Dag kjørte til nærmeste togstasjon og tok toget derfra inn til hovedstaden. Da dørene åpnet seg og han steg ned på perrongen, kjente han Oslo-lufta fylle neseborene. Han var ikke der så ofte. Men nå var det ikke lenge siden sist, da han var på vitnemålsutdelingen til sønnen Johannes, som var ferdig på videregående.

Even hadde gjennom hele oppveksten vært prikk lik Johannes på samme alder. Så i Johannes kunne han se tenåringen Even. Men nå var det ni-åringen Even, som han ikke hadde sett på lenge. Halvannet år, kanskje? Og sju-åringen Hanna, som bare lignet på seg selv.

Han gruet seg så mye at han hadde vondt i magen. Det verste var jo at han kjente dem fra før. De visste svært godt hvem han var.

Dag hørte Kristines stemme i hodet fortelle ham hvor viktig dette var for Hanna og Even. Hun hadde ikke engang trengt å dra «det var din skyld at jeg ble gravid med Even-kortet.» Han visste det jo. Sånn var det for menn gjennom alle tider, hvis de var ute og viftet med tissen på steder de ikke skulle. Før eller siden måtte de rette ryggen og ta ansvar.

Det hadde vært Kristines idé at de skulle møtes på Mini-Pride. Han hadde aldri vært på noen Pride. Men i dag fylte han femti år. Da var det kanskje på tide.

Even satt ganske stille og så ut av vinduet, mens Hannah plapret konstant, hele veien fra Fredrikstad til Oslo S. Kristine hadde sagt at hvis de ville vite hvor pappa-frøene hadde kommet fra, så kunne de få vite det i dag. Det ville de. Men Hannah kunne ikke skjønne hvordan moren var så sikker på at de ville treffe på ham i Oslo, at hun ikke ville si noe før de så ham.

«Du skjønner vel at mamma kjenner ham,» hadde Even sagt. «Det er ikke en tilfeldig mann vi møter på stasjonen. Ikke vær teit.»

Kristine hadde høy puls. Hun holdt godt fast i Kristers hånd mens de gikk i retning Aker Brygge. Det var folksomt. Even hadde fremdeles høye skuldre, mens Hannah hoppet så mye rundt at Krister måtte dra henne ut av trikkesporet. Både han og Kristine og Hannah hadde sommerkjoler på. Han lengtet etter å komme bort til Mini-Pride, etter å bli sluppet inn, etter å komme seg vekk fra gata. Og Kristine hadde et stort sjal rundt skuldrene, som han visste at hun ikke kom til å fjerne før de var innenfor det høye gjerdet.

Det var ikke det spor frigjørende å føle seg rar ute i gatene, men det kom til å bli deilig å komme til et sted alt kjentes trygt.

De hadde sett det meste av tilbudet i Mini-Pride da Kristine så at Dag prøvde å ringe henne. Hun gikk noen meter bort fra de andre før hun svarte.

«Man må ha barn for å komme inn,» sa Dag. «Hva gjør jeg? Det blir vel litt feil hvis Even kommer og hjelper meg inn?»

«Jeg kommer bort,» sa Kristine. «Så kan vi si at vi er sammen, og peke på barna.»

«Topp,» sa Dag, med ironisk snert.

Han slapp igjennom. Kristine ga ham for sikkerhets skyld et kyss på kinnet, for Even og Hannah så ikke i deres retning. «Gratulerer med dagen, da!»

Han gryntet noe til takk.

Så la Hannah merke til dem. Hun dultet i Even. Begge ble bare stående og stirre mens Kristine og Dag kom gående mot dem.

«Er det ham?» hvisket Even lamslått. «Er det… Er det Dag?»

De voksne var ikke helt sikre på hvem av dem som skulle svare. Men Dag nikket. Han og Even ble stående og se på hverandre. Så kom Hannah og ga ham en klem.

«Vel,» sa Krister. «Så, sånn er det.»

«Det går jo greit,» sa Even. «Deg kjenner jeg jo litt allerede.»

