Tirsdag 7. desember

Det var tid for prostens ukentlige tekstsamtale. Ikke engang smittevernrestriksjonene kunne stanse den, men de satt inni kirka på hver sin benk med to meters avstand mellom hver prest.

I dag hadde Kristin kjøpt inn pepperkaker og varmet gløgg, og gått og servert hver og en. Merethe satt og rørte i den klissete guffa. Hun ble kvalm av å se rosinene kjøre rundt og rundt i det rødbrune vannet. De hadde lest de to første tekstene. Hun hadde allerede slått opp videre i Bibelen sin på 2. Petersbrev.

«Så rask du er,» roste Kristin mens hun gikk fram og tilbake i midtgangen. «Merethe leser epistelen for oss.»

Merethe renset halsen og leste så høyt hun kunne:

Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter. Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.

Merethe tenkte at Dag ville tatt ordet og sagt noe han trodde var morsomt om at det var godt de slapp å lese teksten helt på egen hånd. Han hadde funnet seg noen strategier for å holde ut med disse tirsdagene i femten år.

«Den epistelen liker jeg altså så godt,» ropte Marianne.

«Si litt mer,» ba Kristin.

«Det er ikke så mye mer å si,» lo Marianne. «Husk at jeg har vært borte i åtte måneder.»

«Det er sant,» sa Kristin og stanset opp foran henne. «Vi må jo ønske deg velkommen tilbake. Man kan si at du kom i rette tid. Vi trenger deg så veldig, og jeg er glad for at du er en så erfaren og voksen prest at du kan hoppe rett inn i de krevende ukene som ligger foran oss.»

«Er noen død, eller?» sa Marianne.

«Adventstid er krisetid,» ropte Kristin. «Hvert år. Og i år er det enda vanskeligere å få tak i vikarprester enn i fjor og året før, det går bare nedover. Så alle må spise vitaminene sine og huske å ta på skjerf i kulda, bruke brodder på isen og legge seg tidlig om kvelden.»

Noen av de tretten prestene i kirka trakk på smilebåndet. Så begynte de å snakke litt om søndagens tekster. Det var stort sett de samme som delte sine meninger hver uke. Merethe var sjelden blant dem. Denne uka skulle hun dessuten ikke preke. Eller skulle hun det?

Hun prøvde å komme seg fort ut av døra etter at samtalen var ferdig, men Kristin ropte henne tilbake. Merethe gikk motvillig inn i kirka igjen. Der sto Marianne og så misfornøyd ut.

«Jeg har spurt Marianne om hun kan ta gudstjenesten for Dag på søndag,» sa Kristin.

«Jeg har sagt at det passer litt dårlig,» sa Marianne.

«Å,» sa Merethe. «Nei, den kan jeg jo ta. Ikke noe problem det, Marianne. Ikke noe bry for min skyld.»

«Men Marianne har i arbeidsplanen sin at hun skal jobbe på søndag,» sa Kristin. «Og du har fri. Det er en grunn til at du skal ha fri, Merethe, du har mer enn nok å gjøre.»

«Er Dag sykemeldt?» spurte Marianne.

«Nei,» sa Kristin. «Men han er ikke på jobb akkurat nå.»

«Vel,» sa Marianne kort. «Gjerne for meg. Forandring fryder. Send meg alle dokumenter, Merethe, så skal jeg ordne det.»

Kristin så på klokka og unnskyldte seg. Marianne og Merethe ble stående igjen.

«Er det noe galt, eller?» sa Marianne. «Har jeg kommet tilbake og rett inn i en konflikt?»

«Nei, nei, nei,» sa Merethe. «Det er ingen konflikt her, altså. Men jeg setter selvsagt pris på at du kan ha gudstjeneste i Gamlebyen på søndag. Gry blir ikke så glad når jeg må avlyse frihelgene mine.»

«Og du trenger jo hvile som alle andre, Merethe,» sa Marianne med en moderlig stemme som fikk Merethe til å vri på seg av ubehag.

«Det er sant, Marianne,» sa Merethe.

