Even og Hanna spiste godteri fra julestrømpa og så på <Julemorgen> med Morten og hunden Saft. På kjøkkenet hørte Kristine melodier fra filmer hun selv hadde sett en gang, eller som Even og Hanna hadde sett før. Sånn var jul. En repetisjonsøvelse.

Hun hadde ikke lykkes hundre prosent i 2022 heller. Det var akkurat som om hun fikk mindre og mindre julestemning selv, dess mer hun forsøkte å lage julestemning. Men Even og Hanna fikk sin dose fra skolen, og Krister var så stressa på jobben i uke 51 at feiring av høytiden kom langt ned på lista.

Han var en sånn prest som kunne bli nervøs av jul. Nå var det tre år siden sist de kunne invitere åpent inn. Ville det komme noen? Ville det plutselig komme for mange? Eller ville det plutselig komme altfor få, sånn at kirken ville være halvtom tre ganger?

«Må vi gå i kirka?» hadde Hanna sagt allerede tidlig på morgenen. «Det er bare så kjedelig.»

«Ja, kjedelig,» hadde Even sagt. «Må vi det?»

«Ja,» hadde Kristine sagt. «Det må vi. Dere må jobbe litt for gavene. Dere liker det egentlig.»

«Jeg vet ikke om jeg vil tro på Jesus,» sa Even.

«Det er greit,» sa Kristine. «Men vi skal i kirken, og dermed basta. I denne familien feirer vi at Jesus ble født.»

«Jesus bygde ingen kirker,» sa Even. «Han ble født i en enkel stall og ville ikke skjønt noe av hva vi drev med. Hvordan skal det gi mening da?»

«Ikke hør på pappaen deres,» sa Kristine. «Han er bare stressa. Likevel gleder han seg. Han tror på Jesus.»

Under juletreet lå gavene klare. Kristine sjekket at de hadde alt de trengte til middagen. Det var bare moren til Krister som skulle komme i år. Men det var egentlig bare deilig. I 2022 skulle de ha en rolig, korona-fri julefeiring.

***

Merethe ringte til Dag. Hun savnet ham på høytidsdagene. Det var de dagene hun syntes det var vanskeligst å plutselig skulle være sogneprest, for det var så mange ting han vanligvis hadde ordnet, som hun ikke visste at hun måtte huske på.

«Takk for pakken du sendte,» sa hun. «Marsipanen. Jeg la den på sakristiet til Emma og Pjotr.»

«Det må jeg si,» sa Dag. «Det var jammen en snill sogneprest.»

«Det har jo alltid vært marsipan i sakristiet,» sa Merethe.

«Det var jo derfor jeg sendte det,» sa Dag. «Hvis du forstår hva jeg mener.»

«Hvordan går det oppe hos deg i dag, da?»

«Å, det er en del å gjøre,» sa han. «Jeg har forberedt meg så godt jeg kan. Nå fikk jeg akkurat melding om at kirketjeneren har blitt syk, så jeg får vel bare hive meg i bilen og ordne ting selv.»

«Oi, så stress,» sa Merethe.

«Neida,» lo Dag. «Ingen kommer til å merke noen ting. Bortsett fra meg, da! Jeg kommer til å løpe en del! Men det kommer til å bli bra nok. Det er aldri noen som klager på noe, bortsett fra lyden. Så vidt jeg vet, da. Det blir jo alltid bra nok, hvis du skjønner hva jeg mener. Noen ganger blir det faktisk veldig bra, men ofte blir det bra nok.»

«Det var trøstende ord,» sa Merethe. «Ønsk meg lykke til med kontrabass i en støvete og antageligvis halvtom kirke. Det er jo tre år siden sist det var der, ikke sant?»

«Jo,» sa Dag. «Denne koronaen tok mye energi. Men nå kommer nok folk. Det er jeg temmelig sikker på.»

De ønsket hverandre god jul og velsignet tjeneste.

