Marta menighet

Resyme:

Det var en gang en kirke, et eller annet sted, kanskje et sted i utkanten av Oslo domprosti, som fikk en ny kapellan. Kapellanen het Kristine og gikk ut av TF i 2013. Sognepresten i Gamlebyen, Dag, forgrep seg på Kristine på fylla. Kristine ble gravid. Den ny-skilte sognepresten Krister påtok seg farskapet. Krister og Kristine ble kjærester. Even ble født 9. april 2014.

Krister kan ikke få barn fordi han genetisk sett er en kvinne. Da han oppdager at han genetisk sett ikke er en mann, tar han navnet Krister-Elise og pronomenet hen. Dette blir komplisert for prosten. Krister og Kristine vil ha flere barn, og Dag donerer sæd. Hanna ble født 28. januar 2016. Men i forbindelse med sæddonasjonen oppstår et klamydia-mysterium, og Dag blir skilt fra Anne-Gro.

Kristines bestevenninne Merethe hadde reist til en liten øy i nord etter fullførte studier. Der trivdes hun ikke så godt, og ville heller bli prest i Dalen. Dit søkte også Gry seg. Gry var vikar i Marta da Krister og Kristine hadde foreldrepermisjon. Gry hadde et av-og-på-forhold med vikarorganisten Nidal. Høsten 2017 ble Gry gravid, men oppdaget det for sent til å kunne ta abort. Nidal ville ikke ha noe barn. Merethe var forelsket i Gry. Merethe og Gry flyttet sammen og Anna ble født, og hun hadde Downs syndrom.

Høsten 2017 ble det vedtatt at Marta menighet skulle slås sammen med Gamlebyen menighet, og Marta-kirken ble fristilt for utleie. Krister og Kristine er lei av å jobbe i Oslo, og flytter til Kristers hjemsted Fredrikstad. Prosten Gabriell pensjonerer seg og erstattes av Kristin.

Egentlig var det slutten på denne fortellingen. Men i 2019 vinner Marta-lista menighetsrådsvalget og de har gått til valg på at det skal være julefeiring i Marta-kirken. De engasjerer vikarpresten Elisabet, som kommer til byen med sin samboer Maria. I 2020 kommer Elisabet tilbake, uten Maria, for å sitte i beredskap for Kristin hvis mange prester kommer i karantene. Men hvordan det gikk, får vi aldri vite, for da ble Fagforbundet teoLOgene tatt ut i streik (på ekte) etter et svært forsinka hovedtariffoppgjør.

Det er frustrerende å være menighetsprest under korona. Men hva skal en stakkar gjøre? Merethe har blitt kapellan i Gamlebyen og Marta menighet, og Kristine har overlevd brystkreft og blitt byråkrat i Kirkerådet. Merethe føler seg alene før jul i 2021 og er nær ved å miste motet, mens Dag konfronteres med grenseoverskridende adferd fra mange år tilbake.

I fastetiden 2022 vil biskopene understreke en gang for alle at lesbiske og homofile har menneskeverd. Det har vel ingen prinsipielt tvilt på, men er det virkelig så enkelt? Både daglig leder Egil og kantor Ola synes gresset blir grønnere andre steder, og Dag har måttet rømme byen og blitt sogneprest på et lite sted på landet.

Før jul i 2022 er Merethe blitt fast sogneprest i menigheten og tar gladelig imot sin nye kapellan Emma. Både biologiske slektninger og det flerkulturelle lokalsamfunnet gir Merethe og Kristine utfordringer, og ikke minst, hvor skal Merethe og Gry egentlig bosette seg?

****

Oslo var så dekket av regnbuefarger at Merethe nesten ble overrasket over at det samme ikke gjaldt i krematoriets kapell. Ingen flaggstang. Ingen flagg.

Ingen folk.

Hun sto sammen med en bedemann i svart dress og speidet bortover mot parkeringsplassen.

«Tja,» sa bedemannen.