«Menigheten din er vel ikke all verden stor heller, så det skal jeg nok takle,» sa Marianne. Hun nikket med hodet i den retningen Kristin hadde forsvunnet: «Så hun ble ikke biskop i Borg?»

«Nei,» sa Merethe. «Nå håper hun på Hamar.»

«Hm,» sa Marianne. «Hun får leve i håpet.»

«Det er en dåp på søndag,» sa Merethe.

«Du får fortelle dem at det blir vikarprest,» sa Marianne. «Nå må jeg dessverre gå.»

«Jeg også,» sa Merethe. «Det er jo veldig mange avtaler for tida.»

Selv om hun ikke hadde noen avtaler, så hun på klokka i det hun gikk ut døra. 09.18.

Hun kjørte til Gamlebyen kirke og parkerte like ved kontordøra. Hun hadde blitt godt vant allerede. Kanskje de skulle kjøpe seg bil igjen, hvis Gry fikk fast jobb.

Det var ingen andre på kontoret nå heller. Det var jo uansett tidlig på dagen. Hun logget seg inn på Kirkepartner og tenkte at hun like gjerne kunne sende Marianne den lokale grunnordningen på e-post med en gang.

Det tok ganske nøyaktig sju minutter før Marianne svarte at hun trengte noter, og at hun dessverre aldri hadde hørt på allmenn serie 2.

Merethe fant sine egne noter og scannet dem. Hun lagret dem like gjerne på fellesområdet, hvis hun trengte å dele dem med noen en annen gang. Det ble vel litt vikarprester i januar, ja.

Marianne skrev tilbake og påpekte at den lokale grunnordningen Merethe hadde sendt, var uten dåpsliturgi.

Merethe tenkte at såpass burde vel Marianne selv ha tilgang på, for der hadde lite forandret seg det siste året. Men hun sendte dåpsliturgien også.

Marianne skrev at hun mente en fil der dåpsliturgien allerede var i grunnordningen.

Merethe skrev tilbake at hun anbefalte copy+paste.

Det var forstyrrende at Marianne skulle være vikar. Lillian hadde vært bedre. Hun var alltid seg selv og gjorde som hun ville. Hun insisterte på å bruke den liturgiske musikken hun kjente fra før, og hun brydde seg ikke om hva resten av de medvirkende gjorde så lenge de ikke gikk i veien for henne. Det var bra at Marianne ville gjøre ting ordentlig, men da måtte jo noen tilrettelegge for henne.

Dessuten var Marianne så pen, og hun hadde en utstråling som fikk alle rundt henne til å stanse opp. Ved siden av Marianne følte Merethe seg alltid som en liten, brun mus. Hun håpet at Marianne kom til å holde seg i Huk og ikke skulle overta kapellankroken hennes. For så seriøst var vel ikke dette?

Merethe slo av skjermen for å spare strøm. På søndag hadde Pjotr minnet henne på at det sto en lenestol på galleriet som ingen hadde skrudd sammen. Nå var hun uansett ukonsentrert, så dette var et godt tidspunkt.

Lyset sto på i kirka. Merethe gikk likevel via sakristiet for å se at alarmen var av. Det var den. Da hun åpnet døra, hørte hun orgeltoner. Hun så ryggen til Ola oppe på galleriet. Kanskje det ikke passet at hun skrudde sammen stolen nå. Eller kanskje det passet bra? Det var aldri godt å vite med musikere.

Hun hilste forsiktig da hun hadde pest seg opp den bratte trappa. Ola strakte på kroppen.

«Jeg så deg i speilet,» sa han. «Hyggelig å se deg. Alt vel?»

«Jada,» sa Merethe. «Det var bare denne stolen. Går det bra om jeg skrur den sammen, eller forstyrrer jeg øvingen din da?»

«Øvingen?» sa Ola. «Bare tidsfordriv. Det er grenser for hvor mange ganger jeg kan øve på <Så ta da mine hender.> Det er ikke så mange utfordringer denne uka, og jeg har jo til og med fri på søndag.»

