Hver tirsdag morgen 08.15 samlet prosten alle prestene i prostiet. Sånn hadde det vært i alle år og det hadde alle prostene gjort. Nå var det Kristin som var prost. Hun hadde overtatt etter Gabriel, som allerede hadde vært pensjonist i tre år. Kristin hadde lyst, langt hår, mange gode venninner og en veldig høy latter.

Merethe klarte aldri helt å slappe av sammen med henne. Kristin selv var visst av den oppfatning at alle prester, særlig alle kvinnelige prester, automatisk senket skuldrene under hennes ledelse. Men av en eller annen grunn var det alltid et eller annet hun sa eller gjorde, som fikk varsellampene til å blinke hos Merethe. Nå var grunnen helt åpenbar, og da de andre pakket sammen for å gå, dro Merethe i genseren til Kristin for å få henne til å bli sittende.

«Jeg kan faktisk ikke gå inn i desember uten Dag,» sa Merethe. «Så jeg ber deg veldig pent om å gi ham tilbake til meg. Jeg skjønner at det må ha skjedd noe, men kan det ikke vente noen uker?»

«Dette er like dårlig taiming som streiken i fjor,» sa Kristin beklagende. «Men jeg er lei for det. Eller, jeg er ikke lei meg, for jeg forstår jo hvorfor det må være sånn, men jeg er lei meg for at du må oppleve dette.»

«Oppleve hva da?» sa Merethe frustrert.

«Oppleve at ting ikke er som de burde være,» sa Kristin. «Men hvis det er greit for deg, er du konstituert sokneprest i to måneder fra 1. desember.»

«Skal Dag plutselig være borte i to måneder?»

«Som sagt, dette kan jeg ikke snakke med deg om,» sa Kristin. «Men det er avklart. Og det handler ikke om deg. Dag setter stor pris på deg, vet du.»

«Du kan ikke mene dette,» sa Merethe. «Sånn fungerer ikke verden.»

«Jo,» sa Kristin. «Noen ganger er ikke verden sånn som du tror. Det er best for deg at du ikke vet hvorfor Dag ikke er her i dag.»

Hun klappet sammen skriveboka si, som hun ikke hadde skrevet noe i, og reiste seg. «Jeg ser selvsagt etter vikarprester, det gjelder ikke bare for deg, men de andre sogneprestene også. Vi har jo tre kapellaner som er i mammapermisjon fremdeles, så det er mye vikarer. Nå må vi nok jobbe litt på tvers, gjerne tverrfaglig.»

«Hva skal jeg si til andre da?»

«Hvem andre?» sa Kristin spisst.

«Andre som lurer på hvor Dag er.»

«Si at han er borte en stund,» sa Kristin. «Og at det er avklart med meg.»

«Men hvor er han?» insisterte Merethe. «Han ga meg bilen sin. Er han i fengsel? Er han syk?»

Kristin lo. «Nå må du ikke la fantasien løpe løpsk. Jeg kan som sagt ikke si noe om hvorfor han ikke er på jobb. Jeg vil heller ikke anbefale deg å spørre ham. La ham være i fred.»

Hun mønstret Merethe med blikket.

«Nå må du ta litt ansvar, Merethe, men det klarer du. Bare få på deg en penere bukse. Jeg skal se gjennom kalenderen til Dag og hjelpe deg med å skaffe litt oversikt. Så sees vi på sokneprestmøtet på torsdag.»

Merethe gikk tankefull nedover til Gamlebyen kirke. Penere bukse, det var lett å si for en som kjører Tesla. Men nå hadde hun bil. Nå skulle hun jammen bruke den. De hadde jo et bilsete til Anna. Det var bare så innmari vanskelig med gateparkeringen ved blokka deres.

Det var ikke bare av økonomiske årsaker de hadde kvittet seg med bilen sin før sommeren. Sykkelen kom helt inn i huset, den. Bare å løfte Anna ned av sykkelsetet og rett inn døra. Men så klart, det var jo noen ganger som å løfte inn en snømann eller vaskefille. Så hun sendte en takknemlig tanke til Dag og gledet seg til å kjøre til jobb.

Egil hadde kommet før Merethe på kontoret.

«Har ikke du og Dag vært hos prosten sammen?» spurte Egil. «Hvorfor kommer du alene?»

«Å, ja, det,» sa Merethe. «Han kommer ikke i dag.»

«Men bilen hans står der ute,» sa Egil. «Er han virkelig borte i dag også?»

«Jeg skal bare låne den,» sa Merethe. «Fordi jeg skal …kjøpe noen tunge greier på Ikea i dag.»

«Å, er det sant,» sa Egil. «Jeg skulle også gjerne hatt noe på Ikea. Har du mulighet til å ta med noe for meg hvis jeg tar sånn klikk-og-hent?»

