Onsdag 1. desember

Merethe satt ved kjøkkenbordet i kjøkkenavdelingen til kapellankontoret og så viserne på veggklokka bevege seg sakte mot høyre. 09.02. 09.03. 09.04. Ingen andre enn henne. Egil hadde ringt og sagt at Nala ikke var i form og at han selv var forsinket, de hadde bare organist på søndager og Dags fravær var avklart. Så hørte Merethe at det ruslet i gangen, og kom på at hun ikke var alene.

På onsdager og fredager var Tone her. Tone hadde vært menighetsforvalter i Marta-kirken før de slo menighetene sammen. Da hadde hun blitt en diakonal ressurs i Huk menighet på mandager og tirsdager (så mye lå altså til rette for å slå stabene sammen), og forvaltningsassistent i Gamlebyen og Marta menighet på onsdager og fredager. Torsdager var hun fleksibel.

Tone hadde som vanlig begynt å snakke lenge før hun kom inn i rommet. «Jeg beklager så veldig at jeg er sein, jeg håper ikke dere har sittet og ventet på meg, det er jo ikke akkurat som om jeg betyr så mye for noen, nei, men jeg skal jo liksom jobbe her; men hvor er alle sammen?»

Merethe begynte opptellingen: «Egil er sein, Nala er syk, Dag er ikke her, men jeg er her, og du er her.»

«Er ikke Dag her? Men hvorfor står bilen hans her da?» sa Tone.

«Fordi jeg har lånt den,» sa Merethe. «Jeg var på Ikea i går, skjønner du.»

«Jaja, det var jo snilt, da,» sa Tone. «Dag er grei, han, alltid så grei. Da venter vi bare på Egil? Nala kommer ikke i dag heller? Nei, det var det jeg tenkte, jeg er helt sikker, jeg, egentlig, hva tror du?»

«Om hva da?»

«Om Nala,» fortsatte Tone. «Om hun er gravid. Hun er helt sikkert gravid, jeg skjønner det alltid når noen er gravide, jeg. Vi hadde en kapellan i Marta, vet du, Kristine, jeg forsto at hun var gravid flere uker før hun forsto det selv. Men det jeg ikke forsto, var at det var Krister som var faren!»

Og det du ennå ikke vet, er at det er Dag som er faren til Even, tenkte Merethe. Krister bare tok en for laget. Derfor kommer du heller aldri til å få vite at Dag er faren til Hanna også.

«Men det var jo veldig hyggelig at det ble de to. Krister og Kristine. Litt trøblete da de var sokneprest og kapellan, men så var det jo en mammapermisjon og en pappapermisjon to ganger og så flyttet de. Det må ha vært kjærlighet ved første blikk da Kristine kom, de må jo ha vært litt for lenge på sakristiet etter ordinasjonen hennes eller noe sånt! Nei, hva er det jeg sier!» Tone slo seg for munnen.

«Tone,» sa Merethe strengt. «Kristine er min beste venninne. Jeg har alle detaljer. Flere enn deg.»

«Jeg glemmer det,» sa Tone. «Uff, jeg må ikke snakke sånn. Men der kommer visst Egil. Egil, kom og sett deg, vi kan bare starte møtet, det kommer ikke flere.»

«Å-kei,» sa Egil og skjenket seg en kopp kaffe rett fra trakteren. Den var ikke ferdig ennå og det freste da nye kaffedråper traff den varme plata før han satte kolben tilbake.

«Hvor er Dag? Bilen hans står jo utenfor.»

«Jeg lånte den i går, veit du,» sa Merethe. «Og så rakk jeg ikke å levere den tilbake. Det kom så mye snø.»

«Er han sjuk, eller?» sa Egil.

«Sett deg,» sa Merethe. «Jeg har noe jeg må fortelle.»

«Du er vel ikke gravid?» sa Tone.

«Nei,» sa Merethe. «Jeg er sokneprest fram til 1. februar. Dag er borte fra jobb en stund. Det er avklart med prosten.»

«Men Herregud, har det skjedd noe?» sa Egil.

«Det er vel ikke noe med barna?» sa Tone.

«Jeg kan ikke gå nærmere inn på det,» sa Merethe. «Og før dere begynner å presse meg, så vet jeg faktisk ikke. Jeg har fått låne bilen hans mens jeg vikarierer, men jeg har ikke noe sted å ha den.»

«Jeg forstår at det kan være privat, men tror du ikke han kommer tilbake før 1. februar?» sa Egil. «For da har vi litt av en kabal å legge for desember og januar.»

«Dette må være alvorlig,» sa Tone. «Vi sender vel en blomst?»

«Nei,» sa Merethe. «Prosten sa til meg at Dag vil være i fred.»

