11. desember 2020 måtte undertegnede forlate arbeidsplassen og logge seg ut av systemet i 29 lange dager. Men før vi forbereder oss til jul i 2021, må vi høre litt om hvordan det endte i 2020.

***

Dag og Stine:

Prester, diakoner, kateketer og kirkemusikere hadde gått ut i streik lørdag 11. desember. Ingen i prostiet hadde blitt tatt ut i streik. Ennå. Kanskje i et femteuttak midt i januar? TeoLOgene hadde tross alt ikke så mange å ta av.

Dag håpet det. Han syntes det så litt kult ut å streike. Det skal man selvsagt ikke si, men alle han så som streiket på Facebook, så veldig kule ut. Det var kanskje litt kjedelig at de måtte sitte og streike på hjemmekontor, men siden det hittil hadde regnet i 21 dager i desember, var det kanskje like greit.

Men i dag skulle det være en litt større markering markering. Stine ville dra dit for å støtte en kollega. Hun kom innom Gamlebyen for å ønske god jul på veien.

«Du er det beste som har hendt meg på lenge,» sa Stine. «Jeg skulle ønske du kunne vært med på markeringa, og at vi kunne stått og holdt hverandre i hendene og jeg kunne vist deg fram til alle. Men alle må uansett alltid holde en meters avstand hvis noen tar bilder.»

«Jeg har sterilisert meg,» sa Dag lavt.

«Hva sa du?» spurte Stine.

«Jeg sa at jeg har sterilisert meg.»

«Å,» sa Stine. «Det har jo jeg også. Det hjelper ikke, det. Avstand er avstand når vi er på jobb.»

«Hva?» sa Dag. «Har du også sterilisert deg?»

«Ja,» sa Stine. «Har ikke alle det? Det er antibac overalt!»

«På den måten, ja,» sa Dag.

«Ja, hvilken måte tenkte du?» sa Stine.

«Gamlemåten,» sa Dag. «Jeg har sterilisert meg sånn at jeg ikke kan få barn. Jeg tenkte at det, hva skal man si, var greit for deg å vite, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Hæ?» sa Stine. «Hvorfor har du ikke sagt det? Siden mars?»

«Det føltes litt privat,» sa Dag.

«Men du fatter vel at det er sånt du kan si hvis du ligger med noen!» ropte Stine. «Det er ingen grunn til å holde hemmelig at man har sterilisert seg! Det kunne du sagt til mora di eller hvem som helst! Så hvorfor har du ikke sagt det til meg? Tenkte du at jeg gjerne ville ha barn?»

Dag svarte ikke.

«Det tenkte du nok,» hvisket hun. «Men vet du hva? Jeg måtte operere ut livmoren min for tre år siden, så det kan jeg faktisk ikke. Det er privat, det. Det er sårbart å dele. Så jeg gir vel faen i om du har kappet strengen. Men jeg tåler ikke at folk ljuger for meg.»

«Så,» sa Dag. «Det var det?»

«Ja, da var det ikke mer for oss å snakke om,» sa Stine. Hun trakk på skuldrene og gikk mot porten. Dag så etter henne og tenkte at han kanskje burde ropt henne tilbake. Mest av alt var han ganske letta.

Kristine

Hanna hadde åpnet den siste luka i sjørøver-julekalenderen. Hun var allerede trist fordi adventstida var slutt. Heldigvis sto det en hel sekk med gaver og ventet på henne og Even. Han hadde åpnet siste luke i Lego-kalenderen sin, men entusiasmen hans kunne på ingen måte måle seg med Hannas.

Kristine satt og så ut av kjøkkenvinduet. Været var nitrist. Krister sto på kjøkkenet og ordnet med pinnekjøttet. Det ble bare de fire i kveld. Det var litt fint, og litt trist. Hennes eneste bidrag ville være å holde et øye med pinnekjøttet mens Krister betjente åpen kirke et par timer.

«Slutt med det selvmedlidende tullet,» hadde Krister sagt til henne dagen før. «Nå som du ikke er død, kan du regne med at vi har minst førti år til sammen. Det blir tidsnok din tur til å lage middag.»

«Mamma?» hørte hun Even forsiktig spørre. «Kan du hjelpe meg?»

