Kristine hadde ligget lenge våken kvelden før og forsøkt å huske hvor hytta til Dag lå. Det var mulig at Merethe visste det mer nøyaktig, men hun måtte ikke få vite at Dag var på hytta. Da var det nok fare for at hun dro dit, og det virket ikke som om Dag ønsket det.

Til slutt hadde hun kommet på det. Den lå et sted sør for Flekkefjord. Kristine var ikke kjent i Flekkefjord. Men Gry kom jo fra Flekkefjord. Selv om det virket som Gry knapt hadde vært i Flekkefjord etter at hun som 19-åring hoppet på et natt-tog til Oslo, hadde hun iallfall mer lokalkunnskap enn Kristine. Hun husket at Dag hadde sagt at det var omtrent ti minutter å kjøre fra en Prix-butikk, og hvis hun bladde langt nok ned på Facebook var han tagget av eks-kona Anne-Gro i en del hyttebilder. Kanskje denne informasjonen kunne være nok til at Gry kjente igjen området.

Da hun kom til kontoret, ringte hun først Merethe for å sjekke at hun var på jobben. Så ringte hun til Gry og la fram situasjonen. Gry var vikarprest i samme prosti som Merethe, men jobbet mest med enkelttjenester fra hjemmekontor.

«Du vet at det er fem timer å kjøre dit?» sa Gry. «I dette været? Du kan ikke kjøre ned dit. Kanskje han ikke er der, engang.»

«Jeg vet, det er galskap,» sa Kristine. «Men hvorfor skulle han lyve om det?»

«Hvordan har han kommet seg dit?» sa Gry. «Merethe har jo fortsatt bilen hans.»

«Det er bare et eller annet som ikke stemmer,» sa Kristine. «Og Merethe er min beste venninne, og hun er utrolig glad i Dag. Jeg må finne ham.»

«Hvis du skal til Flekkefjord, kan du i alle fall ikke kjøre hele veien alene,» sa Gry. «Hvis du har bil, så kan jeg kjøre med deg. For Merethe er min beste kjæreste.»

«Jeg har ikke med meg bil, men har ikke dere bilen til Dag?»

«Selvsagt,» sa Gry. «Vi drar før vi ombestemmer oss. Hvis vi kjører nå, er vi tilbake før midnatt.»

Gry fant på en passende løgn for Merethe. Kristine trengte ikke å lyve, for Krister forsto godt hvorfor hun måtte kjøre til Flekkefjord for å se sjekke om Dag hadde det bra.

Kristine hadde uansett ingen møter den dagen, så hun tok bussen rett bort til Gry. Gry hadde ordnet med nistepakker og kakao, og fant fram noen av Merethes varme klær som Kristine kunne låne. Hun så på bildene som Kristine hadde funnet.

«Det ligger en Prix-butikk i Drangeid,» sa hun. «Det er ikke så mange Prix-butikker. Og jeg lurer på om det ikke er Grisen jeg ser i bakgrunnen på det bildet med båten. Øya. I så fall ligger hytta ved Grisefjorden.»

«Wow,» sa Kristine. «Det var det jeg visste, at du ville finne veien.»

«Du vet ikke om det er riktig ennå, og alt ser veldig annerledes ut en desemberettermiddag. Men la oss prøve. Og når vi nærmer oss, så kan vi ringe ham.»

Kristine satte seg inn i den grå Volvoen til Dag og justerte førersetet og speilet til hun satt godt. Hun kjente seg ivrig. Det var lenge siden hun hadde vært så impulsiv.

Da hun først hadde funnet E18, var det bare å kjøre rett fram. De snakket om Krister, Merethe, Anna, Even og Hanna til de hadde passert Asker. Så kom de over Lierbakkene og Drammensfjorden lå åpen foran dem.

