«Nå må dere kose dere masse hos mormor og morfar, da! Så sees vi i morgen!» ropte Kristine idet Even smelte igjen bildøra. Hun ble stående på trappa og se etter foreldrenes bil til den ble borte bak en sving.

Det var ennå tidlig på dagen. Foreldrene hadde ikke tatt seg tid til en kaffekopp. De syntes at de så Even og Hanna altfor sjelden, at de bodde så langt unna, at farmoren traff dem mye oftere. Kristine fikk vondt i nakken bare av å tenke på det. I dag hadde de visst mange planer. Ungene kom iallfall til å sove godt søndag kveld.

Krister hadde selvsagt dekket bordet og tent lys og gjort alt i stand. Det gjorde han alltid. Nå var det bare å rydde sammen igjen. Han hadde egentlig ikke trengt å kle på seg, engang. Nå satt han alene ved kjøkkenbordet og snurret på en tom Mummikopp.

«Vi kan jo bare gå og legge oss igjen,» sa Kristine.

«Men nå har vi jo kledd på oss,» sa Krister. «Da er det ikke noe poeng å legge seg igjen. Eller er du veldig sliten i dag?»

«Neida,» sa Kristine. «Du har helt rett. Det er ikke noe vits i å kle av seg igjen. Men vi må jo skifte etter hvert uansett før vi skal i bursdag.»

En av kollegaene hennes fylte femti. Det ville si, en av de tidligere kollegaene hennes. Kristine hadde nettopp sagt opp sokneprest-jobben hun hadde vært sykemeldt fra i nesten to år. Men Heidi var en hyggelig dame, så det føltes ikke feil å gå i 50-årsdagen likevel. Om ikke annet, for å vise at Kristine tross alt satte pris på at kollegaene fortsatt husket henne.

Hun gikk bort til Krister og la en hånd på skulderen hans.

«Er det noe galt?» spurte han bekymret.

«Neida,» sa Kristine. «I går begynte jeg bare å tenke på hvor lenge det er siden jeg har ligget inntil deg. Jeg begynte å tenke på at jeg savnet det.»

«Okei?» sa Krister.

«Vel, vel,» sa Kristine og løftet hånda vekk igjen.

«Jeg mente det ikke sånn,» sa Krister. «Det var fint tenkt. Jeg mener, jeg har også tenkt på det.»

«Er det et <men> her?» spurte Kristine.

«Absolutt ikke,» sa Krister. «Kristine, nei, ikke tenk sånn, det er ingen <men> her. Ingen andre menn enn meg.»

«Ha, ha,» sa Kristine tørt og begynte å rydde av bordet.

«Jeg har bare ikke visst om du orker,» sa Krister.

«Jeg orker i alle fall ikke å prate om det,» sa Kristine og gikk.

Følg etter meg, følg etter meg, følg etter meg! ba hun inni seg. Men hun hørte fra kjøkkenet at han fortsatte å sette ting tilbake i skapet. Hun sank ned i sofaen og plukket opp avisa. Ny virusmutant. Krise for næringslivet. Sykdom og død.

Plutselig dumpet han ned ved siden av henne.

«Hei,» sa han. «Hvordan ble det som vi var så gode på, plutselig så vanskelig?»

«Gradvis,» sa Kristine uten å legge fra seg avisa.

«Vel,» sa Krister. «Vi ble gradvis gode på det også, da.»

«Hadde du fått, eh, ereksjon – » hun gestikulerte fram det formelle ordet » – den kvelden jeg ville prøve å ligge med deg, så tror jeg aldri at vi hadde blitt et par.»

«Hvorfor begynte du plutselig å tenke på dette i går?» sa Krister. Han tok avisa fra henne, brettet den sammen og la den på bordet.

«På grunn av Dag,» sa Kristine. «Merethe sier at han er ute av tjeneste helt plutselig, og hun er redd for at han skal ha forgrepet seg på noen. Jeg sa at sånn er jo ikke Dag. Så minnet hun meg på at det var akkurat det han gjorde da han lå med meg i fylla for åtte år siden.»