«Klart jeg kan,» sa Kristine og gikk ut i stua. Hannas sjørøverskip hadde krasjet med Evens Lego-bil, og nå trengte han hjelp til å bygge den opp igjen. Kunne han ikke bli bare littegranne sint på søsteren sin? Hvordan ble de to så innmari forskjellige?

Kristine forklarte Hanna for ørtende gang at hun ikke kunne kjøre sjørøverskip hvor hun ville. Lego-bilen var ikke det første målet sjørøverskipet hadde angrepet i adventstiden.

«Jeg kan ikke noe for hvor sjørøverne mine seiler,» påsto Hanna.

«Ikke jeg heller,» sa Kristine, og før hun hadde rukket å tenke seg om, hadde hun seilt en stor vedkubbe inn i sjørøverskipet så hardt at masta knakk.

Først ble det helt stille. Så begynte Even å le. Hanna visste ikke helt om hun skulle bli fornærma eller ikke, men så lo hun også.

«Du kan fikse den igjen, ikke sant mamma?»

«Klart hun kan,» sa Krister fra kjøkkenet. «Mamma kan fikse alt.»

«Det der kan til og med jeg fikse,» sa Even overbærende. «Det er bare å klikke den på igjen. Sånn.»

Han satte skipet sammen og ga det tilbake til Hanna.

Kristine løftet hodet og smilte til Krister i døråpningen. Forhåpentligvis var det noe i gavesekken som kunne få Hanna til å parkere piratskipet en stund.

Elisabet

Endelig julaften. Endelig fri. Ingen av prestene i prostiet hadde fått korona, og det ble ikke avholdt en eneste gudstjeneste i dag. Hun hadde altså sittet i karantene i Mikkels leilighet i fire uker helt uten grunn. Men belønningen hadde hun allerede fått inn på bankkontoen sin.

Maria hadde til slutt ringt henne tilbake. Hun kunne få permisjon for å dra hjem til jul, men hadde takket nei. Hun hadde jo ikke noe hjem. Men hun hadde gitt Elisabet lov til å besøke henne på julaften.

Sykehuset var pyntet til jul. Maria satt og ventet på henne i en dagligstue som hadde blitt gjort om til besøksrom. De satt i hver sin sofa med munnbind på. Elisabet visste ikke hva hun skulle si.

«Du har ventet så mye på meg,» sa Maria.

«Ja,» sa Elisabet.

«Du kan gjøre hva du vil mens du venter,» sa Maria. «Med hvem du vil. Bare du ikke gir meg helt opp. Det kjennes som om absolutt hele verden har gitt meg opp, og at ingenting er forandret av at jeg sitter her og later som jeg ikke finnes.»

«Jeg kommer til å dra videre i løpet av de nærmeste dagene,» sa Elisabet. «Nordover. Alene. Du kan følge etter hvis du blir klar. Jeg har fått et flyttebyrå til å pakke alt vi eier i tjenesteboligen din og sette det på et lager.»

«Så fint,» sa Maria stille.

Elisabet tok av seg munnbindet og satte seg ved siden av henne. Maria nølte noen sekunder, så tok hun også av seg munnbindet. Elisabet lente seg forsiktig mot skulderen hennes.

«Du og jeg,» hvisket hun.

«Du og jeg,» hvisket Maria. «Det skulle være alltid.»

«Gudstjeneste i hvert nabolag»

Da Dag hadde dratt for å hente albaen sin på renseriet, hadde han fått beskjed om at den aldri kom til å bli helt hvit igjen etter å nesten ha blitt overkjørt av en av bilene til Jølstad. Heldigvis hadde han en god innboforsikring.

Men da kunne han bruke den utendørs med god samvittighet for å realisere prostens visjon om «gudstjeneste i hvert nabolag.» Han tok på seg albaen utenpå yttertøyet, festet den med noen ekstra sikkerhetsnåler og trillet stolt fram menighetens nye lastesykkel.

«Jeg er med på dette utelukkende fordi jeg er redd for at du skal kjøre deg bort,» sa Merethe og satte seg på sin egen sykkel.

«Nei, du synes det er moro,» sa Dag. «Men det er greit. Jeg skal ikke si noe.»

Han la Jesus-barnet godt til rette i krybben, som han hadde klart å få plass til i kassa foran på sykkelen. Under krybben hadde han en boomblaster, og hele sykkelen var pyntet med juletrelys.

«Så planen var?» sa Merethe.