«Jeg husker første gangen jeg hørte om alt dette,» sa Gry forsiktig. «Da jeg hadde blitt gravid med Nidal, og du fortalte at Krister ikke var biologisk far til barna deres. Jeg tenkte at det var noe hippie-greier, men det var jo egentlig ikke helt greit.»

«Sier hvem?» sa Kristine kort. «Dette skulle liksom være en hemmelighet, alt sammen. En dag må jeg sikkert fortelle det til Even og Hanna, til og med.»

«Ting er ikke alltid som man tror,» sa Gry. «Jeg giftet meg da jeg var russ og trodde at det ville gjøre meg lykkelig. Det var ikke noe galt med kjæresten min. Det var bare det at han var nitten år og ikke hadde flyttet hjemmefra ennå. Han ville bare spille Playstation og ikke lage middag. Kanskje hadde det forblitt ham og meg hvis vi ikke hadde giftet oss etter russetiden.»

«Skal vi kjøre innom ham på veien, eller?» lo Kristine.

«Helst ikke,» sa Gry. «Og han har uansett funnet seg en annen dame å gifte seg med, og de bor i et rekkehus og har to søte barn.»

«Og du har også funnet en annen dame å gifte deg med,» sa Kristine.

«Nei,» sa Gry. «Jeg skal ikke gifte meg. Det er ikke fordi jeg ikke elsker Merethe. Men det blir bare helt feil. Ekteskapet representerer for meg noe patriarkalsk, noe konservativt, noe jeg ikke vil involveres i.»

«Du høres ut som Krister,» kommenterte Kristine. «Han ville heller ikke gifte seg med meg. Men jeg sa at det var en forutsetning for at vi skulle få et barn til.»

«Jeg er redd biskopen kommer til å bli hovedårsaken hvis jeg gifter meg med Merethe,» sa Gry. «Jeg veit ikke om de veit at vi ikke er gift, men det kan bli et problem hvis jeg skal søke fast stilling. Jeg tenker forøvrig at det er litt drøyt hvis de krever at jeg gifter meg med Merethe, siden de for noe få år siden ikke ville anerkjent et ekteskap mellom oss, men sånn er kirka. Den vakler.»

De kjørte forbi Drammen i stillhet. Himmelen var grå.

«Hvis du egentlig vil gifte deg med Merethe, så må du gjøre det,» sa Kristine etter en stund. «Ikke la vær med det for å straffe deg selv, eller noe sånt. Både du og jeg vet at det viste seg å være bra å være litt åpen for kjærligheten.»

«Hadde noen fortalt meg som 19-åring at jeg skulle ende opp med Merethe, ville jeg aldri trodd det,» lo Gry. «Men livet skjer. Ja til åpenhet.»

«Takk Gud for biseksualitet,» sa Kristine andektig. «At jeg ikke måtte si til Krister, beklager, du er visst en mann, det passer ikke for meg selv om jeg liker deg veldig godt.»

«Men er han egentlig en mann?» spurte Gry.

«Han har vært på en reise,» innrømte Kristine. «Det var en stund han het Krister-Elise og brukte pronomenet hen. Men det har ikke fått meg til å tro at jeg egentlig forelsket meg i en kvinne, altså. Jeg elsker hele ham. Eller hele hen. Eller samme hvilket pronomen det skulle bli.»

De stoppet for å spise på en veikro sør for Kristiansand. Klokka var litt over to. Begge var utålmodige etter å komme fram til Flekkefjord mens det var mest mulig dagslys igjen. Gry mente at de burde prøve å ringe Dag. Denne gangen svarte han faktisk da Kristine ringte.

«Er du fortsatt på hytta?» spurte hun.

«Ja,» sa Dag. «Det er ikke så lett å komme seg bort herfra uten bil.»

«Da kommer vi med bilen, vi,» sa Kristine. «Vi har akkurat passert Kristiansand.»

«Kjempegøy,» sa Dag ironisk.

«Nei, det er sant,» sa Kristine. «Vi kommer for å se til deg. Gry og jeg.»

«Ikke Merethe?»