Paulus ropte ute fra kirkerommet. Merethe reiste seg møysommelig opp fra godstolen i sakristiet. Ingenting var forandret der. Alt lå antageligvis fremdeles som den dagen i 2018 at Krister låste døra for siste gang. Inkludert litt rot på skrivebordet. «Fristilt for utleie.» Men ingen ville ha den. Ingen utenom dem som bodde rundt den. Men alt det med bygningen som måtte utbedres, var ikke gjort noe med de siste fire årene, og det sliter på en bygning å bare stå tom. Den ble ikke enklere å åpne igjen.

«Blir ikke dette fint?» spurte Paulus ivrig. Han sto på en gardintrapp ved juletreet og hadde akkurat satt en stjerne i toppen. «Du kan putte inn stikk-kontakten!»

Merethe forsto at det var en jobb for sognepresten. Hun plugget i. Han klappet fornøyd. Hele formiddagen hadde han vært der og pyntet til jul sammen med en annen fra menighetsrådet. De hadde kjempet for dette. Merethe var spent på om noen kom. Det var jo tre år siden. Kledet på prekestolen var fremdeles hvitt. Det hadde ikke vært bruk for noen andre farger i mellomtiden.

Støvet danset i strålen fra lyskasterne som lyste opp altertavla. Merethe fuktet litt tørkepapir og sveipet over alteret og alterringen. Paulus hadde pusset lysestakene og selv betalt for hvite roser.

«Dette blir flott,» roste han seg selv. «Jeg håper du forstår at dette er viktig.»

«Selvsagt,» sa Merethe. «Dette er åpenbart veldig viktig.»

«Jeg ser om fjøslyktene fortsatt står i våpenhuset,» kom Paulus på.

Merethe ble stående midt i rommet. Ute var det julestille. Men snart ville rommet bli fylt av mennesker. Hun følte at hun hadde tatt høyde for alt, forsøkt å lage en preken som kunne være forståelig for både barn og voksne, uten å bli barnslig, uten å bli for lang, uten å bli for moralsk, men likevel til ettertanke.

«Ære være Gud i det høyeste!» Klangen var god. Hun likte seg.

En eldre mann kom bærende på en svært lang sort ryggsekk. Merethe gjettet at det måtte være en kontrabass. Sammen med seg hadde han to til, bærende på mindre instrumentkasser.

«Kjære sogneprest,» sa han. «God jul. Jeg tok med meg mine venner Ivar og Arild. Ivar spiller trompet og Arild spiller fele. Jeg lover deg at dette skal bli en minnerik julaften.»

Allerede en halvtime før de skulle begynne, kom de første. Så var det et jevnt tilsig. Klokkene ringte en time før, klokkene ringte halv, og så ble klokka fem på. Det var et stemmesurr uten like. Merethe syntes det så veldig fullt ut. De hadde visst pleid å ha to gudstjenester, til og med jula 2017. Og skoler og barnehager og konserter og julegudstjeneste på sykehjemmet.

Fellesrådet hadde trodd at de kunne vedta å flytte alt til Gamlebyen. Men folket flyttet ikke med. Med halvannen prestestilling mindre, var det heller ikke mulig å holde tak i hele sognet. Merethe forsto ikke hvordan de kunne velge å fristille Marta. Det var her folket hadde vært. Men bygningen holdt ikke mål. Og det var jo i Gamlebyen og Huk alle ville døpe sine barn, i ekte kirker. Og det var i kapellet ved krematoriet folk fleste ville begrave sine døde, siden det var der gravlunden var.

Under over alle under så virket lydanlegget. Merethe hadde vært forberedt på å ta med den gamle miksepulten fra Gamlebyen. Men nå kunne hun ønske alle velkommen med en mygg som nesten så ny ut. Hun introduserte første salme; <Et barn er født i Betlehem.> Hun hadde hørt musikerne varme opp, så hun var ikke overrasket, men det gikk et sus gjennom forsamlingen da fiolinisten varsomt la et forspill til salmen.

Så sang de så taket nesten løftet seg. Det var ikke ofte Merethe syntes det passet seg å si det, men her passet det. Stemmene til menigheten fylte absolutt hele rommet.

Vi må gjøre noe med dette, tenkte Merethe. Dette rommet kan ikke stå tomt 364 dager i året.