«Jeg vet ikke, jeg,» sa Merethe. «Hun sa at de skulle prøve å komme. Men det er jo ferie. Og de hadde vel ikke møtt ham på femten år.»

«Vel, vi er her, vi,» sa bedemannen.

Men det var bare ham og Merethe, for det var ikke bestilt bil. Kista hadde blitt trillet inn bakveien fra kjøla, og den ville bli trillet tilbake dit og havne i køen av kister måtte rekke å kremere før helga.

«Sånn bilkjøring, det er jo egentlig bare tull,» sa han, som om han hadde lest tankene til Merethe. «Betale for bæring og kjøring, når kista bare skal rundt hjørnet. Men det ser jo stiligere ut. Noen av oss har jo fått Tesla. Ikke vi, da.»

«En siste tur med Tesla er det mer stil over enn en liten tralle,» sa Merethe. «Så jeg skjønner at folk er villige til å betale noen tusenlapper for det. Når de betaler fem ganger så mye for blomster som skal kastes rett i søpla.»

«Rare greier. Jeg hører ofte at de diskuterer det. Men det sitter altfor langt inne å ikke kjøpe de blomstene. De symboliserer et eller annet, og fravær av dem kommuniserer veldig sterkt.»

Merethe tok seg en sving inn i kapellet igjen. Den hvite kista sto der kister pleide å stå. Oppå den lå en liten bukett med blomster i forskjellige farger. En lysestake på hver side. 25 programmer trykket på det billigste papiret.

Hun tok et program. Så var det 24 igjen.

Ikke engang en Gjertrud-venn. Helt tomt.

«Vi må vel nesten starte,» sa hun. For seremoni skulle de ha. Selv om den for lutheranere er for de levende, og ikke for den døde. De var jo tre levende her. Å bare trille kista tilbake, ville ingen av dem kunnet leve med.

De sang <Alltid freidig når du går.>

Så tok Merethe ordet.

«Kjære alle sammen. Nåde være med dere, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Vi er samlet her i dag for å ta avskjed med Nils Kristiansen. Sammen vil vi overgi ham i Guds hender. Gode Gud, du som ser oss og kjenner oss, kom oss nær med din trøst. Amen.

Nils ble født en vinterdag i 1946. Moren het Anna. Faren fikk han aldri vite hvem var. Ryktet sier at han kanskje var tysk. Kanskje visste ikke Anna selv hvor det var blitt av ham. Det er ikke sikkert at de var kjærester. I alle fall vokste Nils opp hos sin mormor på Ål, mens Anna dro til hovedstaden for å jobbe.

Da Nils var i 10-årsalderen flyttet han til Oslo en stund og gikk på Sagene skole. Om sommeren var han på Ål. Anna jobbet ganske mye. Anna hadde en eldre søster, Karen. Karen giftet seg og flyttet til Bergen. Der fikk hun tre barn. Hun hørte sjelden fra Anna, men de hadde regelmessig kontakt.

De tre barna visste om at de hadde en tante og en fetter i Oslo, og de møttes en gang i en konfirmasjon. Da Karen døde for fire år siden, etterlot hun seg en del brev, blant annet brev fra Anna. Der står det litt om Nils. Men Anna døde av kreft da Nils var sytten år. Da hadde han reist til sjøs og kom ikke til begravelsen.

Utfra Folkeregisteret vet vi at han var gift i noen år på 80-tallet. For femten år siden tok den yngste kusinen, Anette, kontakt med Nils. Da bodde hun i Oslo. Hun var nysgjerrig på slekten på morssiden. Da var Nils 62 år.

Møtet ble ikke så vellykket. Han var ikke edru og viste ikke noe særlig interesse for å høre om søskenbarna. Han fortalte at han hadde jobbet på et bilverksted i nesten tjue år, men nå var han uføretrygdet. Anette fikk inntrykk av at livet hans hadde vært ganske vanskelig.