«Nei,» sa Kristine. «Hun vet ikke om det.»

De avtalte at de skulle kjøpe med seg en pizza og at Dag skulle sende dem en veibeskrivelse.

Hytta til Dag lå ganske skjermet til bak en knaus. Han sto oppe ved hovedveien og ventet på dem. De måtte parkere i ei lomme der, fordi veien ned til hytta ikke var kjørbar. Et par hundre meter fra veien lå hytta og lyste for dem. Det nærmet seg skumringstid allerede. Det var ei lita hytte, med stue, kjøkken og to knøttsmå soverom, og utedo. Heldigvis hadde hytta vedovn. Den hadde Dag fyrt godt i, så det var lunt i stua. Han forklarte at han sov på sofaen for å slippe å varme opp flere rom.

«Det er så mye jeg ikke kan si,» sa Dag.

«Spis pizza,» sa Gry.

«Men kan du gi noen form for hint?» ba Kristine. «Er det jobb eller privat, for eksempel?»

«En dum kombinasjon,» sa Dag.

«Jeg forstår ikke hvorfor du har reist helt ned hit uten bil,» sa Gry. «Var det ikke litt dumt å sette igjen bilen din? Har du haiket hit?»

«Jeg tok bussen,» sa Dag. «Og så tenkte jeg det var greit at bilen ble brukt. Jeg regnet med at det kunne bli mye ekstra å gjøre for deg og Merethe.»

«Hva har du gjort, Dag?» spurte Kristine. «Jeg kan ikke komme på noe i verden som skulle gitt deg en taushetsplikt av denne typen. Kristin har sikkert taushetsplikt, men du må få lov til å fortelle. Tror du ikke vi tør å høre?»

«Hva er det dere tror, da?» spurte Dag. «Hvis Merethe har så livlig fantasi?»

«At du har tråkket over noens grenser uten å tenke deg om,» sa Kristine. «For å si det rett ut, så tenker vi det handler om enten sex eller penger.»

«Det handler i alle fall ikke om penger,» lo Dag.

«Er det sex med mindreårige?» spurte Kristine.

«Selvsagt ikke,» sa Dag.

«Besittelse av barneporno?»

«Hva tar du meg for?»

«Det kan skje den beste,» sa Kristine. «Man kan ha lastet ned porno, og så fulgte det med noe som ikke burde vært der.»

«Jeg laster faktisk ikke ned porno,» sa Dag. «Jeg vet at du ikke alltid har hatt høye tanker om meg. Men jeg har egentlig ganske høy moral.»

«Så hvorfor lar ikke Kristin deg gå på jobben?» insisterte Gry.

«Det er noe som hendte før jeg ble kjent med dere,» sa Dag. «Mellom meg og noen dere ikke kjenner. Vi hadde en student i praksis. Ja, det var vel forresten samme semester som jeg og Kristine ble kollegaer, hvis du skjønner hva jeg mener. Kristin tilbød henne nylig et vikariat, og da kom det fram at hun kjente meg fra før. Hva hun har fortalt til Kristin, vet jeg ikke, men Kristin reagerte uansett momentant og ba meg holde meg borte til saken er avklart.»

«Har hun politianmeldt deg?» spurte Kristine.

«Nei,» sa Dag. «Det er ikke sikkert det er noe å politianmelde. Men jeg skammer meg dypt. Den høsten hadde jeg det ikke særlig bra. Jeg drakk for mye, jeg tenkte for lite, jeg…»

«Lå du med henne også?» spurte Kristine.

«Nei,» sa Dag. «Jeg lover. Ikke i nærheten. Men at jeg kan ha vært ubehagelig mot henne, ja, det tror jeg. Hvor ubehagelig vet bare hun. Men på Kristin virket det som om jeg hadde vært veldig ubehagelig.»

«Snakker hun sant?» spurte Gry.

