Klokka hadde så vidt passert midnatt da Kristine parkerte bilen utenfor huset igjen. Det hadde ikke vært noe stort offer for henne å ikke drikke. Krister hadde heller ikke drukket noe særlig. Han hadde blitt altfor gammel til å være fyllesyk på søndager.

De hadde hatt en hyggelig kveld, og Kristine hadde begynt å angre på at hun sa opp stillingen. Men hun som hadde vikariert i snart to år, hadde bestemt seg for å søke, og hun hadde jo faktisk allerede vært der lenger enn Kristine rakk. Kristine håpet for menighetens skyld at hun ville få den. Men hun følte at tilstedeværelsen hennes ga festen et preg av avskjedsfest, derfor hadde hun ikke villet bli for lenge. Det satt ganske mange igjen rundt kjøkkenbordet og åpnet nye vinflasker da de dro.

Kristine rakk å bli kald på de få meterne mellom bilen og huset. Hun fortet seg inn og begynte å slite med lissene på støvlene.

«Du, jeg tenkte på noe,» sa Krister. «Siden Even og Hanna er hos mormor og morfar. Og det ikke ble så sent.»

«Mm,» sa Kristine.

«Da kunne vel vi tatt med oss en flaske rødvin og to glass opp i senga, og sittet nakne sammen og pratet hele natta?»

«Er du sprø?» sa Kristine. «Det er iskaldt. Og du skal på jobb. Du sier det som om dette er noe vi alltid gjør hvis Even og Hanna er hos mormor og morfar.»

«Hva vekker størst motstand i deg?» spurte Krister. «Rødvin, naken eller våken hele natta?»

«Kombinasjonen. Men kanskje særlig være våken hele natta. Det var jeg ferdig med da jeg ikke lenger trengte å reise på konfirmantleir.»

«Hva med bare naken?»

«Skeptisk,» sa Kristine. «Det kom litt brått på.»

«Hva hvis bare jeg er naken?»

«Den er grei,» sa Kristine. «Du kan sitte naken og drikke rødvin, og så skal jeg prøve å kjenne litt etter hva jeg selv føler for. Men det må ikke bli for sent.»

De sto fortsatt i yttergangen. Krister tok imot jakka til Kristine og hengte den på en kleshenger. «Neida,» sa han. «Bare et lite glass.»

Kristine gikk opp trappa mot badet og soverommene. Hun hørte Krister romstere på kjøkkenet og skyndte seg å gå på do før han kom opp. Bak den lukkede døra skiftet hun til nattkjole. Så gikk hun inn på soverommet og smatt under dyna. Krister hadde tatt av sengeteppet og sto på sin side av senga og holdt på å tråkke ut av buksa si. Så begynte han å kneppe opp de øverste skjorteknappene.

«Stopp,» sa Kristine. «Du må ta av sokkene først.»

«Beklager,» sa Krister. Han smilte til henne mens han tok dem av, og gikk ut i gangen for å legge dem i skittentøyskurven.

«Det der var vakker avkledning,» sa Kristine. «Sånn skal det gjøres.»

Hun dro dyna opp til haka og observerte at han kledde av seg skjorta og underbuksa. Han smilte til henne og skjenket i et glass med rødvin. Men det var synlig at han frøs.

«Du, det der så veldig kaldt ut,» bemerket Kristine. «Bare kom deg under dyna.»

Han krøp opp i senga. Kristine satte seg tett inntil den nakne kroppen hans.

«Halvt glass,» ba hun.

Så ble de sittende sånn til glassene var tomme, uten å trenge å si så mye.

***

Andre søndag i advent, en helt vanlig søndag uten dåp.

Merethe hadde innerst inne vært forberedt på å ta fram igjen registreringsskjemaene og munnbindene, selv om hun og Dag hadde kastet ut alle smittevernplakater fra Gamlebyen kirke lørdag 25. september. Det var jo bare å trykke på print. Kirken.no/korona hadde til og med oppdatert seg med nye, fine plakater. Det var bare å henge opp.

Flaks at hun hadde ei kirke med god plass. På en helt vanlig søndag uten dåp var det i snitt 34 som kom på gudstjeneste i Gamlebyen kirke. Noen søndager fikk dette henne til å senke skuldrene og tillate seg å bli båret av den lille, trofaste menigheten. Andre søndager føltes det veldig nakent. Som i dag.

Merethe tok alltid med seg uka inn i søndagen. Uka farget alt hun gjorde. Nye ord i liturgien lyste opp fra boka når de ble koblet med en ny erfaring. Men ikke minst bodde uka i stemmen hennes. Stemmen hennes lød ikke særlig overbevisende i dag. All usikkerheten hadde satt seg fast i ganen som et gammelt oblat. Hun følte seg avkledd på prekestolen. Hun sang ikke med på salmene, bare sank sammen på stolen sin bak døpefonten.

På galleriet så hun ryggen på Pjotr, som svært konsentrert jobbet seg gjennom riktig antall vers av «Gjør døren høy, gjør porten vid.»

Hvorfor skulle det gjøre så innmari vondt?

En eldre kvinne hadde lest prekenteksten fra Johannes 16:

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om.

Også dere er engstelige nå. Det var bare forbokstaven. Både Egil og Tone var helt på tuppa, og Kristin ville ikke svare Egil noe om hvor det var blitt av Dag. Det virket som Egil trodde at Merethe visste hvor Dag var, men ikke ville si det.

Merethe var på den måten glad for at hun ikke visste hva som hadde hendt. Hun var så dårlig til å holde på hemmeligheter. Men hun hatet å være den som ikke visste, men som alle trodde visste. Hatet å være kapellan.

Hun prekte om fødselen som bilde på smertefulle perioder vi ikke kan unngå. Det vil gjøre vondt, du vet ikke hvor lenge. Men en dag er smerten over, og du kan glede deg. Akkurat nå visste hun ikke om hun helt trodde på det selv, men hun forsøkte å la seg trøste av sine egne ord.

På kirkekaffen hadde Merethe høye skuldre og ventet på at noen skulle etterlyse Dag. Men hvorfor skulle de det? Han hadde jo frihelg.

Merethe hengte albaen sin inn i skapet i sakristiet. Dags alba hang der som vanlig. Hun strøk over stoffet i forbifarten. Herregud, hun savnet ham.