Så smilte han.

«Har du visst om dette hele tiden?» spurte Hannah.

«Ja,» sa Dag. «Jeg har jo faktisk det.»

«Men hvordan gjorde du det egentlig?» spurte Even nysgjerrig. «Da du lagde meg og Hannah.»

«Oi,» sa Dag. «Det husker jeg faktisk ikke, tror jeg. Nå begynner det å bli mange år siden.»

«Hadde du og mamma SEX?» spurte Hannah.

«Ne-ei,» sa Dag og så fort bort på Kristine. «Nei, det var litt annerledes egentlig.»

«Var det vanskelig?» spurte Even.

«Tja,» sa Dag. «Det skal ikke så mye til, alltid. Mamma hadde mamma-frø og fikk noen pappa-frø.»

«Som hun puttet i tissen,» sa Hannah fornøyd.

«Man kan vel sikkert si det sånn,» sa Dag.

«Dag,» sa Krister irritert. «Du har tre tenåringsbarn. Dette må du vel klare å forklare ordentlig.»

«Er dette takken eller straffen?» sukket Dag.

«Begge deler,» sa Krister.

«Ålreit,» sa Dag. «Jeg tok pappa-frø ut av tissen min, ga dem til mamma, og så puttet hun det i hullet som er mellom tissen og rompa, og så fant pappa-frøet veien til mamma-frøet, og så begynte det å vokse en baby inni magen. Skjønner dere?»

«Kunne dere ikke bare ligget sammen, sånn som vanlige folk,» mumlet Even.

«Det hadde ikke mamma og jeg noe lyst til,» sa Dag. «Mamma vil jo bare ligge med pappa. For det er kjærester som gjør sånt sammen.»

Hannah hylte æsj og løp bort til huskestativet.

«Da sier vi tusen takk til onkel Dag,» sa Krister. «Nå forstår alle mye mer. Skal vi kjøpe is?»

Han fulgte barna bort til kiosken. Kristine lo så hun hikstet. Dag tørket svette i nakken med en serviett.

«Du er helt nydelig,» lo Kristine. «Dette kan de leve med.»

«I alle fall hvis du feiker noen familiealbum, så det ser ut som du kjente Krister iallfall et par uker før dere fikk lyst til å bli mamma og pappa,» sa Dag ironisk.

«Akkurat den hemmeligheten synes jeg vi voksne skal få ha i fred,» mente Kristine. «Det er helt irrelevant for dem. De er kjærlighetsbarn på hver sin måte.»

«Det er veldig fine unger,» sa Dag.

Nå fikk de se Merethe, Gry og Anna borte ved inngangen. De hadde vist fram sekker og vesker og blitt sluppet inn.

«Tante Merethe! Tante Gry!» ropte Hannah og løp mot dem. «Se på onkel Dag! Det var ham som ga pappa-frø til mamma, og hun klarte å putte dem inn i magen selv!»

«Wow,» sa Merethe og spilte overrasket. «Det var bra gjort, Kristine!»

«Kommer ikke Fantorangen snart?» spurte Gry.

«Var ikke det i går?» Kristine tok opp mobilen og scrollet i programmet.

Even tok Anna i hånda og leide henne bort til stedet man fikk ansiktsmaling, mens Hannah fortsatte å fortelle Merethe og Gry om og om igjen om hvordan hun ble til.

Dag så på de to kjernefamiliene og sukket. Han hørte jo sammen med dem. Hadde gjort det hele tiden. Å gi seg til kjenne hadde vært helt riktig. Han følte seg plutselig som en del av noe større. Han hadde på en måte giftet seg inn i den store, skeive familien nå.

Hva han skulle si til Johannes, Matteus og Miriam, fikk han heller fundere ordentlig over på toget hjem. For nå var han her. Med hele seg.

«Vil ikke du også ha en regnbue på kinnet, Dag?» spurte Hannah.

«Jo,» sa Dag. «Det vil jeg faktisk veldig gjerne.»

«Bli med, da,» sa hun.

Så fulgte de etter Even og Anna.