Onsdag 8. desember

«Ja, det er Dag?»

Yes, tenkte Kristine. Hun hadde ringt ham fra en av telefonene på kontoret og regnet med at han kom til å ta den. Han hadde nemlig ikke tatt telefonen da hun ringte, og heller ikke svart på meldingene fra Merethe. Nå følte Kristine seg veldig lur. Hun presenterte seg. Dag pustet tungt i røret.

«Hva vil du?» spurte han.

«Merethe er dødsbekymra for deg,» sa Kristine. «Så jeg ville på vegne av henne sjekke at du lever. Hun har ikke bedt meg om det, altså. Men hun klarer ikke å tenke på noe annet.»

«Herregud, ikke det også,» sa Dag. «Jeg vil ikke lage enda mer problemer, skjønner hun ikke det!»

«Hvis hun bare vet hvordan du har det, så hjelper det sikkert,» mente Kristine.

«Jeg kan ikke ringe henne, vet du.»

«Nei, jeg vet ikke, og ikke Merethe heller. Det er derfor hun er så ute av seg. Kristin bare gjentar og gjentar at fraværet ditt er avklart, men Merethe ser spøkelser i alle kroker og tror du er i fengsel eller noe sånt.»

«Jeg er på hytta,» sa Dag.

«Er det ikke litt kaldt der nå?» innvendte Kristine.

«Jo, men jeg kan jo ta på meg en genser,» sa Dag. «Si til Merethe at alt vil bli bra. Si til henne at jeg håper at hun klarer å sette grenser og ikke slite seg ut, og at jeg vet hun styrer skuta utmerket mens jeg er borte.»

«Okei,» sa Kristine. «Du kan ikke ringe til henne og si det selv?»

«Nei,» sa Dag. «Det orker jeg ikke.»

«Det synes jeg du burde,» sa Kristine, men han hadde allerede avsluttet samtalen.

***

«Litt kjølig her,» kommenterte Pjotr og gned hendene raskt mot hverandre. «Mye kjøligere enn på søndag.»

«Temperaturen faller veldig fort når det er minusgrader ute,» sa Merethe. «Og jeg mistenker at noen har vært her og skrudd på termostaten. Det er bare det, at hvis det står 19, så blir det 12.»

«Men barnehagebarna har vel dress på seg, og jeg har ullsåle i orgelskoene mine,» sa Pjotr fornøyd.

Han hadde tatt trekket av flygelet. Det hadde vært hans eget forslag, at hvis han var nede ved flygelet, så kunne han være med og skape dynamikk i julefortellingen sammen med Merethe. Men når barna hadde satt seg, skulle de få høre orgelet, så han gikk sammen med Merethe mot våpenhuset.

De hørte lyden av skravlete unger. Barnehagene begynte å komme. Merethe og Pjotr hilste på dem og slapp dem inn. Hver barnehage hadde fått avmerkede plasser med god avstand til andre barnehager. Merethe hadde vært spent på pressekonferansen dagen før – ville de måtte avlyse alt? Foreløpig ikke.

Da alle hadde kommet, tok Merethe på seg bøylemikrofonen og ønsket velkommen. Albaen hennes hang på alterringen. Hun forklarte barna at hun ville pynte seg for dem. Mens hun festet knappene hørte hun som vanlig noen av barna hviske om Lucia.

Pjotr spilte to vers av <Tenn lys> på orgelet. Så kom han ned og de startet på det enkle manuset de hadde øvd på, det som Merethe hadde laget sammen med Nala året før. Hun var så takknemlig for at han selv hadde foreslått å hjelpe henne. Han spilte litt og hun pratet litt, og de pratet litt og han spilte litt, og så hadde det gått 23 minutter og samlingen var over.

De sto i kortrappa og vinket til barna som i tur og orden forlot kirka. Merethe kneppet av seg albaen igjen og tok på seg jakke og lue. Den beste tiden i desember var de dagene hun hadde masse høy på albaen sin fordi hun måtte kose med Jesus-barnet og sauene på marken.

«Det gikk fint,» sa Pjotr. «Tre til i dag, da, og like mange i morgen?»

Og en sørgesamtale i ettermiddag, tenkte Merethe. Etter å ha tatt Dags gravferd i går, hadde hun tre til på blokka. For nå falt jo hver eneste tjenestedag på henne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s