Hun forsøkte å holde litt kontakten med ham, men etter hvert sluttet han å svare henne når hun ringte. For to uker siden ringte naboene i oppgangen hans politiet. Han hadde sluttet å sitte på verandaen og røyke, og han åpnet ikke når de ringte på. Politiet tok seg inn i leiligheten. Der fant de Nils død. Han ble 77 år gammel. I dag lyser vi fred over minnet til Nils Kristiansen.»

Hun kunne sagt mer, kunne fortalt om hvordan Nils hadde prøvd å få kusinen til å låne ham penger. Om inkassokravene. Om hvordan han hadde blitt funnet på stuegulvet med et kutt i pannen, antageligvis hadde han falt og slått hodet i salongbordet og aldri reist seg igjen. Om beskrivelsene fra begravelsesbyrået av hvordan det hadde sett ut inne i leiligheten, og hvordan det hadde luktet.

Men det var ikke nødvendig å si det. Mannen som nå lå med hendene andektig foldet i kista, skulle få reise fra dem i fred. Mye hadde vært usagt mens han levde.

Fortellingen om livet hans forøvrig tok han med seg i graven, som en kostbar hemmelighet. Hva han lekte med som barn. Den første forelskelsen. Hva han hadde i skipssekken sin som 16-åring. Gleden da han tok lappen og hva slags bil han kjørte da. Hva han spiste til middag. Soloppgangene han hadde sett på havet. Hva han så på TV. Fuglene han så utenfor vinduet hver dag. Hvorfor han valgte å bo der han bodde. Hvordan han tenkte når han sto i klesbutikken og kjøpte klær. Yndlingsfargen. Alle ting. Merethe visste ikke. Ingen visste. Eller, noen visste svar på noe av det. Men hun visste ikke hvem.

Organisten og bedemannen reiste seg andektig under jordpåkastelsen. Merethe lyste velsignelsen i et nesten tomt rom. Så sang de <Å leva, det er å elska.>

Hun sukket og trakk seg tilbake bak døra som fremdeles var merket Prest. Rart at ingen hadde skrudd det ned. Hun skiftet raskt og samlet sakene sine i sykkelveska.

På vei ut gjennom blomsterrommet måtte hun stanse og slippe fram kista, som allerede ble trillet tilbake til bårerommet. Blomsterhylla til seremoni kl. 10.00 var like tom som den hadde vært i morges, og klokka hadde bare rukket å bli 10.27.

Men hylla til seremoni kl. 12.00 var allerede så full at det lå en krans på gulvet: Høyt elsket, dypt savnet. Den kostet 3 500 kroner, visste Merethe. Hun telte kranser og buketter og kom fram til en svimlende høy sum. Blomster for nesten 40 000 kroner, som om noen timer ville bli slengt i restavfallet.

Jølstad sto allerede og trippet utenfor. Her skulle det pyntes.

«Det er jo helt forjævelig,» sa en stemme bak henne.

Hun snudde seg, og der sto organisten. Hun kunne ikke komme på navnet hans, og siden hun hadde blitt stående og speide nedover parkeringsplassen, hadde hun glemt å hilse på ham. Hun trøstet seg med at han neppe husket henne, heller.

«Ja,» sa hun. «Kaste alt det der på dynga.»

«Jeg mente hvordan det er forskjell på folk,» sa han. «Jeg blir så jævla lei meg av å ha klokka ti med meg mentalt inn i klokka tolv i dag. Tre soloer. Fy faen. Kan jeg få en klem?»

«Klart det,» sa Merethe overrasket. «Det kan du godt…»

Hun omfavnet den høye mannen og lente pannen mot brystet hans noen sekunder. Hørte ham sukke, dypt der inne.

Så gikk hun ut bakveien. Han løftet hånda til hilsen. Så smekket døra igjen, og Merethe var på vei videre.

Hun suste nedover sykkelveien. Neste stopp var en familie som hadde fått trillinger. Om sommeren var det alltid ekstra mye liv og død. Også for henne. Hun var ti uker og to dager på vei. Den varme sommervinden kilte i ansiktet hennes. Det var sol, det var lyst, det var godt å leve.