Merethe lå i en gynekologstol. Igjen. Hun lurte på hvor mange ganger hun hadde sprikt med beina de siste årene. Nesten oftere til helsepersonell enn til Gry, for Anna våknet så lett at de hadde sluttet helt med å ha sex. Noen ganger kom de på det på tidspunkt det passet. Men det var ikke så ofte.

Nå hadde de bestilt tidlig ultralyd, privat. Merethe tok fremdeles nye graviditetstester annenhver dag. Det gjorde Gry helt sprø. Så selv om hun for egen del hadde veldig dårlige minner fra sin første ultralydundersøkelse, var det hun som hadde foreslått dette.

«Skal vi se,» sa legen. «Her, ja. Så skal vi se.»

Han fikk et rart uttrykk i ansiktet og ventet litt for mange sekunder før han snudde skjermen mot Merethe og Gry. Gry rakk å tenke at fosteret sikkert hadde Downs syndrom, siden Merethe tross alt hadde rukket å bli 41 år. Det ville jo vært fint for Anna.

Men på skjermen var det to skygger som beveget seg. To. Ikke én.

«Dere skal visst ha tvillinger,» sa legen.

«Å, herregud,» utbrøt Gry. «Det har vi ikke råd til.»

«Det ordner seg,» sa Merethe. «Men nå må vi ut av byen. Dette var kallet mitt.»

«Ja, de tar jo litt plass, disse babyene,» sa legen mens han fortsatte å kjøre fram og tilbake over magen til Merethe så geleen skvatt. «Men ellers så ser det jo veldig greit ut.»

Gry trakk bankkortet sitt i resepsjonen på vei ut. Plutselig så verden veldig annerledes ut enn for tjue minutter siden. De visste jo at de eggløsningssprøytene ga høyere risiko for flerlinger. Men det var jo ikke sånn at flertallet fikk tvillinger likevel!

Termindatoen 9. desember kunne de nok trekke fra litt på nå. Og en førstegangsfødende over førti med litt for høy BMI ville uansett måttet besøke legen et par ekstra ganger, at det ble tvillinger gjorde ikke akkurat saken bedre. Gry så for seg både morgenkvalme og bekkenløsning og svangerskapsforgiftning og kronisk høyt blodtrykk. I hennes eget svangerskap hadde hun ikke vært plaget av annet enn sjelekvaler. Men Merethe hadde gjort dette med vilje og fikk jammen ta konsekvensene. Inkludert å flytte ut av byen.

Ultralydtimen hadde vært ved lunsjtider. Likevel var ingen av dem særlig sultne. Merethe syklet gjennom byen og bort til kontoret, mens Gry syklet rett hjem.

Hun gikk fra rom til rom og prøvde desperat å se for seg hvor de skulle gjøre av to babyer. De hadde så vidt rukket å diskutere hva de skulle gjøre hvis det kom én baby. I starten tok de ikke så mye plass, men det ville endre seg fort. Alle fem på ett soverom var uaktuelt.

De hadde fundert på å sette inn en lettvegg og lage en liten sovehule for Anna i stua før babyen kom, men… Nå var de bare helt nødt til å få to barnerom. Ett til Anna, og ett til tvillingene. Tenk hvis det var én gutt og én jente, da måtte de jo få hvert sitt rom etter hvert. Da måtte de ha fire soverom.

For moro skyld søkte Gry på passende boligannonser i hovedstaden. Men hun syntes hun hørte bankrådgiveren deres stå et sted bak henne og le.

Merethe hadde ganske mye å gjøre, men hun fikk ikke gjort noen ting. Hun prøvde å få med seg kapellanen, Emma, på en kaffepause på torget, men Emma hadde det travelt.

Du kommer til å få det mye verre, kjære unge sjel, tenkte Merethe. Det var under ett år siden hun ble ordinert. Men hun kom til å klare seg. Hun var en klok jente. Kvinne, rettet Merethe seg selv.

I stedet ringte hun Dag. Han klarte alltid å få henne ned på jorda igjen.

«Jeg skal ha tvillinger,» hvisket hun. Plutselig kjente hun tårene trille nedover kinnene.

«Ja, ja,» sa Dag. «Da fikk du iallfall god valuta for pengene. Det skulle bare mangle.»

«Vi må flytte,» sa Merethe. «Ut av byen.»

«Det vil sikkert gjøre dere godt,» mente Dag. «Man får jo helt andre perspektiver.»

«Jeg klarer ikke helt å ta det innover meg,» sa Merethe. «Hva skjer hos deg, da?»

«Har du snakket med Kristine de siste dagene?» spurte Dag.

«Nei,» kom Merethe på, og lurte plutselig på hvorfor hun hadde ringt til Dag og ikke Kristine. «Det har vært veldig stille på den fronten, faktisk. Men de kommer til byen i helga, alle fire, for å være med på paraden og sånt. Det skrev hun faktisk til meg i går.»

«De har sagt til Even og Hanna at de er donor-barn,» sa Dag.

«Har de sagt at det er deg?» gispet Merethe.

«Nei,» sa Dag.

«Skal du si at det er deg, da?» spurte Merethe.

«Selvsagt ikke!» sa Dag. «Hva tar du meg for? Jeg vil ikke ha noe med det der å gjøre.»

«Synd,» sa Merethe lett. «Jeg tror du hadde blitt et helere menneske. At dere alle ville blitt litt helere mennesker.»

«Det høres ut som noe Kristine kunne funnet på å si, hvis du skjønner hva jeg mener,» sa Dag.

«Innerst inne vet du at det er sant,» sa Merethe. «Skal du forresten feire bursdagen din?»

«Ungene kommer en tur på søndag,» sa Dag. «Nå er de i Nord-Norge med Anne-Gro.»

«Vi blir så gamle, alle sammen,» sa Merethe. «Kristine og jeg har passert førti, du og Krister har passert femti.»

«Passert og passert,» sa Dag. «Vi har nå såvidt kommet over streken. Verre skal det bli.»