Merethe hadde tatt et godt tak i hånda til Anna. De hadde akkurat gått av metroen og de automatiske dørene til det førerløse toget hadde lukket seg bak dem. Anna var trøtt. De hadde stått tidlig opp for å rekke flyet. Hjem igjen skulle de ta Danskebåten.

5-åringen hadde heldigvis ikke noe spesielt forhold til Tivoli eller H. C. Andersen, eller noen forventninger om å få besøke den gamle dyreparken. Hun hang på slep så godt hun kunne. Hver gang hun gjorde litt motstand, hørte Merethe stemmen i hodet som sa at hun aldri skulle dratt med Anna på dette her. Men hjertet banket og minnet henne på at dette var viktig. Så viktig at hun til og med ville utsette Anna for en dagstur til Danmark.

Det hadde startet to måneder tidligere. En kveld hadde samboeren Gry erklært at hun skulle reise til Nord-Hålogaland, bispedømmet med midnattssol og reinsdyr og fjell og spredt befolkning.

«Men jeg vil ikke reise til Nord-Hålogaland,» hadde Merethe sagt, for nittende gang siden jul.

«Jeg vet det,» hadde Gry sagt. «Men nå reiser jeg. Det blir bare et par måneder. Så får jeg testet det litt. Kanskje du og Anna kan komme på besøk?»

Det hadde allerede stått både hus og bil klart til henne da hun reiste opp fredag før Maria budskapsdag. Merethe hadde fulgt henne til flyplassen mens Anna var i barnehagen. Det hadde vært vanskelig å ta farvel etter at bagasjen var sjekket inn. Lufta var tjukk av alt de ikke snakket om.

Merethe hadde vært sint på Annas vegne. Anna likte ikke forandringer. «Men du er jo også mammaen hennes,» hadde Gry sagt. «Kanskje faktisk du aller mest.»

Merethe hadde hentet Anna i barnehagen. Nå ble det henne som måtte kjøre rundt på Grys store, svarte long-tail, fordi Anna elsket den så høyt. Alt som kunne bidra til at Anna ikke husket å savne mamma, skulle hun få full dose av.

Hun hadde låst sykkelen i skuret utenfor blokka og skyndet seg inn. Det var vått og kaldt de dagene i mars. Så hun hadde bare rasket med seg konvoluttene som lå i postkassa, og deretter fokusert på at Anna ikke skulle trampe rett inn i leiligheten med våte støvler.

Først etter middag, da Anna satt under et pledd i sofaen og så på Fantorangens verden, hadde hun gått gjennom posten. Der var den endelig. Konvolutten med logoen! Merethe hadde revet den opp og ivrig begynt å lese brevet.

Men det hadde vært et avslagsbrev. For andre gang. Hun fikk ikke lov til å stebarnsadoptere Anna. I stedet ønsket de å gjenåpne farskapssaken, og Nav ville kalle Gry inn til et nytt møte.

Så der satt Merethe en regnværskveld, i en to-roms på Helsfyr, alenemor i to måneder til et barn hun ikke engang var forelder til.

Men hun hadde ett strå igjen. Og sogneprest-tilleggene hun hadde spart dekket et aller siste forsøk. Og det hastet. Hun var nødt til å få vite om hun noen gang kom til å føde et barn som kunne bli hennes på alle måter. Strået hadde stått ensomt i to år, mens eggene hennes hadde blitt færre og færre.

Et par måneder fra eller til ville ikke gjort noen forskjell. Men hun orket ikke vente lenger. Hun ville vite det nå.

Strået sto og ventet på henne, og det var bare hennes. Sånn var det i Danmark. Og hun visste at opphavet til dette strået hadde et kreativt yrke, likte katter, hørte på Bob Dylan og hadde skandinavisk opprinnelse. Hun hadde shoppet det selv. For sånn gjør man i Danmark.

Foreløpig hadde hans strå gitt like mange skuffelser som den første shoppingrunden de hadde hatt. Det var fremdeles ett igjen. Men flere ble det ikke. Det hadde hun bestemt seg for allerede da.