«Jeg vet jo ikke hva hun har sagt, så det vet jeg ikke,» sa Dag irritert. «Men jeg vet med meg selv at jeg gjorde ting som ikke var bra, hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg kan jo like gjerne gå til Kristin og innrømme at jeg lå med Kristine også.»

«Helst ikke,» sa Kristine. «Du kan jo ha det i din private syndekatalog, men vær så snill. Ikke bland meg inn i dette. Den hendelsen har vi begge sonet ferdig for.»

«Shit, jeg skjønner du har det tungt nå,» sa Gry. «Jeg mener det.»

«Jeg har gått mye rundt den siste uka og prøvd å huske hva som egentlig skjedde, og tenkt at hun har hatt det dårlig etterpå. Kanskje jeg har ødelagt forholdet hennes til menn, eller kanskje hun mistet lysten til å bli prest. Men hun har tydeligvis blitt prest, da. Heldigvis. Og så må jeg innrømme at jeg tenker veldig mye på at jeg selv har lyst til å være prest, hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg elsker yrket mitt. Hvis jeg ikke får lov til å være prest, så aner jeg ikke hva jeg skal være.»

«Du har forandret deg så mye i løpet av de årene jeg har kjent deg,» sa Kristine. «Det hadde faktisk vært ganske urettferdig hvis det er Kristin som skal straffe deg, for det er det Gabriel som burde ha gjort. Du har lært av dine feil, og du ble jo et helt annet menneske etter skilsmissen… Du var virkelig ikke innafor, men du ville ikke gjort noe sånt nå.»

«Nei,» sa Dag. «Jeg har angret så mye at du aner ikke.»

Men da Kristine fikk ham til å møte blikket hennes, fikk hun en liten anelse.

Dag gikk med på å bli med hjem. Gry insisterte på å kjøre det første stykket. Dag satte seg i baksetet.

«Du skal ikke være alene, veit du,» sa Kristine. «Du må stå for det du har gjort, men det hjelper ikke å flykte fra verden. Hvor lenge hadde du egentlig tenkt å bli der nede?»

«Helst til snøen smelter,» sa Dag. «Men jeg er innkalt til et møte på mandag, og det kan jeg nesten ikke skulke, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Hva skal du si, da?» spurte Kristine.

«Jeg må jo bare si sannheten,» sa Dag. «Si at jeg har oppført meg uakseptabelt.»

Bare han ikke sier for mye, tenkte Kristine, bare jeg ikke blir dratt inn i dette. Gry hadde rett i at det ikke hadde vært noen hippie-greier. Kristine kjente hvor mye hun egentlig skammet seg over det som hendte den kvelden for åtte år siden. Det skulle ikke skjedd, men hun skulle ikke ha vært der, heller. Hun skulle ikke drukket sammen med eldre kollegaer.

Hun tenkte tilbake på hvordan hun hadde gruet seg til å skamme seg over å late som hun var en kapellan som hadde hatt en one night-stand med den single soknepresten sin. Å være den kapellanen som hadde en one night-stand med en gift sokneprest hadde vært enda mer uaktuelt.

Hva godt ville det gjøre noen av dem å late som noe annet nå? Dag var tross alt en kollega, og som kollegaer hadde de ordnet opp seg imellom. Begge slapp skammen, og begge beholdt jobben. Vinn, vinn. For menighetene ville det iallfall ikke ha kommet noe godt ut av det, hvis hun hadde fortalt sannheten den gangen. Gamlebyen ville mistet soknepresten sin, og Marta ville mistet kapellanen, og alle ville blitt så lei seg, og det ville blitt masse rykter. Dag ville sikkert ha blitt skilt med en gang, og da var jo Miriam bare fem år!

Nei. Kristine syntes det var best å ordne opp på egenhånd. Sjelden hadde proster tilført sånne saker noe positivt. Nei. Hun var glad for at hun aldri hadde sagt noen ting. Men hun skulle ønske at det virkelig hadde vært en hippie-greie.