Da kirkeklokkene ringte inn til tredje søndag i åpenbaringstiden, hadde Oslo-borgerne våknet med et klimasjokk. Dagen før var det femten minusgrader, men nå var det sludd i lufta og det begynte så smått å dryppe fra trærne.

Alle pipeorglene i byen sukket dypt, enkelte nektet nesten å våkne. Sånne temperatursvingninger, sånn tørr luft, sånn overdreven fyring; dette var ikke noe for dem. Men de digitale slektningene var uaffiserte og scoret poeng på å ville tåle fremtidens klimaendringer.

Prester kavet seg fram i alle prostiene. Noen kjørte Tesla, andre hadde en gammel Nissan Leaf. Noen gikk til fots og andre satset på en rød leddbuss. Alle barn ble døpt som planlagt og flere tusen mennesker fikk høre fortellingen om den samaritanske kvinnen ved brønnen.

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far.»

Men det var ikke bare i hovedstaden prester prekte over Johannes-evangeliets fjerde kapittel. Kirkeklokkene ringte over hele landet, også for Kristine, Krister, Merethe, Gry og Dag.

Dag parkerte bilen utenfor en liten trekirke i Tunsbergs vestlige ytterkant. Parkeringsplassen var sirlig måkt, og snøen var ryddet unna så man kunne se de små stolpene med skiltene som var merket PREST og ORGANIST. De plassene var nærmest sakristiet. Trappa var feid og innenfor luktet det nytraktet kaffe. Kirketjeneren hadde gjort alt klart. For sånn var det på landet. Alt var liksom på stell. De nitten konfirmantene skulle presenteres og få bibel i dag, og det var to barn som skulle døpes.

Snart ville kirka være full av bunadskledde mennesker med salmebøker i hendene, og hjemme hos dem var det gjort i stand til koldtbord. Dessverre hadde ingen av dåpsbarna adresse i nærheten. Den ene babyen ble faktisk medlem av Gamlebyen og Marta menighet. Men man reiste jo hjem for å døpe, det var jo tradisjon. Når det var dåp, skulle man ikke høre stønning fra bremsene til 31-bussen eller sirener fra politistasjonen. Da søkte man ro og fred, bunader og koldtbord.

Dag tok en slurk av kaffekoppen mens han leste raskt gjennom prekenen. Om tolv år kunne han gå av med avtalefestet pensjon. Inntil det, ville han ha nok å sysle med her.

Gry hadde pakket kofferten og dratt avsted tidlig på morgenen, for hun hadde litt kjørevei. Sånn var det her ute ved kysten. Albaen hadde ikke plassen sin i ett sakristi, for det var flere kirker som skulle ha sin bit av sognepresten i løpet av måneden.

Møre-kirkene viste seg fra sin aller beste side. Her hadde de ikke hatt en stabil sogneprest-tjeneste på snart ti år, og nå kom det flyttende en med tre små barn. Det kunne ikke blitt bedre. Jo, kanskje litt, hvis enten Gry eller Merethe hadde vært en mann. Men Gry var veldig mye bedre enn ingenting.

Hjemme på prestegården satt Merethe i en dyp lenestol med en jente-baby på hvert bryst. Den ene sov, den andre sugde. Fra kjøkkenet hørte hun hvordan Anna pludret med tante Solveig. De bakte rundstykker. Tante Solveig var glad for å ha fått Merethe hjem igjen, som hun sa, siden hennes egne barn hadde slått dype røtter i Oslo.

Tilfeldighetene, eller gudfeldighetene, ville det sånn at en sognepreststilling ble ledig i naboprostiet til Merethes mor. Gry søkte, og fikk den. I november hadde de solgt leiligheten, kjøpt en stor stasjonsvogn og kjørt over fjellet. Noen uker senere ble tvillingene født, friske og sunne, et par uker før termin.

En hel prestegård fulgte med stillingen. Det var ett soverom til hver og flere til overs, hvis de skulle finne på å ville møblere og varme opp hele huset. Flyttebilen hadde virket så full da de vinket den avgårde på Helsfyr, men da møblene ble lastet ut, var det fremdeles ekko i de tre stuene i hovedhuset.

Naboen hadde ponnier og Anna ville gjerne ha sin egen. Foreløpig måtte hun klare seg med en katt, som de hadde arvet fra den forrige presten. Fra stuevinduet var det en fantastisk utsikt utover fjorden. Merethe kjente i hjertet at hun faktisk hadde kommet hjem.

Krister hadde våknet opp i sakristiet på en luftmadrass. Det var konfirmant-oppstartshelg. Menn over femti burde egentlig ikke være kapellaner, men det var Kristines tur til å være sogneprest nå. Det var det virkelig. Om noen år kunne de være sogneprester begge to. Inntil da fikk han klare et par netter i året på luftmadrass.

Fra kirkerommet hørte han både fnising og snorking. Den kvinnelige menighetspedagogen lå på den andre siden av rommet og scrollet på mobilen. Hun var femten år yngre enn ham, men syntes likevel mer synd på sin egen rygg.