***

Hjemme var Gry opptatt med å bade Anna. De var litt sent ute. Planen hadde egentlig vært å bli med på gudstjenesten, men de innså tidlig på formiddagen at det ikke kom til å skje. Anna var altfor spent.

Men til slutt fikk hun med seg Anna og en sekk med gaver, og de gikk til bussen. Dagen før hadde hun begynt å tenke over konsekvensene av å bli bedt et sted. De måtte jo ha med gaver. Det var ikke så lett å ha med gaver til noen man aldri hadde møtt. Merethe tenkte jo aldri på sånt, og det gjorde Gry ganske irritert.

Hun hadde surret rundt på storsenteret sent på kvelden, sammen med alle andre som var ute i siste liten. Irriterende, for egentlig hadde hun vært ferdig for lenge siden, med pakker og mat og alt. Til Frida og mannen kjøpte hun en pen blomsteroppsats. Hun vurderte en flaske vin, men polet var uansett stengt, og for alt hun visste var de avholdsmennesker. Det var en gutt på fem år, han fikk en Lego-brannstasjon, og en jente på åtte år, hun fikk en bok og noen fine tegnesaker. Til tante Solveig hadde hun tatt et bilde av Anna ned fra veggen og pakket det pent inn. Det var allerede i glass og ramme, så det var praktisk. Anna satt på en krakk i barnehagen og smilte pent til fotografen. De hadde bestilt flere kopier, og kunne kjøpe ny ramme siden.

Bussen stoppet ved holdeplassen som fremdeles het Marta-kirken. Gudstjenesten var tydeligvis ikke slutt ennå. Men det var kaldt. Hun leide Anna bort til inngangen og snek seg inn bakerst. De sang <Deilig er jorden.> Gry sang med. Det var jammen fint med kontrabass.

Til utgang spilte de <All I Want for Christmas> og Gry hørte at folk humret og lo. Det var stappfullt og god stemning. Merethe stilte seg i våpenhuset og ønsket alle god jul. Gry hørte hvordan mange spurte hvorfor det ikke var gudstjenester der resten av året. Noen ville gjerne ha døpt et barn.

Til slutt var alle ute. Anna, som hadde holdt seg unna alle menneskene, løp fram og kastet seg mot Merethe. Hun klatret opp på henne. Gry så at det ble et fotspor på albaen. Uff da. Heldigvis var Merethe en sånn prest som renset albaen etter høytidene og ikke før.

«Bare gå,» sa Paulus. «Bare løp til julemiddagen! Her klarer jeg brasene!»

«Er du sikker?» spurte Merethe.

«Jada,» sa Paulus. «Og egentlig vil jeg gjerne få være her litt alene nå. Kjenne på rommets puls. Kjenne varmen fra alle som har vært her.»

Merethe, Gry og Anna tok bussen videre til en annen kant av byen, gjennom sentrum og vestover. Dit alle barn har trampoline i hagen.

«Har du sett at det er veldig mange stillinger ledige i Møre?» sa Gry plutselig. «Og nå kan det snart åpne seg muligheter for oss der.»

«Uaktuelt,» sa Merethe. «Jeg har ikke tenkt å være en sånn som flytter hjem.»

«Og det er plenty ledig i Nord-Hålogaland,» fortsatte Gry. «Norges mest spennende sted, ifølge dem selv.»

«Det kan så være,» sa Merethe. «Men jeg føler et kall til å redde Marta-kirken. Kan ikke du også finne deg et kall her?»

«Jeg håper det,» sa Gry. «Jeg er så lei av å være vikar. Jeg vil være ordentlig prest.»

Bussen stanset, og de gikk av. Inn en liten gate og rundt en sving. Ifølge GoogleMaps lå destinasjonen på høyre side.

Det var en liten oppkjørsel utenfor det store, grønne huset. Fra vinduene lyste det koselig. De så skygger av mennesker der inne. Falker lyste opp de siste meterne opp mot trappa.

Merethe presset høyre pekefinger mot ringeklokka. Så ble de stående og vente.