<Er det sant at du ikke vil snakke med meg?> skrev Merethe til Dag.

Hun puttet telefonen i veska og rettet oppmerksomheten mot Kristin. Merethe hadde satt seg ved siden av Åge, som hun følte at hun kjente litt, på sokneprestmøtet. Han var tross alt sokneprest i deres nye vennskapsmenighet Huk. Men han hadde også vært i den samme kretsen som Dag, og Krister og Kristine, den gangen de var der, og Lillian, før hun ble pensjonist. Pragmatisk Folkekirke.

Åge hadde fått litt mer farge i ansiktet de siste årene, etter at alle fire barna hadde blitt gamle nok til å sove natta igjennom. Det virket som han begynte å se verden rundt seg klarere igjen. Merethe lurte på hvor lang tid det ville ta før han oppdaget en bedre framtid utenfor byen, nærmere rekkehuset de hadde kjøpt seg. Å ikke få ny menighetsforvalter likte han veldig dårlig, og prosten hadde ikke klart å finne noen vikar for kapellanen hans, som allerede var i sin siste uke med mammapermisjon.

Kristin serverte te: «Nå før jul, så tenker jeg det er veldig viktig at dere ikke stresser for mye. Jeg har trappet ned på kaffen i det siste, og det synes jeg dere også burde vurdere. Vi har jo en ganske krevende situasjon i prostiet. Vi mangler en del medarbeidere, både blant oss, men ikke minst på fellesrådssiden. Hva fellesrådet foretar seg eller ikke foretar seg, kan jeg ikke gjøre noe med, men vi må diskutere rettferdig fordeling av presteressursene de neste ukene.»

De seks andre begynte å vri seg på stolene. Merethe nippet til teen og øynet et håp.

«Som dere ser, så er Merethe her i stedet for Dag. Dag blir borte en stund og da vil Merethe være konstituert i hans fravær. Jeg lurte derfor på, Åge, om det er greit at Marianne er lokalisert noen måneder i Gamlebyen når hun kommer tilbake fra permisjon neste uke. Hun kan selvsagt ta gravferd for deg, men det virker jo som det har fungert fint at Lillian har tatt gudstjenester når du har fri. Så kan heller Marianne dekke opp i Gamlebyen.»

«Hvorfor ikke omvendt?» sa Åge. «Hvorfor kan ikke Lillian dekke opp når Merethe har fri?»

«Fordi Gamlebyen og Martha er i en veldig vanskelig situasjon,» sa Kristin. «Lillian ville ikke gjort saken noe bedre.»

«Hva har hendt?» spurte Åge.

«Det kan jeg ikke gå inn på,» sa Kristin. «Det er avklart. Nå må vi støtte hverandre.»

«Men jeg trenger Marianne,» sa Åge.

Og jeg trenger Dag, tenkte Merethe.

Åge grep fatt i Merethe da de skulle ha pause. «Vi to går på kjøkkenet og setter over kaffen,» sa han.

Han dro Merethe inn på kjøkkenet og lukket døra bak dem.

«Det er ikke meg som har bedt om å få Marianne,» sa Merethe fort. «Æresord. Jeg kan godt ta Lillian.»

«Men hvor er Dag?» sa Åge. «Hva har skjedd?»

«Han ble bare borte,» sa Merethe. «Jeg har ikke hørt noe fra ham siden mandag, og Kristin sier at jeg ikke burde ringe ham. Jeg forstår det bare ikke. Hadde han vært syk, ville han vel fortalt meg det? Vi har et veldig fortrolig forhold. Jeg vet mye mer om kroppen hans enn jeg egentlig vil.»

«Det høres kjemperart ut,» sa Åge. «Kristin løser jo ikke dette med å flytte Marianne.»

«Fantasien min begynner å løpe løpsk,» innrømte Merethe. «For når man plutselig forsvinner fra jobben sånn, så handler det ofte om…»

«Nettopp,» sa Åge. «Nettopp. Men ville Dag rotet seg oppi noe sånt?»

«Jeg vet ikke,» sa Merethe. «Ingen tror vel det om kollegaene sine? Men etter at det ble slutt med Stine på julaften, har jeg ikke fått med meg at det har vært noen andre. Det har jo vært nedstengt også.»

