Fredag 3. desember

Merethe hadde egentlig ønsket å treffe Kristine et mer uforstyrret sted, men det ante henne at Kristine syntes det var veldig stas å kunne invitere henne til Kirkens Hus. Kristine var vikar for en rådgiver i Kirkerådet, og hadde slått seg altfor mye til ro med det de to månedene hun hadde vært der. Det var til å grine av at nok en flink prest hadde satt seg bak et skrivebord. Men hun var dessverre i godt selskap.

Kristine møtte henne i resepsjonen og ga henne en god klem. Merethe var egentlig ingen klemmer og hadde ikke savnet klemming, men det var godt å få en klem av Kristine.

De tok heisen. En metallisk stemme av den hese typen annonserte at de nådde åttende etasje. Bygningen var konstruert slik at man fikk følelsen av at den hadde et torg i midten. Hver etasje var bygget rundt dette torget, så man hadde utsikt ned til resepsjonen og kantina fra alle kanter. Fra Kristines kontor hadde man utsikt til juletreet.

Etter at de hadde oppdatert hverandre om Even, Hanna, Krister, Anna og Gry, fortalte Merethe om at Dag var borte og at hun var bekymra for at han skulle ha gjort noe dumt.

«Dag ville vel aldri begått noe overgrep mot noen,» sa Kristine. «Det finnes mange andre grunner til at man blir borte fra jobben.»

«Han har jo ikke akkurat noen kasse å stjele penger fra,» sa Merethe. «Jeg vet at han ville fortalt meg hva som plaget ham, hvis han kunne. Jeg sendte ham en melding i går, men han svarte ikke.»

«Er det alt du har foretatt deg?» lo Kristine. «Du kan vel dra hjem til ham? Du har jo til og med bil.»

«Jeg har bare forholdt meg til at Kristin har bedt meg la være å ringe ham,» sa Merethe. «Men når du sier det, så begynner jeg selv å lure på hvorfor jeg ikke har tatt kontakt med ham.»

«Spander i det minste en tekstmelding til,» sa Kristine. «Dere er jo venner også, ikke bare kollegaer. Det blir jo helt rart hvis du ikke kan kontakte ham. Han engster seg sikkert masse for juleforberedelsene i menigheten også.»

«Jeg bare lurer på,» sa Merethe, «om du aldri har reflektert over hva han gjorde mot deg den gangen? Om det burde få noen konsekvenser?»

«Det har jo fått konsekvenser,» sa Kristine. «Jeg fikk gratis sæddonor og Hanna fikk helsøsken. Jeg har tilgitt Dag for lenge siden. Nå liker jeg til og med fyren. Det var en engangshendelse, som riktignok fikk veldig store konsekvenser, men jeg har aldri sett den siden ved ham senere. Den kvelden var det nok bare så veldig mange ting som gikk galt samtidig.»

«Jeg husker hvordan den vi var aller mest opptatt av, var prosten din,» lo Merethe. «At han ikke skulle finne ut av at Dag hadde ligget med deg, siden han var gift. Det skulle liksom være så mye bedre at du hadde ligget med Krister, siden han ikke var gift, men hvor bra hadde det egentlig vært om soknepresten faktisk lå med den tretten år yngre kapellanen to uker etter ordinasjonen hennes? Hadde det virkelig vært bedre etikk i det enn å ligge med en mann du kjente fra før?»

«Dag var konfirmantpresten min,» sa Kristine. «Herlighet, hva slags etikk er det i å starte i sin første jobb med å ligge med konfirmantpresten sin.»

«Men vi har jo egentlig lært oss å plassere ansvar,» insisterte Merethe. «Hva slags etikk er det i å ligge med en av konfirmantene sine?»

«Jeg var ikke akkurat konfirmant lenger da!» sa Kristine.

«Men makt-ubalansen i den situasjonen!» ropte Merethe. «Vi forsto jo at det ikke var bra, men hadde det vært i dag, ville det vært Dag som hadde kontor på Kirkens Hus og ikke deg.»

«Det er ingen straff å ha kontor på Kirkens Hus,» protesterte Kristine. «Jeg vil være her nå fordi jeg har overlevd kreft og har fått nok av døden.»

«Men han ville fått en alvorlig reaksjon fra Kristin, hvis hun var prost da, det er jeg helt sikker på,» sa Merethe. «Hva Gabriel ville gjort hvis han visste… Han ville vel gitt alle studiepermisjon.»

«Jeg forsøkte å fortelle ham om det etterpå,» smilte Kristine. «Men han trodde meg ikke. Han ville ha den spiselige versjonen, at det var kjærlighet ved første blikk mellom Krister og meg. Det er forsåvidt den versjonen jeg selv foretrekker også. Det er jo det alle tror. Og jeg begynte jo faktisk å elske Krister.»

«Poenget mitt er bare at Dag har tråkket på andres grenser før, og at han kan ha gjort det igjen,» sa Merethe.

«Det er fint at du alltid er åpen for å ivareta den svakeste part,» sa Kristine. «Men uansett hva han har gjort, hvis han har gjort noe, så er han fortsatt Dag. Ikke glem det. Ikke lat som om han er en tilfeldig kollega for deg.»

«Det var et overgrep,» insisterte Merethe.

«Jeg har uansett ikke fått traumer,» insisterte Kristine. «Jeg har en mann med dype traumer. Han måtte gå ut og spy første gangen jeg tok på tissen hans, liksom.»

«Spy?» sa Merethe. «Var det såpass?»

«Han syntes han burde få det til, ikke sant,» sa Kristine. «Etter at vi hadde hatt sex mange ganger uten at han fikk det til. Så han mente at kanskje det gikk bedre hvis jeg prøvde. Så prøvde jeg. Og så løp han ut på badet.»

