merethe gikk slukøret mot trappa. De hadde vel stående noen kubbelys fra allehelgen. Hun fikk sette dem på et bord. Men hvilken idiot kunne ha fjernet adventsstaken fra galleriet?

«Så dumt, da,» sa Dag da hun var tilbake på sakristiet. «Du vasket og ordnet med den i januar, gjorde du ikke?»

«Jo,» sa Merethe.

Plutselig så hun for seg kirkas adventsstake. Innerst i boden hjemme hos dem. Fremdeles full av stearin. Første søndag i advent kom like brått på henne hvert eneste år.

Ungdomslederne hjalp 11-åringene med å stable sekker og soveposer, før de samlet barna til en siste gjennomkjøring av dansen. Dag tok av seg t-skjorta og Merethe fikk et glimt av en blek mage før han fikk dratt presteskjorta ned igjen. Før hadde han hatt ti kilo for mye, nå hadde han bare fem, og når man nærmet seg femti kom man kanskje aldri helt ned igjen.

«Puh,» sa han. «Nå begynner jeg å bli overtrøtt, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvordan vil du ha meg? Skal jeg ta på alba?»

«Ja,» sa Merethe. «Når vi først er her begge to, er det jo kjempekoselig.»

«Kjempekoselig,» mumlet Dag. «Koselig? Jeg skulle hatt fri og sovet lenge i dag, jeg. Du skal få betale meg tilbake for dette, altså.»

Merethe foreslo at han kunne ta gudstjenesten fra forbønnen og ut. Han nikket.

«Det er lenge siden jeg har vært med på noe sånt sirkus,» lo han. «Jeg kjenner på hvor lenge det er siden jeg var kapellan. Jeg har vært så redd for at jeg skulle bli tvunget til å dra på konfirmantleir hvis du ble gravid.»

«Men det har jeg ikke blitt, så det har du sluppet,» sa Merethe.

«Men det jeg skulle si, var selvsagt at jeg kunne dratt på fem konfirmantleirer hvis det gjorde at du fikk den babyen du ønsket deg,» fortet Dag seg å si. Han ga henne en kameratslig klapp på ryggen på vei mot skapet.

«Særlig,» sa Merethe, men hun måtte smile. Hun var glad for at dåpsbarna ikke bare var søte babyer for tida. Begge dåpsbarna denne søndagen hadde allerede rukket å feire ettårsdagen sin. Noen ganger hadde det blitt litt for mange søte babyer. I tjue år hadde hun ønsket seg en baby i egen mage og i to år hadde hun forsøkt å lage en.

«Jeg så på deg da du sov,» begynte Dag mens han vrikket seg inn i albaen.

«Æsj, din pervo,» lo Merethe.

«Jeg var jo nattevakt,» sa Dag. «Men det så ut som du drømte noe skummelt. Gjorde du det?»

«Nei,» sa Merethe. «Ikke som jeg husker.»

Men hun hadde våknet med en ekkel fornemmelse i kroppen. At det kom til å hende et eller annet, at adventstida ikke kom til å bli perfekt i 2021 heller.

Hun rettet litt på den fiolette stolaen hans. Han rettet litt på hennes. Så gikk de ut for å samle flokken. Innen klokkene var ferdig med å ringe, sto 11-åringene og dåpsfamiliene oppstilt i våpenhuset.

«Godt nytt kirke-år,» hvisket Dag idet de hørte de tre bønneslagene.

«I lige måde,» hvisket Merethe. «Måtte dette året bringe menigheten mer velsignelse enn det forrige!»

Ola fikk lyd i instrumentet – ifølge ham et like stort under hver eneste søndag – og prosesjonen beveget seg framover mens han preluderte over «Måne og sol.»

Herre, vi takker deg, Herre, vi priser deg, Herre, vi synger ditt hellige navn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s