Mandag 6. desember

Merethe satt og kjente på at det ikke var så lett å ta seg mandagsfri når man skulle være både kapellan, sokneprest og menighetspedagog. Hun hadde ikke byttet kontor, men satt fortsatt i kapellankroken sin. Det var uansett ikke mange kollegaer som kunne komme og forstyrre henne.

Hun hadde byttet signatur på e-posten sin til konstituert sokneprest. Det kjentes ut som en tilsnikelse, men hun hadde jo blitt bedt om å ta det ansvaret. For alle som trengte en sokneprest, så måtte hun være der og ikke tvile på at hun var sokneprest. Skulle hun bytte kontor? Dag hadde et stort kontor med strenge bilder på veggene og et stort skrivebord som kunne heves og senkes. Nei.

Men hun kunne hente stempelet og ha det på sitt eget skrivebord. Så slapp hun å gå inn på sokneprestkontoret hver gang noe skulle stemples. Ikke at det var så ofte. Men da det relativt nye soknepreststempelet til Gamlebyen og Marta menighet sto på pulten hennes, kjentes det hele litt mer ekte.

Helt til 1. februar? Kanskje hun skulle bytte kontor likevel? Men Dag måtte vel komme tilbake på jobb innen det, og han ville absolutt ikke like å sitte i kapellankroken. Hun kunne bare la være å skru av varmen på kontoret hans, og ha det i beredskap hvis hun trengte å se mer ut som en sokneprest. For det var jo klart, en ekte sokneprest ville aldri hatt kontor i hjørnet av pauserommet. Hun var fake.

Nå var det på tide å oppdatere aktivitetskalenderen på hjemmesiden. Det var det Dag som alltid gjorde. Han mente selv at han hadde bedre oversikt enn Egil og Tone, og det hadde han jo rett i. Merethe hadde aldri giddet å lære det. Nå satt hun og irriterte seg over at hun ikke klarte å få publisert kalenderoppdateringer om julegudstjenestene. Det måtte da være lov å ringe Dag for å spørre om hjelp.

Hun lot det ringe lenge.

Han svarte ikke.

Hun skrev: <Hei, jeg sliter med Kardinal. Jeg husker ikke hvilket filter du bruker på gudstjenestelista. Kan du ringe tilbake?>

Hun tenkte at hun sikkert burde skrevet noe annet. Skrevet at hun savnet ham eller at hun lurte på hvordan han hadde det. Men hun var jo sokneprest nå. Kristin hadde sagt at det var viktig at hun ikke blandet roller. Men hvis hun var soknepresten, hva var han da?

Det ringte på. Merethe skvatt. Kontoret var jo stengt på mandager, men folk brydde seg sjelden om kontortidene. Hun gikk for å åpne, og utenfor sto en av leietakerne fra Bymiljøetaten.

«Hei,» sa han. «Jeg har et spørsmål til soknepresten.»

«Å ja,» sa Merethe. «Det er meg.»

«Er det deg?» sa mannen forvirret.

«Akkurat nå, så,» sa Merethe. «Hva gjelder det?»

«Vi vil gjerne gi dere en gave, men Egil sa at det måtte nesten prestene avgjøre, fordi det får konsekvenser for inngangspartiet til kirka.»

«En gave høres fint ut,» sa Merethe.

«Vi driver og jobber litt borti parken her, veit du. Vi skal bytte ut noen av benkene, for det skal visst bli en ny stil. Men det er ikke noe galt med de gamle. Tenkte dere trengte dem? Sånne med betongføtter som man må flytte med kranbil, umulig å ødelegge.»

«Så fint,» sa Merethe. «La oss gå og se.»

Hun og Tone hadde snakket mange ganger om at det ville vært fint å ha noen benker utenfor kirka. Særlig i koronatiden, da de måtte ha kirkekaffe ute. Og nå fikk de dem gratis! Merethe så seg ut et sted på plenen litt på siden av kirka og pekte. De kunne jo ikke stå rett ved døra, det ville endre inngangspartiet totalt, men noen meter bortenfor ville de ikke bryte opp på samme måte.

De ble enige om plasseringen, og ga hverandre albuen på det.

Merethe gikk fornøyd tilbake til kontoret. Nå hadde hun vært en god sokneprest. Dag ville nok gjort akkurat det samme. Dag var glad hvis noe var gratis, og han var opptatt av å ha et godt samarbeid med kommunen. Nå skulle de faktisk få en gave.

Det måtte hun fortelle Dag. Hun tok opp mobilen og ringte før hun rakk å tenke på at hun ikke skulle ringe ham. Men han svarte ikke.

Merethe hentet Anna ganske tidlig i barnehagen og kjørte hjem til Gry, som hadde mandagsfri selv om hun ikke engang hadde jobbet i helga.

Fra de åpnet døra hjemme og Anna begynte å rive av seg jakka, gikk ettermiddagen i sitt vante spor. Etter middag lagde Gry en kopp kaffe og Merethe slo på fjernsynet. Så satt de i sofaen og så på Fantorangen og Peppa Gris sammen med Anna, mens de småpratet om dagen som hadde vært.

«Jeg er litt bekymret for sangstemmen min,» sa Merethe. «Jeg føler meg så impotent.»

«Det der går jo i bølger,» mente Gry. «Det har jo vært masse stress i høst. Ikke øver du, heller.»

«Kirkemusikk har ikke blitt min greie,» sa Merethe. «Ennå. Men hvis Pjotr hadde blitt hos oss, tror jeg jammen at jeg ville begynt å interessere meg for orgler. Da kunne jeg til og med tatt Hovlands Allehelgensmesse neste år, tror jeg. I år falt den heldigvis på Dag, men hvis han er borte, må jo jeg gjøre alle sånne ting.»

«Innen november er han jo tilbake,» trøstet Gry. «Du er i alle fall ikke alene lenger da. Hvis han plutselig ikke kommer tilbake, mener jeg. Innen november må du jo ha fått en kollega.»

«Gjør døren høy, gjør porten vid, her kommer en med dårlig tid,» nynnet Merethe.

«Hvis du skal få opp stemmen, så må du nok tilbake til kjærlighetssorgene på ungdomsskolen, altså,» lo Gry. «Du kommer aldri til å få opp potensen med salmer fra din tippoldefars tid. Husker du hvor morsomt vi hadde det da vi var kapellaner i Dalen? Da du fikk meg til å synge <Barbie girl> på prekestolen en gang vi trodde vi var alene, men så kom organisten?»

«Du er vel enig i at toneleiet til Aqua-Lene passer godt for deg?» sa Merethe.

«Det er helt perfekt, faktisk,» sa Gry. «Jeg nynner ofte litt på <Barbie girl> hvis jeg står på sakristiet og tror at jeg ikke skal få det til. Men du er litt mer en Cindy Lauper. Vekk opp din indre Cindy og la henne åpne deg opp igjen.»

«Gjør du det?» sa Merethe. «Nynner du på <Barbie girl?>»

«Ja, det gjør jeg,» sa Gry. «Etter at du fikk meg til å heve stemmen den gangen.»

«Det har du aldri sagt,» sa Merethe.

«Det er min lille hemmelighet,» smilte Gry.

«Ooh, baby, do you know what that’s worth? Ooh, Heaven is a place on Earth. They say in Heaven, love comes first. We’ll make Heaven a place on Earth,» hvisket Merethe for å ikke forstyrre Peppa Gris. «Ooh, Heaven is a place on Earth.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s