Marta menighet

I en liten hvit enebolig ikke så langt utenfor Fredrikstad, med frukttrær og potetåker og huskestativ utenfor, bodde mor Kristine og far Krister med sine to barn, Even og Hannah. Hannah hadde akkurat fullført førsteklasse, mens Even var to år eldre. Kristine var vikarprest og Krister var kapellan.

Alt var bare helt normalt og veldig streit. Slik hadde de levd i flere år. De lignet på alle andre, og hadde glemt at ting så annerledes ut for ti år siden.

Kristine var kreftfri og alle koronarestriksjonene tilhørte en fjern fortid. Potetåkeren var eneste spor av begge deler. Begge hadde fleksible jobber, og Krister inviterte gjerne barn i nabolaget på boller eller vafler.

Det burde vel kanskje vært Kristine som sto mest på kjøkkenet, hvis de skulle omfavnet heteronormativiteten maksimalt. Men i 2023 så ingen skjevt på en mann som drev med gjærbakst. Snarere tvert imot. For de fleste kvinner var sånne menn svært attraktive.

Så var det en veldig normal heteronormativ lørdag formiddag. Krister bakte boller. Kristine lå på sofaen og bladde i Vårt Land. Even la puslespill på kjøkkenbordet. Hannah satt i lenestolen med Kristines mobiltelefon. Hun skulle sende bilde til mormor av at hun hadde mistet en tann.

Plutselig lente hun seg over bordet og holdt mobilskjermen mot Kristine: «Hvem er det der?»

«Har du gått inn på Facebook?» spurte Kristine sjokkert. «Blar du gjennom bildene mine på Facebook? Du skulle bare sende noen bilder fra kamerarullen i Messenger. Facebook er ikke for barn.»

Der var Krister i skjørt. Hanna bladde videre. Krister i skjørt, Krister i kjole, Krister i et annet skjørt.

«Altså, pappa,» sa Hannah. «De klærne matcher jo ikke engang.»

Det ble helt stille på kjøkkenet. Kristine visste at han med en gang visste hvilke klær det var snakk om. Klær som støvet ned et eller annet sted i garderobeskapet.

«Hvorfor har du på deg sånne klær?» maste Hannah. «Du pleier ikke å gå med sånne klær. Du går jo alltid med bukse. Ikke shorts, engang.»

«Det er mange år siden, Hannah,» sa Kristine. «Man kjøper jo nye klær av og til.»

«Var du en dame før?» spurte Hannah.

«Nei, Hannah, selvsagt var ikke pappa en dame,» sa Kristine.

Krister sto i døråpningen og tørket hendene på et kjøkkenhåndkle. Han så helt rolig ut.

«Du skjønner det, Hannah,» sa han. «At pappa har aldri vært en dame. Han er bare mer enn en mann.»

«Er du mer enn en pappa også, da?» spurte Even fra kjøkkenet. «Eller er du mindre enn en pappa?»

«Det var jo et veldig morsomt spørsmål,» sa Krister. «Jeg må tenke litt på det. Kanskje vi kan snakke mer om det mens vi spiser boller. De står i ovnen nå.»

Herregud, tenkte Kristine. Nå kommer den dagen jeg har fryktet i ni og et halvt år.

De hadde skjøvet og skjøvet på problemet. De hadde aldri blitt helt enige om hva slags halv-sannhet Even og Hannah skulle få høre om det biologiske opphavet sitt. Alt de var enige om, var at barna måtte få dele informasjonen med hvem de ville. Det skulle ikke være noen hemmelighetsklausul.

Derfor hadde Dag sagt blankt nei. Det var jo ikke så rart. Han hadde menighet, eks-kone og tre barn, hvorav det yngste allerede gikk på ungdomsskolen. Hun hadde bare vært fem år den gangen da Kristines liv tok en uventet retning.

Men den idioten hadde jo svingt tissen sin i helt feil retning. Det var ikke Even sin skyld.

Nå duftet det deilig av boller fra kjøkkenet. Krister dekket salongbordet med kaffe og saft, men Kristine var for en gangs skyld ikke kaffetørst i det hele tatt. Hun var nesten litt kvalm.

«Sånn,» sa Krister etter å ha fylt opp glass og kopper. «Nå skal pappa fortelle noen ting om meg selv som dere to ikke vet. Men som dere er gamle nok til å forstå nå.»

Hannah avbrøt ham for en gangs skyld ikke. Hun så forventningsfull ut.

«Det finnes damer, og det finnes menn, og det finnes litt mer. Jeg er litt mer, både i hjertet mitt og i kroppen min.»

«Hjertet er et organ i kroppen,» opplyste Even.

«Både mentalt og fysisk, da, du som har kommet litt lenger i naturfag. Jeg føler meg som en mann. Men jeg føler meg også som litt mer. Det er lenge siden jeg har tenkt på det, egentlig. Etter at mamma og jeg flyttet hit, hvor vi ikke kjente noen, så syntes jeg det ble flaut å ha på meg kjole eller gjøre ting som damer pleier å gjøre. Så det sluttet jeg med.»

«På kroppen, da?» spurte Even skeptisk. Både han og Hannah visste jo godt hvordan han så ut naken.

«Det er liksom inni kroppen.» Krister svelget. Han så fort bort på Kristine.

Hun nikket og prøvde å smile. Det var hans fortelling nå, fortellingen om å så gjerne ville bli far.

«For å lage en baby, trenger man flere ting, ikke sant,» begynte han. «Det må være et mamma-frø; et egg, og et pappa-frø; en sæd-celle, og en mage som babyen kan vokse i. Mamma har mamma-frø og mamma har en fin mage, men jeg har ingen pappa-frø. Derfor fikk mamma det fra noen andre.»

«Så du er egentlig ikke pappaen vår?» sa Hannah. Stemmen hennes skalv litt.

«Jo,» sa Krister. «For det var meg som ville at dere skulle bli født. Ikke han som ga bort pappa-frø. Han gjorde det ikke for å bli pappa, men for at jeg og mamma skulle få bli foreldre sammen.»

Pent, tenkte Kristine imponert. Fantastisk. Og nesten helt sant.

Og da barna spurte i kor hvor disse pappa-frøene hadde kommet fra, var det nesten helt sant at avtalen med en donor alltid er at han er anonym helt fram til barnet fyller femten.