Fredag 23. desember

Klokka var 15.23, lille julaften, og Merethe kunne allerede trykke på print.  

…at Jesus var på denne måten, en helt vanlig, men uvanlig, mann, betyr at for Gud er det helt vanlige veldig viktig. At han kom til verden som en liten baby, betyr at barna er uendelig viktige for Gud.

Derfor er jula barnas høytid. Enten du har barn hjemme i kveld, eller ikke. Vi har alle vært barn en gang, og barndommens juler preger for alltid hva du som voksen føler om jul.

19 000 barn i denne byen lever under fattigdomsgrensa. Mange av dem bor i nærheten av oss her. Bydelen vår er veldig sammensatt. Du har høyblokker hvor det bor fem barn på en 3-roms, og du har romslige eneboliger med trampoline i hagen.

Jeg møter folk med trampoline i hagen som ikke tror at fattigdom finnes i Norge. Kan det være så ille? Kan de ikke bare spare inn? Det er jo ingen menneskerett å få reise på juleferie til Thailand! Men det dreier seg om noe helt annet. Det dreier seg om å ikke engang ha råd til ruter-billetter for å komme seg ut til Hovedøya for å bade, det handler om å gi barna dine julegaver som er kjøpt av andre, det handler om å selv la være å spise for at barna dine skal være mette om kvelden.

Det handler om å flytte fra sted til sted fordi man ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, og at leiligheten du får tak i, har store mangler fordi budsjettet ditt er stramt. Barn står i kø i kulda sammen med mødrene sine utenfor Fattighuset på Grønland. Om du hjelper til med å bære hjem poser derfra, eller om du har trampoline i hagen, kan ingen barn noe for. Ingen barn har valgt sin familie eller sitt hjemsted.

Noen babyer blir født med kongekrone. Noen babyer må ta bussen hjem fra A-hus fordi moren ikke har råd til drosje.

Man kan gjerne ha sine meninger og fordommer om voksne, tro at man vet mye om hva andre burde gjort eller kunne gjort i livet sitt. Men barn er barn. Så til dere som er voksne: Er det noe, om så en bitteliten, ting du kan gjøre i 2023 for at et av de 19 000 barna rundt oss skal få som de fortjener?

Noen av oss har lett for å ta kontakt med andre. For andre er det veldig fremmed å ta kontakt med en nabo, kanskje især en nabo som ikke snakker norsk. Det går an å bidra gjennom andre. Mange foreninger har kontakt med familier som trenger litt ekstra.

De foreningene kan man støtte, man kan gi penger, eller man kan stille opp som frivillig hvis man vil. Bonusen er et varmere samfunn for alle.

Hvis du selv har barn, har du barn i klassen som kunne tatt følge med ditt barn til fotballtrening? Tør du å rekke opp hånda og si at barna i klassen ikke skal selge dopapir til inntekt for buss på 17. mai? Tør du å la situasjonen til dem som har minst, styre valgene som gjøres på skolen eller idrettslaget?

Selv om det innebærer at ditt barn ikke får dra på Tusenfryd, men at det blir tur i skogen i stedet? Uten at alle må ta med egen grillmat? Tør du å arrangere barnebursdag uten gaver i fokus, selv om ungen din blir sur? Det er de av oss som har råd til ting, som setter standarden, og som har lettest for å rekke opp hånda.

Å kunne velge å leve nøysomt, er verdens største privilegium. Det er slettes ikke gitt at de av oss som ikke har valget, ville valgt det hvis de kunne velge fritt. Især ikke barn. Hvilke barn vil forsake lørdagsgodt og tivoli? Hvor mange barn her i dag skulle frivillig valgt å ha færre gaver under treet? Kanskje ikke så mange? Men jeg vet at mange barn frivillig ville gitt gaver videre til andre.

Barn forstår best hvordan det kjennes å ikke få julegaven man ønsket seg, eller å ikke få bli med vennene til Tusenfryd. Eller å stå utenfor hagen og se andre hoppe på trampoline. Men barn trenger hjelp fra oss voksne for å kunne gjøre noe med det. Vi er barns eksempler og hjelpere i en verden som blir stadig mer kaotisk, og der forskjellene mellom folk bare øker og øker.

Bildet av det lille barnet i krybben, en vanlig liten gutt, født i et land der han som mange andre levde i enkelhet og fattigdom. Han skilte seg ikke så mye ut da han vokste opp. Sånn bortsett fra at han var Guds sønn, Messias, frelseren, kongen. Kongekronen passet aldri på hodet hans. Han fikk aldri oppleve en myk madrass og en varm dyne.

Det var sånn Gud levde på jorda. Så det livet Gud selv har kjent på kroppen, var et liv langt fra trampoline og Tusenfryd. Ikke for det at ikke Jesus-barnet ville likt trampoline og Tusenfryd. Men hvis han hadde en trampoline, ville han invitert alle naboene til å hoppe. Og hvis han dro på Tusenfryd, ville han kjøpt pop-corn og sukkerspinn til alle sammen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s