«Hva gjør du egentlig hele uka?» spurte Merethe og slo seg ned i den gamle lenestolen. «Siden du ikke kan være med på stabsmøtene mer.»

«Jeg er i krematoriet,» sa Ola. «Tirsdag, onsdag og torsdag. Men i dag har det ikke kommet seremoni før klokka 14, så da tenkte jeg å heller være alene her, enn alene der.»

«Det høres litt kjedelig ut,» sa Merethe.

«De tester ut nye ordninger i fellesrådet, for å se om jeg kan beholde stillingsprosenten min,» sa Ola trist. «Den vil jeg jo gjerne beholde. Men til hvilken pris? Jeg var spillemann, og har blitt spillemaskin.»

«Vi har skaffet vikar for deg på barnehagegudstjenestene,» sa Merethe. «Og forrige søndag. Pjotr. Kjenner du ham?»

«Nei,» sa Ola. «Han er på din alder, så vi har ikke så mange felles kjente. Men jeg har hørt godt om ham. Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke jobber fast noe sted.»

«Kanskje han vil jobbe her, da,» sa Merethe. «Hvis vi får lov til å utlyse den vakante kantorstillingen, etter at det er avklart om vi skal slås sammen med Huk.»

«La oss heller skru sammen stolen,» sa Ola. «Selv om jeg ikke får sitte her så ofte lenger, er det jo hyggelig for alle med en ny lenestol. Med fotskammel? Stilig.»

Han satte seg ned på gulvet ved siden av byggesettet. «Så hyggelig at du kom, Merethe. Jeg vet ikke om jeg egentlig har betalt lunsj lenger, men kanskje jeg kan komme inn til deg etterpå og spise? Jeg går snart på veggen av å ikke ha kollegaer. Galleriet på krematoriet er byens tristeste sted.»

«Flaks,» sa Merethe. «Jeg savner også kollegaer.»

Ola pekte på bruksanvisningen. «Det står at man bør være to.»

«Nemlig,» sa Merethe.

De begynte å montere. Det var ikke særlig komplisert.

«Tenker du noen gang på å finne deg et annet sted å jobbe?» spurte Merethe.

«Ja,» sa Ola. «Hele tiden. Særlig det siste halvåret, etter at jeg mistet oppgavene mine i menigheten. Vet du at før sammenslåingen hadde jeg faktisk et kor? Det er noen år siden, da. Jeg elsker å dirigere kor. Men det kan man ikke leve av. Jeg er heldig som har full stilling. Alle kan jo ikke ha kor.»

«Nei, alle kan vel ikke det,» sa Merethe.

«Jeg tenker ofte på å reise langt, langt vekk,» fortsatte Ola. «Siden jeg aldri fikk til det med kone og barn, kan jeg bo hvor jeg vil. Jeg må innrømme at jeg ser aktivt etter andre jobber nå. Jeg må spille i minst femten år til før jeg pensjonerer meg, og jeg kan ikke sitte femten år på krematoriet. Jeg vil jo egentlig veldig gjerne ha et kor.»

Han lukket igjen jakka. Han hadde på seg lue, men hadde åpenbart blitt varm nok av spillingen til å lufte seg en stund. Det var mye kaldere oppe på galleriet enn nede i koret. Merethe så at fingrene hans var litt blå. I Gamlebyen trengte man ikke spare på strømmen for å senke temperaturen, den sank helt av seg selv med en gang det ble minusgrader. Varmen kom fra rør under benkene. Livsfarlig for barn, og langt unna organisten.

Ola la merke til at hun så på hendene hans. «Men den store fordelen med krematoriet i vinter, er at det er varmt der. Ingen har truet med å skru ned varmen, heller. Det driftes jo av kommunen.»

Uka før hadde det kommet direktiv fra fellesrådet om at ingen rom skulle ha en høyere temperatur enn 19 grader. Da ville de spare 500 000 kr. i desember. Men de måtte spare inn ti ganger så mye i løpet av vintersesongen, så Merethe fryktet at de ikke fikk skru på varmen igjen før en gang i oktober. Aller helst ville kirkevergen ned på 15 grader fram til påske. Det ville jo ikke bli levelig. De kunne like gjerne stenge dørene.

