Kristine plystret mens hun kneppet på seg albaen. Klokka var 10.52. Det var ikke kommet så mange, litt over tredve, kanskje. Og hun kunne ikke se så mange på vei oppover kirkebakken heller. Sakristiet i denne kirka hadde en dør som gikk rett ut. Den sto åpen og sola skinte inn.

Nå begynte klokkene å ringe. Kristine lukket døra bak seg og gikk ned til våpenhuset. Der sto dagens to dåpsfølger klare til innmarsj.

Å komme tilbake til prestegjerningen hadde vært helt riktig. Hun hadde ikke studert teologi for å sitte på et kontor i Oslo sentrum. Det var her hun hørte hjemme. Med presteklærne på, som rett kalt forvalter av ord og sakrament.

Første gang hun hadde hatt gudstjeneste igjen, i mars, hadde hun snust inn lukta av albaen sin. Hun hadde nesten begynt å gråte da hun fikk lese innstiftelsesordene over kalken og disken. Hun gledet seg til å finne seg en fast stilling, men var glad for at prosten fram til da ville ha henne som vikarprest. Det var nok av hull å fylle.

Hun døpte Laila og Fredrik i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, prekte om kamelen og nåløyet, delte ut nattverd, lyste velsignelsen og deltok en stund på kirkekaffen bakerst i kirka.

Så kjørte hun hjem. Hun kom før Krister. Typisk. Han hadde lim i rumpa på kirkekaffen og kom seg aldri avgårde. Even og Hannah hadde vært hjemme alene.

Kvelden før hadde det vært umulig å få Even og Hannah til å sove. Krister og Kristine hadde byttet på å sitte på sengekanten hos hver av dem, holdt dem i hånda og gjentatt om og om igjen at familien deres var helt som før.

Kristers store mareritt hadde vært at de ville slutte å kalle ham pappa. Det gjorde de ikke. Men Hannah ville vite mye mer om forplantning, og Even grublet over genetikken. Før jul hadde han jo faktisk funnet ut at han hadde dominante trekk som hverken stammet fra Krister eller Kristine. Da hadde han ikke trodd på det selv. Nå var han i fyr og flamme.

Men de hadde ikke lært noe om naturfag på Teologisk Fakultet. Kristine følte at hun hadde lite å stille opp med. Så hva nå?

Det var underlig stille da hun åpnet døra. Ingen svarte da hun ropte hallo. Men på kjøkkenbenken kunne hun se at de hadde hatt eggerøre til lunsj. Nå hørte hun dem bak huset. De lo og hylte. En av dem hadde visst funnet ut hvor skrunøkkelen til vannuttaket var, for de løp fram og tilbake gjennom vannsprederen.

Hun forsto dem godt. Det var varmt. Sola stekte og gresset var tørt. Eller, hadde vært tørt. Når hun så hvor mye overvann det var på plenen, forsto hun at de måtte ha holdt på en stund.

Kristine gikk opp på badet og fant to store badehåndklær. Da de oppdaget henne, skyndte Even seg å stenge vannkranen. Som om hun ikke hadde lagt merke til hva de gjorde… Begge var blå på leppene.

«Mamma, jeg vil på badeland på ordentlig,» sa Hannah.

«Vi kan ta en tur på stranda,» tilbød Kristine.

«Nei, det er så kaldt,» hutret Hannah. «Badeland! Jentetur til badeland!»

Kristine sukket. Kanskje det ikke var så dumt å gjøre noe ekstra hyggelig. Og kanskje det ikke var så dumt at Krister og Even var litt alene. For der kom Krister kjørende også. Hun myste mot ham da han kravlet seg ut av bilen. Han hadde kortermet presteskjorte og solbrune underarmer. Snart femti. Men fortsatt ganske kjekk.

De spiste litt sammen, alle fire, før Kristine og Hannah pakket hver sin veske og satte kursen mot badeland.

Hannah var i strålende humør. Hun klagde ikke engang over å måtte sitte på pute i baksetet. Det pleide hun å klage over hver eneste dag, til tross for at hun ikke hadde sittet i forsetet mer enn én gang i sitt liv. Det var selvsagt sammen med mormor og morfar.

Utenfor badeanlegget var det ikke vanskelig å finne en parkeringsplass. Det var jo ikke så mange som gadd å betale for å bade, når man kunne bade gratis i hvert vann og hver vik over hele landet. Kristine betalte billettene for seg selv og Hannah, og de gikk til garderoben. Hun sparte 175 kroner på at Even ikke ble med, og hun slapp dessuten å engste seg for at han ikke skulle klare å låse skapet sitt i gutte-garderoben. Det var nok ikke så dumt med en jentetur av og til.

I garderoben var det flust med skap å velge mellom. Hannah fikk ha sitt eget, og valgte å være så langt unna Kristine som mulig. Det var sånn det var for tida, Hannah ville hele tiden klare ting selv. Kristine kledde av seg. Det gikk fort; linbukser, ankelsokker, t-skjorte, truse og BH. Så slo hun badehåndkledet rundt seg og gikk mot dusjene.

Hun var glad for at det ikke var noen speil i dusjen. Ubehaget og dobbelt-skammen klemte til som de pleide å gjøre. Skammen over å være en kvinne uten bryster, og skammen over å skamme seg over det.

For en skulle jo ikke skamme seg over kroppen sin. Det hadde hun understreket overfor hundrevis av konfirmanter, det hadde hun selv lært på skolen, det sto det i alle ukeblader. Derfor hadde hun valgt bort kosmetisk kirurgi etter at først det ene brystet, så det andre, måtte opereres bort på grunn av kreften.

Det skulle jo ikke gjøre noen forskjell. Hun hadde tenkt at hun ikke ville savne dem. Men under genseren hadde hun likevel alltid struttende bryster. Litt større enn før, faktisk, siden hun først hadde kunnet velge. Det skammet hun seg også over. Hadde ikke A-cup vært bra nok? Puppe-størrelse betyr jo ingenting?

De lå igjen i skapet. Skam, skam, skam. Kristine lukket munnen og øynene og lot vannet fra dusjen renne nedover ansiktet.

Plutselig kjente hun en hånd mot magen. Hun skvatt til. Det var Hannah som sto der. Hun fulgte noen av strekkmerkene hennes med fingrene.

«Men det er sant at jeg har ligget i magen din?» spurte Hannah.

«Ja,» sa Kristine, for tiende gang den dagen. «Du og Even har ligget i magen min, begge to.»

«Men hvordan kom jeg inn?» spurte Hannah igjen.

«Du var et frø som vokste,» sa Kristine kort. «Jeg puttet inn det frøet som jeg fikk.»

De tok på seg badetøyet. Kristine hadde med en badedrakt uten innlegg, så hun kunne gå rundt i svømmehallen og skamme seg enda mer over å føle seg feil.

«Når Even ikke er med, må du ta sklia med meg,» sa Hannah.

Aha, der kom ulempen med prosjektet. Hun måtte underholde Hannah selv. De var liksom noen år tilbake, til den tida hverken Even eller Hannah kunne svømme. Men det var egentlig ganske gøy på badeland. Det var til og med en sklie som Hannah var for liten til å ta. Hun sto nede og trippet av forventning til Kristine falt ut av en trakt og landet i vannet med et stort plask.

Hannah lo og lo: «Mamma, en gang til!» Og det var ingen kø, så Kristine kunne småjogge opp trappa igjen og kaste seg utfor før hun rakk å angre.