Marta menighet

Krister, Kristine, Even og Hannah samlet seg rundt middagsbordet. De voksne hadde vært på jobb, og barna hadde vært på ferieklubben på SFO.

«Dere må se hva jeg har laget,» kom Hannah plutselig på, og slapp gaffelen ned på tallerkenen så sausen sprutet utover bordet. Før noen rakk å klage på det, var hun tilbake igjen.

Det var en tegning av dem alle fire og en mann med veldig stort skjegg, og alle holdt hver sitt lille regnbueflagg.

«I dag fortalte jeg på skolen at jeg og Even har to pappaer,» sa Hannah. «Jeg vet jo ikke hvordan han ser ut i ansiktet sitt, så derfor tegnet jeg masse skjegg.»

«Dere har ikke to pappaer,» sa Kristine irritert. «Da hadde vi kjent den mannen. En pappa er en som passer på. Den andre mannen er en sæd-donor. Det er en slags far, men han vil at noen andre skal få bli pappa eller mamma.»

«Noen barn har to pappaer,» sa Hannah.

«Ja, men da er de to pappaene kjærester,» sa Kristine. «Jeg og pappa er ikke kjæreste med en mann til.»

Hun kjente at hun ble litt svett på ryggen av å se på det familieportrettet. Vel og bra at Den norske kirke hadde blitt mer liberal, men polyamori-aktivistene hadde ikke kommet på banen ennå. Heldigvis. Da la hun merke til at Krister hadde på seg kjole på bildet. Herregud.

«Men det var jo en veldig fin tegning, Hannah,» la hun til. «Du har brukt så mange fine farger.»

«Det er litt rart at vi ikke kjenner den mannen,» sa Even. «Men jeg er enig i at han ikke er pappaen vår, Hannah. Man kjenner jo pappaen sin.»

«De andre barna syntes familien vår høres spennende ut,» sa Hannah. «Vi har jo regnbue-uke på SFO.»

«Dessverre er familien vår dørgende kjedelig,» sa Krister. «Mer poteter?»

Kristine lurte på når man begynte å ha regnbue-uke på SFO. Hun kunne ikke huske at det hadde vært det før. Men i år var det pride uansett hvor hun snudde seg. Dessverre hadde hun sjelden følt seg mindre stolt og åpen, der hun plutselig balanserte midt mellom løgn og sannhet.

Merethe hadde minnet henne på at Dag fylte femti år på fredag, og foreslått å sende en krans. Han hadde jo sagt at han like gjerne kunne dø, heller enn å fylle femti og fremdeles ikke ha styr på noen ting. Han var singel, hadde ingen hobbyer og var sogneprest i en middels morsom menighet.

Alt hadde vært så mye enklere om hun bare kunne vært ærlig.

Hun bestemte seg for å ringe og spørre ham rett ut. Med en gang, før hun mistet motet. Mens resten av familien holdt på med sitt, gikk hun ut i hagen og satte seg på huska. Den var lav. Føttene hennes subbet i bakken. Dag tok telefonen med en gang.

«Lenge siden sist,» sa han. «Vi er jo i hver vår østlandske perifiri, så det er jo sånn det blir. Er ingen igjen i byen nå, unntatt Merethe og Gry.»

«Og hundre-og-femti andre prester,» sa Merethe.

«Ja, men dem kjenner jeg jo ikke så godt,» sa Dag. «Men hvorfor ringer du?»

«Jeg, eller vi, har sagt til barna at Krister ikke er deres biologiske far,» sa Kristine.

«Du har vel ikke sagt noe om meg?» sa Dag fort.

«Nei,» sa Kristine. «Selvsagt ikke. Men det kjennes ikke greit. Om noen år har de rett til å vite, det har du lovet. Men da vil de jo få vite at vi lyver dem opp i ansiktet. De vet jo til og med hvem du er.»

«Faen heller, Kristine,» sa Dag. «Tenk om de vil møte meg og alt sånt?»

«Ville du vært villig til det?»

«Jeg tror ikke det. Men jeg ville selvsagt gitt den ene nyra mi hvis det ble behov for det, og sånne ting. Jeg er jo ikke helt avkoblet.»

«Fint å vite,» sukket Kristine. «Du vil ikke tenke på det, engang?»

«Nei,» sa Dag. «Og jeg har noe på komfyren. Så, hvis det ikke var noe mer?»

«Skal du feire bursdag?»

«Nei.»

«Nei vel,» sa Kristine. «Vi sees en annen gang.»

Hun la mobilen i lomma og ble sittende litt og huske fram og tilbake. Snart kunne de ta vekk dette huskestativet. Even brukte det aldri. Hannah hadde snart vokst fra det, hun også.

«Hvem snakket du med?» spurte noen bak henne. Even vurderte visst å bruke huskestativet likevel.

«Det var bare noen på jobben,» sa Kristine. «Noen som var litt lei seg for noe.»

«Lei seg for hva da?» spurte Even.

«For at livet ikke alltid er så enkelt,» sukket Kristine.

«Jeg hørte at du sa at du lyver,» sa Even. «Hva lyver du om?»

«Mange ting,» sa Kristine. «Voksne må lyve litt om mange ting.»

«Det står i bibelen at man ikke skal lyve,» sa Even.

«Det er forskjell på å lyve og det å beskytte noen fra en vanskelig sannhet,» sa Kristine svevende. «Så klok som du alltid er, så forstår du vel det.»

«Feiging,» sa Even.