Mandag 29. november

Merethe sto på kjøkkenet på menighetshuset og vaska opp etter søndagens frokost. Det skulle være utleie til kommunen klokka elleve. Det hadde hun glemt da hun dagen før hadde bestemt seg for å ta oppvasken på tirsdag. Så ble det ikke fri i dag likevel.

Men godfølelsen fra gårsdagen satt i. En herlig helg, og en herlig gudstjeneste!

Hun var så opptatt av å skrubbe stekepanna de hadde lagd eggerøre i at hun skvatt da noen plutselig kremtet bak henne.

«Hei,» sa Dag. «Jeg så at det lyste her. Jeg kommer egentlig ikke på kontoret i dag, men jeg syntes det ble litt teit å ikke si hei. Men jeg skal gå igjen.»

«Ja, bare gå,» sa Merethe. «Det er jo mandag. Din dust, jeg skulle ønske jeg kunne si det samme. Hei, og ha det.»

«Jeg mener ikke at jeg har fri,» sa Dag. «Jeg mener at jeg generelt ikke kommer på jobb i dag. Det hadde vært fint hvis du kunne gå på menighetsrådsmøtet i kveld.»

«Er du sjuk?» spurte Merethe.

«Nei,» sa Dag. «Jeg bare kommer ikke. Hør her, Merethe, jeg kan ikke si hvorfor, men gjør meg den tjenesten? Hva?»

«Hva skal jeg si til dem, da,» sa Merethe. «Skal jeg si at du er sjuk?»

«Bare si at jeg ikke kommer,» sa Dag og trakk på skuldrene.

«Har du avklart det med Kristin, eller må jeg dekke deg for et eller annet?»

«Det er hun som sa at jeg ikke skal gå på jobb i dag,» sa Dag. «Men ikke ring henne. Jeg burde egentlig ikke snakke med deg.»

«Men vi snakker jo sammen hver dag,» sa Merethe. «Ærlig talt, Dag, hva skjer? Jeg har reddet rævva di mange ganger, men da har jeg i det minste visst hvorfor.»

«Nettopp,» sa Dag og gikk mot døra. «Du har reddet rævva mi før. Det skal du slippe nå. Nå må jeg klare meg selv.»

«Du har aldri klart deg selv,» sa Merethe. «Dag!»

«Forresten,» kom han på. «Ta disse. Du trenger dem sikkert.»

Han rotet i jakkelomma si og fisket fram bilnøklene sine.

«Vær så god. Halvfull tank.»

«Eh, okei,» sa Merethe. «Skal du reise bort, eller?»

«Nei,» sa Dag. «Vi snakkes. Lykke til.»

«Du skal ikke ta livet av deg?» sa Merethe.

«Nei,» sa Dag. «Takk som spør. Vi snakkes, Merethe. Ikke tenk for mye nå.»

Kjøkkendøra slo igjen etter ham. Merethe stirret på bilnøklene som lå på kjøkkenbenken. Hun tørket hendene på buksa og plukket dem nølende opp. Ute på parkeringsplassen så hun den sølvgrå Toyotaen stå på sin faste plass. Men Dag var borte.

Ikke tenk for mye nå.

Hun la nøklene fra seg igjen og fortsatte på oppvasken. Ingenting å tenke på. Ikke noe rart i det hele tatt. Det måtte ha hendt noe alvorlig. Kanskje med et av barna hans. Eller kanskje med ham. Var det ikke sånn at noen sykdommer gjorde at man ikke fikk lov til å kjøre bil? Men han hadde jo kjørt hit?

Merethe sa seg fornøyd med resultatet. Bymiljøetaten skulle sikkert flytte på stoler og bord i menighetssalen uansett. Nå fikk hun visst heller lese gjennom papirene til menighetsrådsmøtet. Det var i dag de skulle gjøre vedtak om høringssvar i saken om ny kirkeordning. Hittil hadde Merethe klart å late som hun hadde lest rapporten, men nå måtte hun visst gjøre litt mer enn å bare gi tommel opp på innlegg hun scrollet forbi på Facebook. Hun tørket over benken en siste gang.

Da hørte hun stemmer fra gangen. Der kom Bymiljøetaten. De leide ganske ofte hos dem nå. Merethe hadde hørt Egil, menighetsforvalteren, si til Dag at utleien til Bymiljøetaten denne høsten var det som gjorde at de hadde råd til å lønne Nala, menighetspedagogen, i desember også. Men så kom jo januar…

Det var bare en ulempe med denne utleien, og det var at Bymiljøetaten mente at timeprisen var såpass høy at de egentlig burde fått kaffe inkludert. Egil hadde lest e-posten og mumlet noe om at de heller burde leie seg inn på et hotell.

