Torsdag 22. desember

Torsdag morgen våknet alle i Oslo til en regnværsdag med glatte veier. All den snøen som hadde lagt seg så fint de siste ukene, smeltet til sørpe i løpet av dagen. Smeltevannet hadde ingen steder å gjøre av seg, og samlet seg i dammer eller rant i strie bekker nedover veiene. Om formiddagen var det like mildt som en dag i mars. Det var bare sol og fuglesang som manglet.

Nå var det gått mer enn 48 timer siden sist Anna hadde symptomer på norovirus, og hun kunne komme i barnehagen igjen. Merethe hadde våknet og vært veldig spent. Ville hun få lede gudstjeneste i år, etter to år uten? Hun spiste frokost uten å kaste opp og rigget seg fornøyd til på hjemmekontoret etter at Gry og Anna hadde dratt avgårde.

Julaftenpreken.

Hvorfor var det alltid så vanskelig? Det var bare snakk om én gudstjeneste, og prestens tale var neppe samtaleemnet rundt ribbemiddagen i de tusen hjem etterpå.

På Pjotrs liste hadde hun funnet en pianist. Så kom hun på at orgelet i Marta-kirken kanskje ikke var stemt. Nala hadde dratt for å sjekke, i mangel av trosopplæringsaktiviteter å fylle uke 51 med. Hun hadde meldt tilbake at pianoet ikke var spillbart. Orgelet hadde hun ingen forutsetninger for å uttale seg om.

Så da hadde Merethe jobbet seg videre på den ikke altfor lange lista, og spurt et par gitarister som ikke hadde tid. Til slutt hadde hun fått napp hos en eldre mann, som det viste seg at spilte kontrabass. Pjotr måtte ha husket feil. Men kontrabassisten hadde blitt så entusiastisk at Merethe hadde lovet ham en spillejobb, under forutsetning av at han kunne ta med seg en kollega eller to med instrumenter som egnet seg bedre til tradisjonell allsang. Så hadde hun sendt ham salmeseddelen, og håpet at han var til å stole på.

Hun stirret på regnet utenfor vinduet. Glade jul, kjedelige jul. Ingen smittevernrestriksjoner eller sykdommer eller uregelmessigheter, og en slags fulltallig stab. Var dette alt? Var virkelig adventstiden snart over?

Mens hun satt og pirket i lunsjen sin, ringte noen fra et nummer hun ikke hadde lagret.

«Det er Frida,» sa kvinnen i den andre enden. «Din kusine, datteren til Solveig.»

«Å, hei, det var hyggelig,» sa Merethe. Stemmen fikk henne til å tenke på kjøttkaker hos mormor og fisketurer med farfar. Men det var lenge siden.

«Jeg ville bare høre om dere vil komme til oss på julaften? Mamma sa noe om det. Dere er hjertelig velkomne, altså, men jeg vet ikke helt hva hun har avtalt med deg. Noen ganger er hun litt styrete.»

«Hun har nevnt det,» sa Merethe. «Men nå har både datteren vår Anna og jeg hatt omgangssyke, så det er kanskje ikke så lurt at vi besøker noen.»

«Det er mer enn 48 timer til julemiddagen,» sa Frida. «Så for oss går det helt fint.»

«Så bra,» sa Merethe. «Veldig bra…»

«Vi spiser klokka fire, så det ikke blir for sent for barna,» sa Frida. Hun lovte å sende adressen sin på melding og gjentok at de var hjertelig velkomne.

Gry hadde på slutten av dagen blitt bedt om å besøke noen som ville snakke med en prest. Merethe dro for å hente Anna i barnehagen. Å sykle med barn bakpå var helt uaktuelt på dette føret. Anna hadde måttet tåle å ta bussen til barnehagen for første gang hele høsten, og nå måtte hun tåle å ta bussen hjem igjen også.

På plassen hennes i garderoben hang det en pose med julepynt og julebilder. Dorullen Anna hadde hatt med hjemmefra hadde blitt en nisse, slik barnehagen hadde lovet. Den hadde tre øyne og litt trang lue. Syltetøyglasset hadde blitt malt med rødt og grønt og blitt dyppet i kokos, så nå var det en lysestake. Barnehagene i byen hadde drevet med sirkulærøkonomi lenge før resten av det offentlige i det hele tatt hadde tenkt tanken. Likevel var dorullnisser og syltetøyglass ennå ikke trendy.

Merethe pakket det varsomt ned i sekken så det ikke skulle bli vått. Så sa de hadet til de voksne og gikk nedover fortauet.

Et sted de måtte vente lenge på grønn mann, var det en juletreselger som hadde rigget seg opp. En høytaler spilte amerikansk julemusikk og noen fakler brant på tross av regnet. Trærne var dekket av snøslaps. Selgeren, en eldre mann, sto og hutret under en paraply. Da Anna så på ham, vinket han. Hun dro Merethe med seg bort til juletrærne.

«Ska do kjope joletre?» spurte selgeren på bred urdu-etnolekt.

«Nei takk,» begynte Merethe, men han hadde ikke snakket til henne. Anna lyste opp og nikket ivrig.

Merethe lurte på om hun skulle slå ned på aktiv markedsføring av dyr edelgran til 4-åringer med Downs syndrom, men lot det gå. Han hadde altfor mange trær igjen. Butikken gikk nok litt dårlig på denne kanten av byen. Og Anna elsket plutselig å være kunde. Han viste henne forskjellige trær, pekte og forklarte. Hun rynket brynene og vurderte nøye. Til slutt hadde hun funnet en favoritt. Det var tilfeldigvis like høyt som henne, og det passet Merethe utmerket.

«Bra valg, onge dame, et veldig bra valg. Edelgran fra Hadeland,» sa selgeren anerkjennende. «Ekte norske tre. Ska det ta strompe på?»

Anna begynte å le, for hun visste ikke at trær kunne ha strømper. Men nå fikk det på seg strømpe, Merethe dro kortet, og de bar treet mellom seg mot bussholdeplassen neste gang det ble grønn mann i krysset. Anna slapp sin ende ganske fort. Det ble umulig å ikke hoppe i sølepytter. Heldigvis holdt de rosa gummistøvlene fremdeles tett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s