«Vi kunne spist lunsj i hver vår lenestol hvis det ikke hadde vært så kaldt her oppe,» sa Merethe da stolen sto ferdig. «Men det er faktisk atten grader på kjøkkenet, så jeg foreslår at du heller kommer ned dit etterpå.»

På vei ut av kirka stanset hun et øyeblikk foran alteret.

«When you walk into the room,» hvisket hun. «You pull me close, and we start to move. And we’re spinnin’ with the stars above. And you lift me up in a wave of love.»

Ola var i gang med noen sånne merkelige øvelyder som organister noen ganger lager, og var nok langt inne i sin egen verden. Merethe fylte lungene med luft og fortsatte på sangen. Nå traff stemmen hennes steinveggene.

Alt kom til å bli bra igjen, og i morgen skulle hun ha barnehagegudstjenester med Pjotr. Hun måtte bare komme seg gjennom bisettelsen som skulle være klokka to. Den som Dag egentlig hadde forberedt. Hun måtte bare stole på notatene han hadde etterlatt seg.

Hun måtte finne fram julekrybba. Og se etter at stjernen var i toppen av treet.

Men hvor var treet?

Merethe kom på at det alltid var Dag som kjøpte juletre og fikk det i foten før barnehagegudstjenestene.

«Ola!» ropte hun opp mot taket. «Vi har jo ikke juletre!»

«Da får du klare deg uten, da!» ropte han tilbake. «I fjor sto vi jo ute og regnet bort! Det gikk helt fint, det! Men i år må du gjøre et hopp helt på egen hånd!»

Han snudde seg tilbake og fortsatte demonstrativt med øvingen sin.

Merethe visste at han hadde rett. Hun ville klare seg uten juletre. Men hun hadde jo bedt alle barnehagene om å ta med juletrepynt. Det hadde jo vært litt dumt hvis det ikke var et tre å henge pynten på. Hun kunne jo kjøpe et litt mindre tre. Hvis hun bandt det fast på sykkelen? De solgte jo trær borte på torget.

Hun dro fram sykkelen og kjørte bort til juletreselgeren. Han sto og frøs utenfor campingvogna si. Hun ba om et tre som var omtrent like langt som sykkelen, betalte og prøvde å legge det oppå styret. Men styret ville ikke samarbeide og treet falt ned. Etter tredje forsøket ga juletreselgeren hennes en hyssingstump. Så skjøv hun sykkelen tilbake til kirka gjennom slapset på det smale fortauet.

Siden Ola hadde vært så avvisende til behovet for juletre, var hun for stolt til å spørre ham om bærehjelp. Hun dro treet oppover trappene til hovedinngangen og slengte det i midtgangen under galleriet. Juletrefoten og juletrelysene var på galleriet der adventsstaken skulle ha vært, så hun tok turen opp. Ola holdt på å skifte fra orgelsko til utesko.

«Skal vi ta lunsj?» foreslo han.

«Nei, jeg må få treet i foten,» sa Merethe. «Du får lunsje, du. Så sees vi vel på krematoriet, faktisk, etterpå.»

«Så det gjør vi, ja,» sa Ola. «Hyggelig å få se ned på deg. Men jeg kan hjelpe deg med juletrefoten, altså. Jeg er ikke helt hjerteløs.»

Det viste seg at man trengte mer enn en umbrakonøkkel for å få juletreet i foten. Men det hjalp iallfall å være to. Etter en times tid sto treet i foten. Ola sto på en gardintrapp i litt mer enn to meters høyde og satte stjernen på plass. Merethe satte i stikk-kontakten, og det så ut som alle pærene virket.

De tok et skritt tilbake og beundret resultatet. Merethe bestemte seg for å spare støvsugingen til neste morgen. Hver dag har nok med sin egen plage.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s