«Sa hun det?» sa Tone skeptisk. «Var det nøyaktig på den måten hun sa det? Eller var det heller sånn at hun ikke ville at du skulle snakke med Dag?»

Merethe så ned.

«Vi får vel ingen vikar for deg på så kort varsel,» sa Egil bekymret. «Og så mye som Nala er borte…»

«Nala er gravid,» sa Tone. «Det er jeg helt sikker på. Så hun må bare ta seg sammen og komme på jobb.»

«Dette blir bare spekulasjoner!» sa Merethe.

«Når vi sitter her uten ansatte, så må vi faktisk begynne å spekulere litt,» sa Egil. «Eller hadde du tenkt å ordne med hele adventstida og julefeiringen selv?»

«Det hadde jeg faktisk ikke,» sa Merethe irritert. «Inntil for tre dager siden var jeg innstilt på å ordne det sammen med Nala og Dag.»

Egil slo ut med armene. «Så må du vel ringe prosten.»

«Så må vel du skaffe en vikar for Nala,» parerte Merethe. «Og en tilgjengelig organist.»

«Hvem skulle det vært?» sa Egil.

«Det er ikke mitt problem,» sa Merethe. «Men det blir jo i praksis mitt problem og ikke ditt.»

De snakket videre om løst og fast. Ingen skrev referat. Etterpå logget Merethe seg på Kirkepartner. Hun skrev en streng mail til de nitten barnehagene som skulle komme neste uke: Det er smitte i flere barnehager nå. Hold god avstand til andre barnehager. Vær nøye med at ingen syke barn deltar. Hun kom på at hun ikke hadde fått noen organist til barnehagegudstjenestene, fordi Ola ikke lenger var tilgjengelig for dem i ukedagene og de ikke hadde fått avklart den andre stillingen.

«Nå hadde du flaks,» sa Egil. «Jeg skaffet en akkurat. Han er visst ganske flink. Pjotr heter han og er russisk.»

«Å,» sa Merethe og kjente hjertet synke. Siden det så ut som hun måtte gjennomføre gudstjenestene alene, hadde det vært best med en hun kjente. «Tror du han har mye erfaring med barnehager?»

«Det vet jeg ikke,» sa Egil. «Men han har sendt mailer til litt ulike menigheter virker det som, fordi han gjerne vil jobbe ekstra i desember. Jeg booker ham inn, jeg, både på søndag og hele neste uke. Vi har restmidler, for å si det sånn.»

Merethe takket og gikk tilbake til kapellankroken. Hun begynte å skrive en e-post til Pjotr, men bestemte seg for å ringe ham i stedet. Så kunne hun jo også finne ut av om han snakket norsk.

Hun presenterte seg høflig. Pjotr hørtes ut som en yngre mann, og han hadde definitivt norsk som morsmål.

«Det var disse gudstjenestene,» sa hun. «Ja, både den på søndag og de seks barnehagegudstjenestene neste uke.»

«Jeg ser veldig fram til dette, Merethe,» sa Pjotr ivrig. «Jeg har ikke spilt gudstjenester i hele høst, og så har det jo vært korona, så nå er jeg skikkelig klar. Har du tenkt noe på salmer?»

«Oi,» sa Merethe. «Nei, det er jo bare onsdag.»

«Kan ikke jeg stikke innom deg i morgen i to-tida,» foreslo Pjotr. «Så kan jeg jo prøve orgelet også. Hvis ingen har øvetid da?»

«Ingen har øvetid da,» sukket Merethe. «Bare kom.»

«Jeg kan ta med noe til kaffen,» sa Pjotr. «Sees!»

Merethe tenkte litt på det prosten hadde sagt om en penere bukse da hun valgte å bruke Dags bil og trillet sykkelen sin inn i sakristiet. Siden den hadde stått stille siden dagen før, hadde den blitt måkt litt inne. Men ikke mer enn at hun kom over kanten. Hun fant kosten på gulvet på passasjersiden og børstet bort litt snø fra vinduet.

Gry skulle hente Anna i barnehagen, mens Merethe skulle handle. Da hun trillet handlevogna mot kassene passerte hun en hylle med kosmetikk. Miljøvennlig, sto det. Hun tok opp en svart mascara og nølte. Hun hadde knapt brukt mascara siden Anna ble født. Ikke så mye før det, heller. Men kanskje nå?

Det siste året hadde været vært styrende for hva hun hadde på seg. Som vintersyklist ble det ikke noe særlig variasjon i garderoben de neste månedene. Når kontorene ikke skulle være varmere enn nitten grader var det uansett naturlig å kle seg godt. Men med bil kunne hun jo velge klær som ikke nødvendigvis passer under en kjeledress.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s