Merethe forsøkte å snike seg forbi menighetssalen, men ble sett med en gang.

«Du!» sa en av dem. «Du er vel hverken Dag eller Egil. Men jobber du her?»

«Ja,» sa Merethe tungt. «Jeg jobber her.»

«Det var veldig rotete her i dag. Bordene pleier å stå to og to med seks stoler rundt, og så flytter vi dem så det blir tre stoler på hvert bord i stedet, men nå sto det jo hulter til bulter.»

«Det må jeg bare beklage,» sa Merethe. «Skal jeg hjelpe dere å flytte stolene?»

«Nei, men du kan finne fram projektoren?» sa han.

«Vi har dessverre ingen projektor i menighetssalen,» sa Merethe. «Dere har nok pleid å ha med.»

«Nei, det har vi absolutt ikke,» sa han. «Det har Egil alltid ordnet med for oss. Det har vi betalt for. Møtet starter om en halvtime, så den må faktisk bare komme på plass.»

«Skjønner,» sa Merethe. «Jeg skal se etter på lageret hva vi har.»

Hun prøvde å ringe Egil, men han svarte ikke. Det var ikke så lett for Egil nå. Fellesrådet vurderte å slå Huk menighet sammen med Gamlebyen og Marta. Akkurat nå hadde Huk vakanse i sin menighetsforvalterstilling, og da passet det dem fint å la Egil være konstituert menighetsforvalter der, for å se hvordan det ville fungere for ham å ha begge menigheter. Sånn hadde det vært i snart to måneder, og det fungerte ganske dårlig.

Den eneste projektoren hun visste om, var den som tilhørte trosopplæringen. Nala var syk i dag også, så hun ville ikke merke det om Merethe lånte den bort. Det gavnet dessuten også Nala, hvis det var sant at de var avhengig av Bymiljøetaten for å unngå røde tall i 2021-regnskapet. Så ti minutter senere var datamaskinen på nett og projektoren innstilt, og hun kunne trekke seg tilbake til kontoret sitt.

Kapellanen hadde kontorplass i det som hadde vært et relativt stort kjøkken i klokkerboligen. Selv om hun hadde skrivebord i den ene enden av rommet og kjøkkenbenken befant seg i den andre enden, følte hun likevel at hun satt oppi kaffetrakteren. Under hjemmekontorpåbudet hadde det ikke vært så farlig, men de siste månedene hadde hun blitt veldig lei av alle som «bare» skulle ordne et eller annet på kjøkkenet. I dag ville ingen komme og ordne noe. Egil var opptatt, Nala var syk, Tone jobbet ikke her på mandager, kantor hadde de bare på søndager og Dag var borte.

Merethe lastet ned alle papirene til menighetsrådsmøtet og ba om utskrift. 79 sider når hun unnlot å laste ned alle høringsdokumentene. Men trikset med å ta med en stor papirbunke hvis hun var dårlig forberedt, hadde hun lært seg ganske tidlig i karrieren. Hun hørte printeren begynne å hoste ute i gangen. Mens hun ventet, ringte hun Gry for å fortelle at hun måtte jobbe utover kvelden.

«Men da henter du vel Anna tidlig i barnehagen og spiser middag med oss først?» sa Gry.

«Jeg har veldig mye å lese på,» prøvde Merethe seg.

«De kan ikke forvente at du rekker å lese alle de papirene nå,» sa Gry. «Du skulle ikke vært på jobb i dag i det hele tatt, husker du det? Husker du at vi skulle ordne en del ting her hjemme sammen?»

Merethe lovte å hjelpe til med julegardinene før menighetsrådsmøtet.

Da hun skulle dra fra kontoret, sto hun med sykkelnøkkelen i den ene hånda og bilnøkkelen i den andre. Det måtte bli sykkelen. Dags barn hadde jo for lengst sluttet å sitte i barnesete i bilen. Dessuten likte hun ikke forsvinningen til Dag. Å ta bilen ville gjøre det altfor ekte. Hun gjemte bilnøklene innerst i den låste skrivebordsskuffen sin og fant fram sykkelhjelmen.

Anna var ikke så ivrig på å dra tidlig hjem som Gry alltid skulle ha det til. Hun hadde tatt av seg sokkene og malte med tærne på en stor plakat som lå på gulvet.

«Ikke mamme, ikke mamme!» ropte hun med det samme hun så Merethe stå i døra.

«Neida, Anna,» sa hun. «Mamme kan vente. Så fint bilde dere lager!»

Men nå hadde tydeligvis alt blitt ødelagt. Anna ville bare gå og gjemme seg, og det ble rosa fotspor hele veien bort til putekroken.

