Kristine lå og vred seg på sofaen til Merethe og Gry. Det var fullstendig meningsløst å våkne så tidlig, men rommet var for varmt og hodet var for fullt.

Hun hadde våknet av en drøm. De hadde vært i et lite kapell, hun og Merethe og noen flere som ikke hadde hatt ansikt, men som hun hadde visst at hun kjente. Plutselig hadde hun oppdaget at altertavlen som hun først trodde var et vindu ut mot den mørke skogen, var et speil.

Det var en helt latterlig drøm, altfor lett å tolke.

Hun hadde blitt tatt på senga av Merethe sin reaksjon da de kom kjørende sent før. Hun var overbevist om at hvis Dag først hadde innrømmet å ha antastet to kvinner, hadde han sikkert minst det dobbelte på samvittigheten. Hun var rasende.

Kristine kunne ikke forstå at hun ble så sjokkert over det. Det var jo Merethe selv som trodde at Dags forsvinning hadde noe med dette å gjøre. Nå som hun fikk det bekreftet, ville hun tydeligvis ikke vite av ham mer. Kristine var glad for at hun og Gry hadde kjørt ham hjem kvelden før, og ikke tatt ham med til Merethe for å arrangere en tåredryppende gjenforening. Grys magefølelse hadde vært helt rett.

Kristine hadde tatt på seg å skulle fortelle Dag at Merethe var sint på ham. Kristine kjente ham jo tross alt bedre enn Gry gjorde.

Kristine grublet over om hun var usolidarisk med den andre kvinnen, hun som de ikke visste hvem var. Dag mente jo selv at det han hadde gjort mot Kristine, var verst. Men hvis den andre hadde vært i staben hans over tid, og han stadig hadde tatt henne på rumpa eller vært vulgær eller hva det nå var han hadde gjort, var det ille på en helt annen måte. Som student var hun avhengig av å få praksisen godkjent.

Han hadde aldri vært ufin mot Kristine verken før eller etter den kvelden der alt gikk helt galt. Hvis man så bort fra at han hadde bedt henne ta abort, da. Men det hadde vært et ganske klokt forslag. Hva bra hadde det kommet ut av at de begge mistet jobben, han ble skilt og de tre barna hans måtte leve med at en liten halvbror hadde ødelagt hele tilværelsen deres?

Hvis ikke Krister hadde kommet inn i bildet, ville hun flyttet opp til Merethe (som den gangen bodde på den lille øya i nord) og startet et nytt liv med barnet langt, langt unna alle hun kjente. For hun ville ikke abortert bort barnet, hun ville bare abortert bort Dag.

Kristine forsøkte å tenke tilbake til den første høsten hun jobbet i Marta-kirken, og om hun kunne huske en student i Gamlebyen. Hun kunne ikke huske noen. Men hun var så ny selv og hadde ikke oversikt. Det kunne godt ha vært en student eller fem til stede på en prostisamling uten at hun forsto det.

Da Anna og byen begynte å våkne, sto Kristine også opp. Merethe var ganske kort og kjørte av gårde med Anna så fort hun kunne. Bilen hadde de beholdt. Gry gikk rundt i pyjamasen og skulle ha hjemmekontor. Kristine unnskyldte seg ganske fort og dro. Hun hadde tatt litt tannkrem på pekefingeren og pusset så godt hun kunne, men hun følte seg egentlig ikke bra nok for Kirkens Hus. Hun trengte i alle fall å våkne litt først.

Dag bodde et godt stykke unna, men etter den lange bilturen dagen før var det godt å gå litt. Kristine tok t-banen det siste stykket. I drabantbyen der han hadde hatt råd til en fire-roms etter skilsmissen, hadde de ikke noen kaffebar på stasjonen, men Kristine kjøpte med seg boller fra Narvesen som en liten gest. Hun tenkte på Gabriel, gamleprosten. Han hadde sagt at det var fint å våke og be, men at hun som kapellan heller skulle fokusere på bønn og søvn. Det var lettere sagt enn gjort, begge deler.

Dag ble ikke overrasket over at Merethe var rasende.

«Det er jo derfor jeg lånte henne bilen min,» sa han. «Så hun ikke skulle glemme at jeg har mine kvaliteter.»

«Din dust,» sa Kristine mildt. «Snart er du femti år, og fremdeles løper læren etter livet og ikke omvendt. Jeg skal minne henne om at du har noen kvaliteter. Hjelp henne litt med Kardinal også, så kommer dere sikkert i dialog igjen etter hvert.»

«Jeg skal møte personalsjefen på mandag, og da tenker jeg å fortelle henne alt og bare legge meg helt flat.»

«Gjør det,» sa Kristine. «Okei. Da blir kanskje Merethe fornøyd. Fortell om meg også. Smør tjukt på. Si at jeg aldri hadde sett en naken mann før, at du skjenket meg full og at du konfirmerte meg da du som ung mann var prestevikar på Vestlandet.»

«Au, au,» sa Dag.

«Ja,» sa Kristine. «Au. Og du er helt sikker på at det bare var to?»

«Ja,» sa Dag. «I staben var det ingen andre jeg kan ha trakassert og jeg har aldri, virkelig aldri gått etter unge kvinner i menigheten. Ikke eldre kvinner heller.»

«Ærlighet bør lønne seg,» mente Kristine.

«Ja,» sa Dag. «Men hva om de vil ha deg til å komme med noe vitnemål?»

«Meg?» sa Kristine.

