Marta menighet

Befaring. Når Driftsavdelingen ville komme til en bygning på befaring, endte det alltid med å bli veldig dyrt. Og fordi det ble veldig dyrt, ble det sjelden gjort.

Merethe ventet utenfor Marta-kirken med et stort nøkkelknippe. Som sokneprest skulle hun selvsagt være med på befaring av kirka uansett, men det var faktisk helt nødvendig, for Driftsavdelingen hadde ikke nøkler til hele bygningen.

Lufta var litt fuktig. Sola gjemte seg bak en sky. På parkeringsplassen trippet det noen duer. De hadde bygd rede i tårnet to år på rad, siden det ikke var noen i kirka til å jage dem bort.

Den fuktige lufta viste seg å være et frampek på hva de to karene fra Driftsavdelingen konkluderte med. Fukt. Store innvendige fuktskader langs tak og vegger bak alteret, i apsis. Taket hadde nådd forventet levealder for tolv år siden, så det kom ikke som noe sjokk.

«Her er det faktisk bare å pakke bort,» sa den eldste av de to. Han banket litt på alteret for å understreke alvoret. «Dette må ut. Altertavla. Alt. Hvis det kommer mye regnvær i sommer, risikerer vi at det bare sier SPLOSJ og så får vi tusen liter med vann rett ned fra taket. Du må redde det som reddes kan.»

«Jeg?» sa Merethe.

«Ja, er ikke du soknepresten?»

«Joda,» sukket Merethe. «Joda. Skal jeg ringe Riksantikvaren, da, eller hva gjør jeg?»

«Jeg ville heller ringt menighetsrådet,» sa han. «Så får du litt hjelp til å bære. Så kan vi komme innom allerede i morgen for å få skrudd løs det alteret. Altertavla kan vi ta med oss og sette på lageret. Må bare skaffe en større bil. Og en presenning til taket. Mer enn det har vi ikke budsjett for.»

«Dere burde kanskje ringe biskopen før dere drar ut altertavla?» sa Merethe. «Hun skal jo mene noe om hver minste salmebok.»

«Du kan vel ringe biskopen selv, hvis det er så viktig,» sa han. «Men noen ganger er tilgivelse mer strategisk enn tillatelse.»

De tok farvel og lovte å komme tilbake dagen etterpå. Merethe sto i den tomme kirka og hørte døra smelle igjen etter dem.

Hun ringte til bispekontoret, men der var nesten alle på ferie. Biskopen også. En fra personalavdelingen var ledig og sa at han skulle komme over med en gang.

Merethe satte seg på trappa utenfor og ventet. Plutselig kjentes kirka altfor trang. Hun tenkte tilbake på det siste halvåret. Hun hadde langsomt fått litt liv i den igjen. Ingen andre ville jo leie kirka, så menigheten kunne like gjerne få bruke den. De hadde hatt et par dåpsgudstjenester og ganske god oppslutning på babysang. Påskebesøk fra barnehagen hadde de også hatt. Kanskje alle barna hadde blitt fuktskadet for livet. Godt at det ikke var asbest de oppdaget denne gangen.

Bispekontorets representant kom etter en times tid.

«Det er ikke ønskelig å fjerne en altertavle fra en kirke sånn uten videre,» sa han. «Og hvor mye regn kan det rekke å komme i løpet av sommerferien? Vi kan ta en god prosess på dette i midten av august, men ikke to dager før fellesferien.»

«Drift sier at vi er nødt til å ta den ut,» sa Merethe. «De vil gjøre det med en gang de får klarsignal.»

«Vel, det kan ikke jeg gi dem,» sukket representanten. «Jeg jobber jo egentlig bare med lønn. Kan ingenting om bygninger. Dette må vente. La alt stå.»

Han beklaget seg, sånn som alle gjorde, over at vedlikeholdet av kirka var så dårlig, og over at de måtte slå sammen Marta menighet med Gamlebyen. Merethe smilte stivt, og beklaget seg litt, hun også. Men begge visste at siste ord var sagt for lengst. Det enkleste var å la noen kirker råtne.

Gry suste nedover bakkene mot sentrum på den store svarte el-sykkelen sin. Anna gjorde som barna i reklamene; hun slapp taket i grinda rundt seg og heiet med hendene i været. Barna i reklamene satt sånn hele tida, men Anna gjorde det heller mange ganger på rad. Det brune håret flagret under den rosa sykkelhjelmen.

Hun hadde allerede sminke i ansiktet, for de hadde regnbue-uke i barnehagen. Fredag skulle de avslutte med en stolthets-parade. De ansatte begrunnet feiringen med at de skulle feire det generelle mangfoldet, for eksempel sånne barn som Anna, og at de ville uttrykke et ønske om fred i verden. Alle foreldrene var ikke like begeistret. Noen ville ikke ha regnbue-uke i barnehagen i det hele tatt, mens andre kritiserte dem for å utvanne hele aspektet. Derfor var det ikke regnbue-sminke de hadde fått, men alle kunne velge seg hvert sitt dyr.

Anna var en mus.

Nå skulle de til Pride Park på Kontraskjæret. På veien kjørte de innom Gamlebyen kirke for å hente Merethe. De fant henne på sokneprestkontoret. Hun så motløs ut.

«Nå flytter vi,» sa hun bestemt. «Jeg orker ikke mer av denne byen. Nå må vi, altså jeg, evakuere Marta fordi taket er lekk. De skal slenge på en presenning og håpe det beste. Jeg kan ikke leve med å være soknepresten som arrangerer av-vigslingen av Marta, for det er det som kommer til å skje nå. De tømmer rommet, selger bygningen og så kan noen gjøre den om til kafé.»