«Men barneporno kan man laste ned hjemmefra,» sa Åge. «Uff. Hva er det jeg sier. Jeg bare øver meg på å holde alle dører åpne. Ikke tenke at mine egne kollegaer aldri kan gå over streken. Men Dag, han har jo aldri vært en sånn som legger an på damene. Eller mennene.»

«Nei,» sa Merethe, men stemmen til Tone fra stabsmøtet dagen før surret i hodet hennes. Om at hun ikke hadde forstått at det var Krister som var faren. Hvis #metoo hadde kommet for åtte år siden, hadde nok ikke Dag fremdeles vært sokneprest.

«Jeg håper Dag kommer raskt tilbake,» sa Åge.

«Men jeg er konstituert i to måneder,» sa Merethe.

«Velkommen på besøk til vennskapsmenigheten din, da,» sa Åge. «Nå deler vi jo på tre medarbeidere allerede. Hvor skal vi flytte når vi samlokaliseres?»

«Da flytter vi til Marta-kirken,» lo Merethe.

«Hva ler dere av?» Kristin sto plutselig i døra. «Er kaffen snart ferdig? Vi har mange saker igjen.»

«Ingenting,» sa Åge.

«Du har maskara under øyet,» sa Kristin.

Åge så forvirret ut.

«Ikke du,» sa Kristin og gikk.

«Jeg tror ikke hun liker meg,» sa Merethe.

«Neida,» sa Åge. «Hun har vært sånn helt siden hun ikke ble nominert til biskop i Borg. Litt sur. Det går nok over.»

«Hvis jeg skal være sokneprest, må noen si fra til meg hvis jeg har maskara under øyet,» sa Merethe.

«Da må du nok bli bedre kjent med noen av de andre,» sa Åge.

Han helte kaffen fra kolben over til en kanne. Tre av de andre takket ja til en kopp, mens to støttet Kristin i at te var best.

I bilen på vei tilbake til Gamlebyen gledet hun seg til å møte Pjotr. Det var noe med stemmen hans som hadde gitt henne håp om en god jul. Nå hadde hun fått noen andre enn Iko-lammet Krølle å planlegge andre søndag i advent med.

Pjotr kom som lovet og hadde med seg en pose med store kanelboller fra Godt Brød. Han hilste pent på Egil, som også fikk en kanelbolle. Så slo han seg ned ved kjøkkenbordet. Merethe fant fram salmebøker og en utskrift av den lokale grunnordningen.

«Det er en vrien tekst på søndag,» mente Pjotr.

«Jeg har knapt kommet så langt at jeg har lest den,» innrømte Merethe.

«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig,» sa Pjotr. «For et bilde. Det er bokstavelig talt så pregnant. Måten det bærer dialogen videre på har alltid utfordret meg veldig.»

«Vi kan iallfall starte med to vers av «Tenn lys,» sa Merethe.

«Klart det,» sa Pjotr.

De bladde i hver sin salmebok helt til Merethe kunne sette to streker under svaret og en strek på midten. Han ba henne bli med inn i kirka og låse opp galleriet for ham. Merethe satte seg ned i den slitte lenestolen og kom på at hun måtte montere den nye. Pjotr byttet sko og akte seg inn på orgelkrakken.

«Det er bare et par år siden jeg oppdaget orgler,» sa han. «Da jeg var yngre spilte jeg i band og sånt, gitar og piano og litt forskjellig. Men da jeg begynte på Musikkhøyskolen ble jeg kjent med organister, og siden har jeg ikke sett meg tilbake. Ingenting gir meg mer glede i livet enn et kirkeorgel. Helst mekanisk, men jeg overlever digitale varianter også. Heisann!» Han hadde allerede funnet den tangenten som pleide å henge seg opp.

«Jeg tror det er noen du må prøve å unngå,» sa Merethe. «Men jeg vet ikke hvilke.»

«Kan vi gå gjennom den lokale grunnordninga en gang, i alle fall, så jeg kan lete etter feller der?»

«Gå gjennom?» sa Merethe forvirret.

«Ja, om du kan synge,» sa Pjotr. «Og jeg kan spille. Det er vel ofte sånn man gjør?»

«Joda,» sa Merethe. «Selvsagt. Det er bare en stund siden sist jeg gikk gjennom noe som helst med noen som helst.»

«Takk for at du gidder,» sa Pjotr. «Jeg er kanskje litt rusten når det kommer til liturgisk spill. Litt treig, liksom.»

Men det hørtes ikke sånn ut i det hele tatt.