«Ja, hvis jeg sier at jeg har forgrepet meg på deg, så har de jo en plikt til å undersøke saken.»

«Det skal jeg takle,» sa Kristine. «Bare lov meg én ting…»

«Jada, jada,» sa Dag. «Jeg skal selvfølgelig ikke si at jeg er biologisk far til Even og Hanna.»

«Takk,» sa Kristine. «Hadde det vært Gabriel som fortsatt var prost, ville jeg engstet meg for hvor god han er i hoderegning, men Krister og jeg flyttet jo før Kristin begynte her.»

***

Merethe satt i kapallankroken sin og snurret iltert fram og tilbake med stolen. Hun forsto hvorfor Merethe og Gry hadde dratt og hentet Dag. Det var typisk ham å stikke hodet i sanden, og det gavnet ikke Gamlebyen og Marta menighet i det hele tatt. Dessuten trengte hun å kunne få tak i ham.

Men ikke i dag.

Hun hadde vært uforberedt på hvor hardt det hadde truffet henne. Dag hadde oppført seg uanstendig mot en student, og aldri bedt denne studenten om unnskyldning. Selvsagt hadde han ikke det. Hadde han hatt såpass selvinnsikt at han forsto at han var uanstendig, ville han ikke vært uanstendig.

Så hadde han vel etterpå bare arkivert det hele langt baki hjernen sammen med andre dumme ting han hadde gjort, og håpet at ingen hadde sett noe.

Så innhentet fortiden ham da studenten åtte år senere tilfeldigvis ble tilbudt et vikariat av Kristin. Studenten hadde sikkert svart at hun ikke ønsket å jobbe i prostiet så lenge Dag fortsatt var der. Men hadde hun gått lenger? Hadde det skjedd så alvorlige ting at hun nå vurderte å gå til politiet?

Merethe kom på at hun skulle sjekke hvor mye vin de hadde igjen i sakristiet. Hun tok på seg jakka og gikk ut. Der så hun en bil som hadde parkert på tvers foran hoveddøra. Hun kunne ikke se noen eier, men hun mistenkte at den tilhørte noen var på supermarkedet tvers over gata.

Vennligst fjern denne bilen snarest, da den er ulovlig parkert, skrev Merethe på et ark, og undertegnet som sokneprest. For sikkerhets skyld stemplet hun arket også. Så la hun det under vindusviskeren til bilen. Hun ble fylt av en deilig følelse av å ha autoritet.

Mens hun samlet tomflasker i sakristiet, ringte Kristin.

«Merethe, Marianne har blitt syk. Åge skal være vikar i stedet.»

«Men hvem skal være vikar for Åge?» spurte Merethe.

«Ingen,» sa Kristin. «Nå orker jeg ikke mer vikarer. Det er ikke dåp i Huk, så da blir det messefall der, og så blir det gudstjeneste med dåp i Gamlebyen.»

«Så dumt,» sa Merethe. «Marianne hadde jo jobbet masse med den gudstjenesten, tror jeg.»

«Sånn er livet,» sa Kristin. «Men hvis du kan hjelpe Åge litt, er det veldig fint. Han kan jo ikke allmenn serie 2, vet du.»

«Han kan vel få programmene fra Marianne?»

«Jada,» sa Kristin. «Men han kan jo ikke noter.»

«Å, nei,» sa Merethe. «Det kan ikke jeg heller, det.»

«Men du kan den liturgiske musikken,» insisterte Kristin.

«Ola kan helt sikkert øve med Åge,» sa Merethe. «Jeg har ikke tid. Jeg må få hengt opp salmenummer og lagt fram dåpslys.»

«Kan ingen andre gjøre det, da?» sa Kristin skeptisk. «Jeg synes du bruker litt vel mye tid på ting fellesrådet burde ordnet selv.»

«Da får du ringe fellesrådet og fortelle dem det, da,» freste Merethe. «Det er jo ingen her, for pokker! Jeg er helt alene! Hvis du vil at dåp skal være prioritert, så må jo noen legge til rette for det.»

«Ja, og nå setter jeg faktisk inn en vikar,» sa Kristin spisst.

«Bra,» sa Merethe. «Bra, bra, bra. God helg.»

Hun sendte en kjapp melding til Åge og ba ham ringe Ola. Så fortsatte hun med ryddingen sin. Det hadde vært siste dag med barnehagesamlinger. Når de siste barna forlot kirka, ble hun alltid fylt av litt vemod, for hun likte så godt å ha dem der. Likte at de sang «På låven sitter nissen» så kirketaket nesten løftet seg. Likte hvordan de lyttet – eller ikke lyttet – til henne med hele kroppen.

Og hun hadde likt å være sammen med Pjotr også. Nå var visst det over. Men kanskje hun kunne få ham tilbake hvis de fikk lov til å utlyse den vakante kantorstillingen?

Det tok åtte minutter før Åge ringte henne og sa at Ola hadde sagt at han hadde fri.

Merethe sjekket Kardinal. Der sto det ikke oppført noen organist. Hun ringte Egil.

«Faen,» sa Egil. «Det hadde jeg glemt. Ola ville jo gjerne ha fri.»

«Du får ringe rundt, da,» sa Merethe. «Jeg kan ikke fikse alt, heller!»

«Neida,» sa Egil. «Bare slapp av.»

Og klokka 20.32 ble Merethe oppringt av en dame som lurte på om hun kunne få tilsendt notene til allmenn serie 2.