Hver gang noen forsøkte å glede henne ved å si at barn med et ekstra kromosom alltid var så glade, fikk Merethe lyst til å korrigere dem. Men det var vanskelig å motsi uten å måtte finne på noe annet positivt å si. Nei, de er ikke glade hele tiden, men de er jammen… Musikalske? Kjærlige? Morsomme? Så hun bare nikket og smilte. Men hun visste at det ikke var sant. Anna var et lite menneske med følelser som alle andre, men de lå kanskje litt ekstra tydelig utenpå kroppen, det gjorde de.

Innen de hadde kommet seg ut på sykkelen hadde Anna vært gjennom hele følelsesregisteret to ganger, og det hadde Merethe også. Men så satt tre-åringen endelig fastspent i barnesetet med den rosa hjelmen på hodet, og Merethe kunne tråkke hjemover.

Gry sto klar med kjøttkakene så Merethe skulle rekke å spise før hun måtte tilbake til jobben.

«Hva skulle Dag?» ville hun vite.

«Jeg vet ikke,» sa Merethe. «Men han hadde ikke spurt meg hvis det ikke var viktig.»

«Selvsagt,» sa Gry. «Hvordan stiller menighetsrådet seg til ny kirkelig organisering, da?»

«De vil ikke at det skal finnes fellesråd,» sa Merethe. «De hater Kirkelig fellesråd. De vil at all makt skal legges på soknet. Og du vet, vi har tross alt et gerilja-menighetsråd i menighetsrådet.»

Etter at Marta menighet var blitt delt mellom Huk og Gamlebyen noen år tidligere, hadde Martas gamle menighetsråd stilt liste i menighetsrådsvalgene til både Huk og Gamlebyen da det var valg i 2019. De hadde fått igjennom at det skulle være gudstjeneste i Marta-kirken på julaften og regelmessig mulighet for dåp, og de hadde dessuten byttet låser i menighetslokalet så fellesrådet ikke hadde tilgang til noe annet enn selve kirkerommet.

De strevde en stund med å bytte gardiner, og Gry klagde over at de ikke hadde fått gjort det dagen før. Det skulle jo vært gjort til første søndag i advent. Men hun visste like godt som Merethe at første søndag i advent var det Lys Våken, og da kan ikke kapellaner bytte gardiner.

Nå var det snart et år siden Anna hadde begynt i barnehage og Gry hadde begynt å jobbe igjen etter en veldig lang barselpermisjon. Men Gry hadde ikke søkt seg noe fast ennå. Hun visste ikke helt hva hun ville. Merethe tenkte for seg selv at det viktigste var å få litt mer penger inn på konto, og at Gry av og til måtte ta på seg noe annet enn pyjamas eller turklær.

Arbeidstida ble stort sett brukt til gravferd, og det passet veldig fint, siden det var på dagtid. Hun kunne jobbet så mange søndager hun bare ville også, for vikarbehovet i prostiene var umettelig. Men Gry syntes selv at en gudstjeneste i måneden holdt. Hun slet sånn med å komme i gang med prekenskrivingen.

Merethe syklet tilbake til kirka og fant fram papirbunken sin. Hun bladde gjennom bunken og leste høringsutkastet. Hun visste ikke hva Dag mente om det. Hvis hun kjente ham rett, var han pragmatisk nok til å la menighetsrådslederen føre ordet i saken. Det kunne hun også gjøre.

I menighetshuset hadde Bymiljøetaten satt stoler og bord pent på plass. Det luktet kaffe fra kjøkkenet. I dag var det Paulus fra gerilja-menighetsrådet sin tur til å forberede serveringen.

«God kveld, Merethe!» hilste han. «Jobber du seint i dag?»

«Jeg skal være med på menighetsrådsmøtet,» forklarte hun. «Dag kunne ikke komme.»

«Hvor er han, da?» sa Paulus.

«Han er opptatt,» sa Merethe.

Paulus nikket. «Det har ikke jeg noe med.»

Han fulgte henne inn i salen og pekte på stolen Dag likte å sitte på. Merethe la fra seg papirbunken der. Menighetsrådslederen Elise lurte også på hvor Dag var.

«Det er litt rart at han ikke har ringt meg,» mente hun.

«Noe har oppstått,» sa Merethe.

«Vi pleier å ha en åpen tone,» insisterte Elise.

«Dette er litt spesielt,» sa Merethe kort.

«Uffda, er det alvorlig?» spurte Elise.

«Jeg vet faktisk ikke,» innrømte Merethe.

«Å, Herregud, tenk om han har kreft,» mumlet Elise. «Jeg skal be for ham.»

«Det setter han sikkert pris på,» sa Merethe. «Og jeg tror ikke han har kreft.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s