Krister dro på seg buksa inni soveposen, og krøp ut. Det var på tide å sette fram litt brød og pålegg i menighetssalen. Og sjelden smaker traktekaffen i kirka så godt som på slike morgener, etter konfirmant-tur, Lys Våken eller en grytidlig påskemorgen etter påskenatt. Det fine med å være kapellan over femti var at han bekymret seg mye mindre enn før. Gjennom tjuefem år som prest hadde han erfart at det stort sett går bra, selv om ting noen ganger blir litt annerledes.

Kristine hadde fri, for Kristine var hjemme med Hannah og Even. Hun skulle ordne litt med hus og hjem, før det var hennes tur til å overnatte borte på tirsdag, når Fagforbundet teoLOgene skulle ha årsmøte i Oslo. Hun så fram til en natt på hotell. Og møter og foredrag, selvsagt. Dag skulle også dit, og mange flere hun kjente. Det ville bli fint å komme sammen.

Marta-kirken sto forlatt og tom. Ingen hadde vært der siden en gang midt på høsten. Merethe hadde vært sykemeldt den siste tiden hun var sogneprest, og i det nye menighetsrådet var det ingen sterke forkjempere for Marta.

Paulus hadde levert inn nøklene til menighetssalen, og de hadde blitt hengt i et skap på kontoret i Gamlebyen. Man kunne jo ikke leie ut til selskaper. Det nye kjøkkenet var satt opp på dugnad og ikke godkjent for noen ting. Så hadde de funnet mer og mer fukt. Det var soppangrep i garderoben og to toaletter som ikke virket. Ingen hadde penger eller tid til å passe på menighetssalen lenger.

Svakheten i takkonstruksjonen som ble avdekket før sommerferien, var det ingen som tok på alvor. Ingen oppdaget at uværet «Hans» hadde rammet Marta hardt, fordi vannet hadde trukket ned i gulvet neste gang noen tittet inn. Sprengkulda etter nyttår gjorde at vannrørene frøs. Men ikke bare rørene, også selve gulvet frøs faktisk nå.

Mandag 22. januar kom det et voldsomt tø-vær. Vannet oversvømmet veiene over store deler av landet, og folk ble bedt om å holde seg hjemme. Da var det som en propp endelig løsnet på taket til Marta-kirken og vannet begynte å fosse inn bak altertavla. Gulvet slo sprekker under det gamle teppet i alterringen, og en vannlås røk ute i våpenhuset.

Det skulle bli Kristine som på tirsdagen måtte oppdage alt dette. I ventetida mellom årsmøtet og middagen tok hun turen østover i byen. Emma, kapellanen, var på årsmøtet. Hun hadde nøkler til Marta-kirken på nøkkelknippet sitt, uten å noen gang ha brukt dem til noe. Kristine fikk låne dem og satte seg på riktig buss.

Det hadde ikke blitt så mange år som kapellan i Marta-kirken. Men de årene hadde gitt en retning for resten av livet hennes. Det var så mange små uerstattelige øyeblikk. Ting som hadde skjedd mellom henne og Krister, mellom henne og Gud og i prestekallet hennes.

Hun låste seg inn på siden, der hun alltid hadde pleid å gå inn. Garderoben først, så menighetssalen til venstre og kirkerommet til høyre. Hun tittet inn på det som hadde vært kapellankontoret. På skrivebordet lå den store alterduken sirlig brettet sammen, sammen med den gamle alterbibelen og stativet den hadde ligget på. Tverrløperen og de hvite heklede brikkene lå også på bordet.

På oppslagstavla hang fremdeles gudstjenesteplanen fra 2017. Det var rart å se sitt eget navn. I sofaen lå alle de røde salmebøkene. I det hele tatt virket det som om veldig mange ting som burde vært i kirka, i stedet var låst inne her. Brudestolene også. Kristine kom på det Merethe hadde sagt, om at de fryktet vannskader. Heldigvis hadde hun ikke hørt noe mer om det.

Men da hun låste seg gjennom den siste døra og kom ut i kirkerommet like ved siden av lesepulten, så hun det med en gang. Vannskader. Det var rart å se alteret helt nakent. Men verre var det med altertavla. Ingen, verken i fellesrådet eller på bispekontoret, hadde villet bestemme at den skulle flyttes. Nå så det ut som om den oppstandne Kristus gråt.

Kristine satte seg ned på første benk og studerte rommet, for aller siste gang. Det som en gang var, var borte. Hun skulle ønske at hun aldri hadde dratt dit. For alle ting ville ikke bli nye igjen nå.

Samtidig ble det hennes fortjeneste at altertavla blir reddet i tide. Noen år vil den bli stående på et lager, men så kommer den til å bli restaurert og gitt i gave fra biskopen til Gamlebyen kirkes 170-årsjubileum.

Menighetsrådsmedlemmene kommer til å bli glade og søke om tillatelse til å henge den opp på sørveggen i kirka. Det kommer de til å få lov til, og der vil altertavla bli hengende og riste litt på seg hver gang 31-bussen bremser opp utenfor.

Under altertavla henger de opp et lite skilt, med et bilde av Marta-kirken og en kort tekst:

Altertavle fra Marta kirke. Arbeidskirken ble oppført i 1962, etter at menigheten var blitt utskilt fra Gamlebyen i 1958. I 2017 ble sognet slått sammen med Gamlebyen. Kirken ble avvigslet og revet i 2025.