«Vi starter med Hankvinnsbyen borettslag og jobber oss bortover,» sa Dag.

«Og når vi kommer til et borettslag, så?»

«Da spiller vi julesanger, og når folk kommer for å høre, tar jeg mikrofonen og leser juleevangeliet. Så ber du fadervår og lyser velsignelsen.»

«Greit,» sa Merethe. «Det er jo fint å være to.»

Etter nesten tre timer og elleve stopp svingte de to prestene inn porten foran kirka igjen. Det brant fakler utenfor døra. Ola hadde holdt kirken åpen sammen med menighetsrådet. Merethe visste at Paulus var i Marta-kirken, for de hadde selvsagt kjørt innom borettslagene der borte også. Men Paulus var buden til søsteren sin, og Merethe hadde sagt seg villig til å kime.

Den gangen de avtalte det, hadde hun trodd at hun kom til å sitte alene i Gamlebyen kirke hele ettermiddagen i forkant. Nå var hun litt kald og sliten, men et løfte var et løfte. Hun var som snarest oppom orgelgalleriet og ønsket Ola god jul. Så syklet hun videre.

Paulus var på vei til å dra da Merethe kom. De ønsket hverandre god jul, og så var hun alene i den lille kirka. Klokka hadde allerede blitt 17.06. Merethe trykket på kime-knappen og satte seg på en av de bakerste kirkebenkene. Så ringte de julen inn i Marta-kirken i 2020 også. Hun ringte Dag på Facetime for å høre klokkene i Gamlebyen.

«God jul, Dag,» sa Merethe.

«God jul, Merethe,» sa Dag.

«Det er litt stille og stusselig her,» sa Merethe.

«Her også,» sa Dag. «Men se for deg påskedag 2021, Merethe. Da er vi ferdig med alt dette surret. Hele Gamlebyen kirke kommer til å være full av mennesker som synger påskesalmer og vi kneler skulder ved skulder ved alterringen. Alle Oslos kirker kommer til å ha åpne dører igjen. Det vil bli fest og høytid som aldri før.»

«Vi kommer sikkert tilbake til normalen på nyåret,» samtykket Merethe. «Men Gamlebyen kirke kommer aldri til å bli full av mennesker som synger påskesalmer.»

«Men jula!» sa Dag. «Julaften 2021! Da kommer Gamlebyen kirke til å være full av mennesker som synger julesalmer. Det er jeg helt sikker på.»

«43 minutter igjen å kime,» sukket Merethe.

«Ja,» sa Dag. «Men gå bort til alteret og titt bak bokholderen, Merethe. Så vil tida gå litt fortere. Du kjører vel ikke?»

«Neida,» kniste Merethe. «Har julenissen vært her likevel?»

«Det var bare en åpenbaring jeg fikk fra Ola,» sa Dag.

Merethe la mobilen fra seg og gikk opp til alteret. Hun husket plutselig hva Ola hadde sagt da de sto ute i regnværet og sang «På låven sitter nissen» for niende gang: I år kan vi kanskje unne oss to glass til marsipanen etter julaftensgudstjenestene. Bak bokholderen sto det en halvflaske rødvin og en stor marsipangris.

«Så søtt,» sa Merethe. «Kjøpte han til deg også?»

«Nei,» sa Dag. «Jeg kjøpte til deg, fordi han sa det. Jeg kjøpte en flaske til meg selv og. Så vi kan skåle på Facetime, hvis du ikke heller vil ta den med hjem til Gry?»

«Vi har hvit jul,» sa Merethe. «Så jeg får heller drikke den opp sammen med deg. Jeg skal gå på kjøkkenet og finne et glass.»

Hun prøvde å låse opp døra inn til menighetssalen, men nøkkelen passet ikke. Hun forsøkte igjen. Den passet fortsatt ikke. Da kom hun på at Martas gerilja-menighetsråd hadde byttet låsen for at ikke Fellesrådet skulle ha tilgang til påbygget. Men hun hadde en take away-kopp i veska. Den rommet omtrent akkurat en halvflaske rødvin.

«Skål for påskedag i 2021!» sa Dag. «Lyset skinner i mørket, og mørket kan ikke overvinne det!»

«Nemlig,» sa Merethe. «Skål for 2021! Snart er alt dette over.»

(men det var det jo ikke)

* SLUTT *