«Selvsagt,» sa Merethe. «Ikke noe stress. Jeg tar det i lunsjen, for da er det kanskje ikke like mye folk.»

Da hun satte seg inn i bilen og slo på tenninga, skrudde radioen seg på med en gang.

Vi sitter i samma bil, vi sitter i samma bil
Tusen år och tusen mil, vi sitter i samma bil.
Om det här är vad du vill, kan jag åka tusen till.

Hun tråklet seg gjennom bytrafikken og ut på E6 nordover. Det var ikke småtterier Egil ville at hun skulle ta med, og nå måtte hun jo finne på noe å kjøpe selv også. Hun hadde ringt til Gry og Gry hadde sagt at de ikke hadde plass til flere møbler. Så da ble det vel vill shopping i markedshallen.

För mig finns bara du, jag behöver dig just nu.
Om man somnar för en stund, tar det slut på en sekund.
En silvergrå missil, vi sitter i samma bil.

De trengte vel sikkert også en ting eller tusen i menigheten til jul. Kanskje hun skulle ringe Dag mens hun var på Ikea og spørre om det. Men så hørte hun stemmen til Kristin i hodet. La ham være i fred. Så da fikk hun vel heller ringe Nala for å høre hva hun hadde bruk for til lekekroken og barnehagebesøkene.

Merethe tok proppene i ørene og ringte opp Nala mens hun fant seg en handlevogn. Det tok litt tid før Nala svarte, men heldigvis tok hun telefonen.

«Hvordan er formen?» spurte Merethe.

«Uff,» sa Nala. «Det er ikke så bra.»

«Jeg lurte bare på om du trenger noe?» sa Merethe. «Jeg er på Ikea.»

«Å, så snill du er,» sa Nala. «Men jeg vet ikke helt, jeg. Vi trenger alltids noe tegnesaker, kanskje et par nye babysang-matter? Jeg har tenkt på at vi gjerne kunne hatt to stoler til i barnekroken også. Og en ammestol inne på dåpssakristiet.»

«Til adventstiden, da?»

«Tone har kjøpt inn lys, sant? Jeg vet ikke, du må nesten bestemme det, du. Jeg vet egentlig ikke om jeg kommer tilbake til uke 49.»

«Oi,» sa Merethe. «Dag er også borte. Dette kan bli krevende. Håper du blir fortere frisk enn du tror.»

«Jeg blir nok ikke det,» sa Nala. «Jeg er lei for det.»

Bilen ble mer enn full da Merethe hadde kommet seg gjennom kassa. Men det var heldigvis plass til henne i førersetet. Hun satte seg inn og kjørte tilbake til kirka.

Egil var fremdeles der. Han hjalp henne å ta ut alt hun hadde handlet. Hun lovte å kjøre ham hjem med de tunge pakkene etterpå.

«En lenestol på dåpssakristiet?» utbrøt Egil. «Det er ikke plass, og den matcher ikke de andre møblene.»

«Det var Nala som sa jeg skulle kjøpe den,» protesterte Merethe.

«Nala tenker jo aldri før hun snakker,» sa Egil. «Jeg vet ikke, jeg. Kanskje Ola vil ha den?»

Så Merethe ringte Ola og spurte om han ville ha en ny lenestol på galleriet. Som på de fleste gallerier sto det allerede en nedsittet skinnstol ved siden av orgelet, til bruk hvis presten prekte for lenge.

«Hvilken farge?» sa Ola skeptisk.

«Mørkegrønn,» sa Merethe. «Med fotskammel, faktisk.»

«Solgt,» sa Ola. «Hvis du bærer den opp. Det kjennes ut som jeg snart får vondt i ryggen.»

Ifølge bruksanvisningen trengte man en stjerneskrutrekker, en umbrakonøkkel og en venn. Merethe bestemte seg for å klare seg uten venn. Hun begynte med å skru fast beina på fotskammelen, for de trengte man hverken umbrakonøkkel eller stjerneskrutrekker til.

Plutselig ringte Egil og sa at det var en dame med barnevogn som spurte etter Dag. Merethe la fotskammelen fra seg og hastet ned trappa. Det var én dåp tredje søndag i advent. Hun forsøkte å huske navnet på barnet, for dåpslista deres var tross alt ikke så lang.

Merethe smilte så bredt hun kunne og inviterte mammaen inn i kirka. De satt på første benk og pratet en stund. Dåpsbarnet var våkent og satt på fanget til mammaen. De øvde på dåpshandlingen mens babyen stirret mot taket med store øyne.

Etterpå sjekket hun kalenderen til Dag, men det sto ingenting om dåpsamtale der. Merethe sukket. Det var sikkert ikke den eneste avtalen Dag bare hadde inngått muntlig. Og hvem skulle ha gudstjeneste tredje søndag i advent? Hun kunne vel ikke jobbe fem søndager på rad?