«Eks-kona hans var vel ikke helt god,» husket Merethe.

«Hun var helt gal,» sa Kristine. «Da han for noen år siden faktisk fortalte meg… Jeg visste ikke at sånt kunne hende menn. Jeg har alltid tenkt at menn utøver seksuell vold mot kvinner, ikke omvendt. Det begynte med at hun stadig presset ham til å ligge med henne, og når han ikke ville, truet hun ham. Når han ikke fikk det til, ble hun rasende og prøvde å tvinge ham. Men det går jo faktisk ikke. Så da straffet hun ham i stedet.»

«Så sykt,» sa Merethe.

«Jeg sier det bare for at du ikke skal mase mer om Dag,» sa Kristine. «Noen ganger kan man ordne opp seg imellom. Andre ganger kan man slettes ikke det. Jeg har ordnet opp med Dag.»

***

Jeg begynte jo faktisk å elske Krister.

Kristine smilte av sine egne ord på vei til Oslo S. På mandag ble det åtte år siden de startet på den merkelige reisen som de fortsatt var på sammen. Åtte år siden Kristine tilbød ham et brett muffins og et ufødt barn i bursdagsgave. For å finne en historie å servere prosten.

Hun hadde vært så overbevist om at prestekarrieren hennes ville være over for godt hvis barnet hennes ikke fikk en far. Men hva ville Kristin ha sagt, hvis det skjedde i dag? Ville hun overhodet ha brydd seg?

Kristine gikk innom Mester Grønn ved spor fem og kjøpte en bukett med rosa roser. Så fulgte hun på strømmen av mennesker som gikk mot spor seksten og toget til Fredrikstad. Det var ganske fullt på toget. Hun ble sittende på et sete ut mot midtgangen, ved siden av en mann som hadde lent kinnet mot vinduet og holdt på å sovne. Rosene hadde hun på fanget. Det var altfor varmt på toget. Ute var det allerede ganske mørkt.

Åtte år med Krister, og snart to år siden sist de hadde sex. Siden den morgenen han hadde funnet en kul i brystet hennes, hadde han ikke rørt henne. Eller hun hadde ikke rørt ham. Eller de hadde ikke rørt hverandre. Etter at hun begynte med behandling hadde hun ikke orket tanken på å ligge inntil ham på en lang stund. Siden hadde hun aldri kommet på det igjen. Nå ville det vært helt flaut å spørre om han ville ligge på armen hennes. Barna hadde aldri godtatt å bli permanent avvist. De forsøkte seg alltid igjen.

For to år siden hadde hun stått på prekestolen med to pupper og ubehandlet kreft. For ett år siden hadde hun hatt én pupp. Nå hadde hun ingen pupper, men veldig gode prognoser. Hun hadde takket nei til å få nye pupper. Foreløpig, i alle fall.

Hver dag når hun kom hjem, gikk hun rett ut på badet og tok av seg løspuppene, som Hanna kalte dem. For Hanna og Even var det helt naturlig at hun ikke hadde noen pupper. Fem-åringen satte det i direkte forbindelse med at de begge to var for store til å ammes. Da trengte ikke mamma pupper mer. Det var sånn Kristine selv helst ville tenke også, og hun skammet seg over at hun skammet seg over å ikke ha pupper. At hun aldri gikk på jobben uten.

Så om kvelden gikk hun til sengs og prøvde å late som om hun ikke skammet seg over å ikke ha pupper, på samme måte som Krister alltid hadde forsøkt å late som om han ikke skammet seg over relativt kronisk impotens. Det var ikke rart at de lå på hver sin side av senga, tenkte Kristine ironisk.

Det Merethe hadde sagt, rørte ved så mye i henne. Løgnen om at Krister var biologisk far til barna sine var så selvsagt at Kristine ofte glemte sannheten. Hun trodde på fortellingen de hadde laget sammen om hva som hadde hendt etter ordinasjonen hennes for åtte år siden. Om at han hadde invitert henne på velkomstmiddag i hemmelighet og at hun hadde ligget over.

Da Even allerede var godt plassert i magen, hadde de forsøkt å gjøre fortellingen sann. Hun hadde spist middag hos ham og ligget over. Nå hadde Merethe liksom dratt henne tilbake inn i den fortellingen, og i hodet hørte hun Krister mumle at beklager, det går ikke. Så hadde han sittet naken inntil henne og fortalt om alt inni ham som hadde blitt ødelagt.

De hadde aldri klart å reparere det. Aldri forsøkt så systematisk, heller. Men de hadde hatt det godt sammen. Gjennom den vinteren hadde de funnet en type kroppslig fortrolighet som man ikke kan google seg fram til. Men så hadde plutselig Even blitt født i april, nesten tre måneder for tidlig.

Så var det barsel og så var det småbarnstid og så en ny graviditet og en ny barsel og en ny småbarnstid, og så var Hanna blitt stor nok til å sove hele natta, og da hadde Kristine fått brystkreft.

Hele tida hadde de holdt på den kroppslige fortroligheten. Den hadde vært viktig for dem. Intuitiv. Bortsett fra da hun fikk kreft. Kreft var verre enn fem proster, ti fødsler og tjue brystbetennelser. Kreft hadde ikke rom for noe som var godt. Hadde hun syntes. Hun hadde aldri spurt om Krister var enig.

Hun begynte å småspise på papiret rosene var pakket inn i. Tenk at det var tanken på det å en gang ha ligget med Dag, som fikk henne til å savne å ligge hos Krister. Nå savnet hun det, med hele seg. Hun trengte ham så veldig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s