Så derfor var de i København, i en lang rulletrapp, på vei opp fra det mørke dypet, i retning lyset. Merethe så på klokka. De var tidlig ute. Flyet hadde vært i rute og det var jo bare en kort metrotur inn til byen.

Oppe på bakkeplan var det solskinn. Alle danskene virket så glade. Merethe gikk bort til en pølsekiosk og pekte på menyen for Anna. Hun studerte bildene nøye, og konkluderte med at alle pølsene var feil. Merethe kjøpte en rød pølse til seg selv og et varmt pølsebrød til Anna, men pølsebrødet var også feil.

Merethe mistenkte at hele Danmark var helt feil. Hun tok med Anna til en dagligvarebutikk og lot henne velge hva hun ville. Der la hun merke til noen sjokolademerker hun gjenkjente som riktige. Merethe føyde til to bananer og dro kortet. Etterpå kunne de dra og spise pizza. Nå trengte de raske kalorier.

I resepsjonen på klinikken sto det som vanlig en smilende dame. Merethe fylte ut skjemaene og betalte. Hun krysset fingrene for at kronekursen var sånn at hun fremdeles hadde råd til både pizza og metrobillett.

Sykepleieren som hentet henne, så spørrende på Anna.

«Jeg må ta henne med,» sa Merethe, plutselig redd for å bli sendt hjem igjen. «Hun forstår ikke så mye av dette uansett. Hun kan få se tegnefilm på mobilen.»

Sykepleieren bare smilte. «Du har rett. Dette er jo hurtig gjort.»

Hun satt seg på huk foran Anna. «Hei, hva heter du? Jeg heter Eva. Jeg skal hjelpe mor litt. Du kan bare være med.»

Anna tok Eva i hånda og lot seg leie bortover korridoren. Merethe trodde ikke sine egne øyne. Nitti prosent av alle mennesker på jorden var jo i kategorien feil.

Mens Merethe kledde av seg nedentil fortalte Anna om 5-årsdagen sin.

«Se, her skal mor få en deilig seng,» sa Eva. «Og her er en deilig stol til Anna. For du skal nemlig få se en tegnefilm! På mors mobiltelefon. Hvilken film skal du se?»

«Fantorangen,» sa Anna. «Han er ikke en gutt og, og, og, og ikke en jente.»

«Fantastisk,» sa Eva. Hun dro fram en lenestol fra det ene hjørnet og flyttet et skjermbrett mellom den og senga. Anna krøp sammen i den myke stolen, oppslukt av mobilen.

Merethe la seg på ryggen og sprikte uoppfordret med beina. Eva begynte å sette sammen kanylen. Av og til kastet hun et blikk bort på Anna. «Så, da er den klar. Kom litt nedover.»

Det eneste som skilte denne senga fra en hvilken som helst seng, utover at det sikkert var plast under lakenet, var at den hadde to fotstøtter som stakk ut nederst. Merethe kravlet seg nedover. Snart kom det lille stikket av smerte nederst i livmorhalsen, og ti sekunder senere rettet Eva seg opp og la utstyret tilbake i et lite bekken.

Merethe pustet ut og ålte seg bakover igjen. Eva bredde et teppe over henne, danderte myke puter og dempet lyset.

«Kom så, Anna,» sa hun. «Nå skal du og jeg finne en sofa i værelset ved siden av, så skal mor få hvile litt.» Hun blunket til Merethe da hun leide med seg Anna, som fremdeles var oppslukt av mobilen.

Merethe smilte til henne. Dette hadde virkelig gått bedre enn forventet. Men et sted gikk faktisk grensen. Det ble ikke noen anbefalt orgasme denne gangen. Det ville hun ikke engang forsøke seg på.

Hun stirret i taket i ti minutter. Så kledde hun på seg og gikk for å finne Anna. De ville rekke noen timer på tivoli før båten gikk.