«Tviler,» sa Gry. «Den kommer til å stå tom og bli mer og mer ødelagt, fordi ingen vil være den som bestemmer seg for å av-vigsle den. Så kommer den første løvetannen og brøyter seg vei gjennom gulvet, og trærne knuser vinduene utenfra og naturen tar stedet tilbake.»

Merethe og Gry hadde jo sett riggen allerede på mandag, men når de nå forsøkte å finne inngangen, innså de hvor stor Pride Park faktisk var i år. Det var en lang liste over ting man ikke kunne ta med seg inn, og den inkluderte sykler. Ikke så rart når man så hvor lang køen var for å komme inn. Så de fant en parkeringsplass til syklene og stilte seg i kø.

Innenfor gjerdet var lydnivået høyt. Et par tusen mennesker pratet med hverandre, og på en av scenene var det lydsjekk før neste konsert. Gry fisket fram hørselsvernet til Anna fra sekken, men Anna ville ikke ha det på. Hun sto helt stille midt i et veikryss og bare så seg rundt.

Det var rolig stemning. En del barnefamilier ruslet rundt. De fleste familiene så veldig heteronormative ut. Barna gikk fra stand til stand, og plukket med seg kondomer og slikkelapper og drops og andre ting som så interessante ut. Mange hadde fått regnbueflagg eller andre ting fra den store Pride-butikken.

Merethe traff på to hun hadde viet sommeren før. En mann og en kvinne, med to gutter i barnehage-alder. De hadde fått hvert sitt Bamse-flagg.

«Koselig for barna med sånn bamseklubb,» sa moren. «Er det bamseklubb i dag?»

«Kanskje i kveld,» sa Merethe. «Men det er nok etter leggetid.»

De ruslet videre. Gry hadde gått litt i forveien. Hun hadde stanset ved en stand. «Kirken på Pride» sto det på en liten roll-up. På standen var et bord med gul duk, to klappstoler i bakgrunnen og regnbuefarget stoff drapert i taket. En plakat i A3-størrelse kunngjorde at alle kan gifte seg i kirka, og en løpeseddel reklamerte for regnbuemesse og paradefrokost.

En prest smilte til dem. «Vil dere ha et klistremerke?» Hun holdt fram en skål med glitter-klistremerker i flere størrelser, formet som hjerter og stjerner. Selv hadde hun en liten stjerne og et lite hjerte på kinnet. Anna fikk en av hver, men ville ikke ha det oppå muse-sminken, hun ville spare dem til senere.

Ved siden av var standen til SKN; Skeivt Kristent Nettverk. De hadde en hjørnesofa, gulvteppe og store palmer, og små lyskastere lyste opp veggene i flere farger. På et bord kunne forbipasserende forsyne seg med kulepenner, flagg, drops og brosjyrer. På den andre siden var standen til Mental Helse, også den rikt dekorert. Det var lang kø for å få kaste ertepose på blikkbokser.

«Har vi møttes før et sted?» spurte presten. «Jeg heter Sara.»

«Vi er også prester,» sa Gry. De hilste på hverandre.

«Det er en viss kontrast her,» påpekte Merethe. «Mellom dere og SKN.»

«Ikke at kirkens stand ikke er fin, altså,» skyndte Gry seg å si.

«Vel,» sa Sara. «Det er en ny strategi fra Kirkerådet nå, å ikke dele ut ting med logo på. Å dele ut ting er jo ikke særlig miljøvennlig, det kastes ofte med en gang uansett. Og standen var så dyr å leie at det ikke var budsjett på bispekontoret til å innrede den. Måtte bare ta med noen ting vi hadde liggende i kirka, og noen småting hjemmefra.»

«Støtter tanken,» sa Gry. «Men det er jo litt kjipt å se såpass uprofesjonelle ut. Kirka skulle jo satse så veldig på LHBT.»

«Men LHBT er ikke en budsjettpost,» sa Sara og trakk på skuldrene. «Sånn er det bare. Neste år kan vi prøve å gjøre det litt annerledes. Det finnes andre støttespillere, som ville betalt det ting faktisk koster.»

«Kirka er iallfall her,» sa Merethe. «Det er jo fint.»

«Ja, det synes folk er veldig fint,» sa Sara. «Det er tiende gang i år, faktisk. For ti år siden risikerte prestene noe ved å stille opp her. Nå risikerer de mer hvis de nekter.»

Merethe valgte seg en grønn stjerne og klistret den på kinnet. De lovte å komme på regnbuemesse dagen etterpå.

Anna fikk en altfor dyr vegansk is, som hun ikke likte. Hun begynte å bli lei av Pride Park.

Da dumpet de inn i Mikkel. Han hadde på seg en grønn t-skjorte som indikerte at han var frivillig på festivalen.

«Så her er du?» sa Merethe. «Men Elisabet er hjemme?»

«Blir for varmt for henne å gå rundt her,» sa Mikkel. «Men en av oss må jo stille opp. Jeg så på facebook at de hadde altfor få frivillige. Det er så sinnsykt mange mennesker her, som kaster fra seg søppel og bruker opp do-papiret. Virker som veldig mange er på besøk, hvis du skjønner. At de føler at vertskapet bør rydde opp etter dem.»

«Hvor kan jeg melde meg?» spurte Merethe.

«I boden der borte,» pekte Mikkel.

«Jeg drar hjemover,» sa Gry. «Men du burde jo absolutt regne deg blant vertskapet her! Så kan iallfall Den norske kirke gjøre en liten forskjell for andre her i dag.»