«Og så kom du på at jeg ikke fikk ereksjon?» sa Krister.

«Nei!» sa Kristine. «Nei, jeg bare begynte å tenke på …alt mulig. Hvordan jeg begynte å elske deg.»

«Oi,» sa Krister. «Hvordan begynte du å elske meg?»

«Gradvis,» smilte Kristine.

«Så det var derfor du kjøpte roser,» konstaterte Krister.

Kristine nikket. «Fordi jeg elsker deg. Kom litt nærmere, da!»

Han akte seg mot henne i sofaen og hun strakte ut armen. Han krøp forsiktig inntil henne og lot seg holde rundt. De sukket samtidig. Så lo de.

«Husker du første gang vi hadde ordentlig sex?» spurte Kristine ned i håret hans.

«Hvilken gang mener du at det var?»

«Etter Vi synger julen inn-gudstjenesten,» sa Kristine.

«Etter at hun fra misjonsforeningen klippet av deg fletta og jeg skulle hjelpe deg å fikse ny sveis før julaften, mener du?»

«Ja,» sa Kristine. «Æsj, nå minnet du meg på henne. Det var ikke det jeg mente. Tenk så mye som har hendt på åtte år. Det ville ikke vært greit å klippe av håret til en prest i dag.»

«Det var på ingen måte greit for åtte år siden heller, Kristine.»

«Nei, det var vel ikke det,» sa Kristine. «Men det kjentes ut som jeg burde tåle det, hvis du skjønner? At det var sånn kvinner sikkert måtte regne med? Og det skjedde jo.»

«Det er inni deg det har endret seg,» mente Krister. «Ingen andre mennesker i det rommet hadde hørt om at Paulus skal ha sagt at man skal klippe håret til kvinner som bryter ekteskapet.»

«Jeg var litt usikker der og da,» lo Kristine. «Du vet, på TF så sensurerte de jo sikkert en del for oss.»

Krister strakte seg etter datamaskinen og slo opp på bibel.no. Der fant han 21 treff på <hår.>

«Du kan jo alltids lese i 1. Kor, 11 hvis du vil se hvor inspirasjonen hennes kan ha kommet fra,» foreslo han og ga henne datamaskinen. «Hun er inne på noe, men jeg tror ikke Paulus følte seg korrekt sitert.»

«Her kommer hårklippen, ja,» sa Kristine. «Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. Det er jo akkurat det samme som å være snauklipt.  Hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet…»

«Hun beveget seg jo i nærheten av noen relevante vers,» sa Krister. «Men jeg skjønner at hun går i surr. Dette er jo en sånn typisk indre dialog Paulus har som det nesten er umulig å henge med på. For meg, iallfall. Det er for mange hoder og for mye skam.»

«Så det står ikke i Bibelen?» sa Kristine sjokkert.

«Har du seriøst trodd i åtte år at det står i Bibelen?» ropte Krister. «Er det mulig? Altså, jeg gikk også på TF, så kom ikke her.»

«Du gikk førsteåret på MF,» minnet Kristine ham på. «Du har det nok derfra.»

«Nå er du så morsom at jeg ikke kan la være å kysse deg,» sa Krister og reiste seg.

Kristine reiste seg også. Han tok armene rundt henne og hun kjente at løspuppene kom i skvis. Han kysset henne varsomt. Så smilte han og slapp henne igjen.

«Vet du hva jeg fikk lyst til nå?» spurte han ertende.

«Nei?» sa Kristine, litt nervøs.

«Til å skrive ferdig prekenen min,» sa Krister. «Så jeg kan sove litt lenger i morgen.»

«Så lurt,» sa Kristine. Litt skuffet, og litt letta. Det var heldigvis noen ting i samlivet deres som ikke hadde endret seg bare fordi hun hadde blitt syk.