Lørdag morgen våknet alle i Oslo opp til fint sommervær. Denne dagen kom 90 000 mennesker til å danse gjennom sentrum, og like mange kom til å se på.

Det var 90 000 hjerter som banket, 90 000 kropper, 90 000 fortellinger om livets opp- og nedturer. De var babyer, det var gamlinger, akkurat som i den gamle salmen om barna som løper glade i flokk mot krybben og de gamle som stavrer seg etter. Men nå var de ikke delt opp etter alder, men etter budskap. Og det var nærmere to hundre forskjellige avdelinger å tilslutte seg. Paraden slo alle 8. mars-tog og 1. mai-tog ned i støvlene.

Dag hadde tatt toget hjem. Mandag skulle han dra til Gardermoen og møte barna. De skulle være to uker i Syden. Anne-Gro skulle til familien sin i Nord-Norge. God tur, tenkte Dag. Men først skulle han preke over søndagens tekst fra Matteus-evangeliet:

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

De vanskelige prekentekstene blir plassert i fellesferien, når få kommer for å høre, og studentene skulle være vikarer i det ganske land. Det var viktig å gi dem noe å bryne seg på. Dag så ut på den dårlige hagen sin og funderte på hva slags gartner han egentlig var. Eller om han var et godt eller dårlig tre, om han var sau eller ulv, om han var fiken eller tistel.

Han måtte snart fortelle barna om Even og Hannah. I ferien. Eller kanskje etter ferien, i tilfelle stemningen ble dårlig?

Anna hadde ikke kondisjon til å delta i noen parade. Det var timevis å vente på varm asfalt, bråkete musikk og mennesker overalt. Men Gry hadde lyst til å se. De syklet ned til byen, men det var vanskelig å komme fram. Hun syklet i en lang bue rundt Grønland, der alle de 90 000 hadde stilt opp. Det holdt egentlig å se dem på avstand. Hun så at de var mange, og gjemte det i sitt hjerte.

Anna fikk en is. Og så syklet de hjem.

Merethe satt på gresset i en nesten folketom Pride Park. Det var bare halvparten av standene som var åpne. Det var ikke så enkelt å få frivillige hit når alle ville gå i paraden, og det hadde vært mye å rydde opp etter festen dagen før. Nå tok hun seg en pause sammen med et par andre hun hadde blitt kjent med i løpet av formiddagen. Hun hørte hjemme i bakgrunnen, ikke midt på gata.

Det var best å gjøre en innsats i år. Det kunne bli en stund til neste anledning. Merethe strøk seg over den fremdeles så flate magen, og takket Gud for hver eneste dag hun ikke begynte å blø.

Men Krister, Kristine, Even og Hannah sto utenfor Grønland kirke, forberedt på å være tålmodige. De hadde solhatter, drikkeflasker og gode sko. Både Krister og Kristine hadde gått i mange slags demonstrasjonstog, og i lange 17. mai-tog, men dette var liksom i en klasse for seg. De var forberedt på å måtte vente lenge.

Krister sto på tå for å se hva slags bannere som fantes i nærheten av der de sto.

«Det blir vel Kirken på Pride på oss, kanskje?» sa Kristine.

«Nei,» sa Krister. «Det konseptet er et forferdelig dårlig ekklesiologisk utgangspunkt. Hva er kirken, liksom? Hvor er den? Alle ser den der!» Han pekte på Grønland kirke. «Men egentlig… Egentlig er den oss alle her. Lemmer på samme kropp. Greiner på samme tre. Kirken er alt annet enn den lille hvite flokk.»

«Det er sant,» sa Kristine. «Du er så klok, du. Det er derfor jeg liker deg.»

«Jeg liker deg også,» sa Krister.

«Og det var jammen flaks,» sa Kristine.

Han fant hånda hennes, og holdt den så hardt han kunne.