Kristine satt i et ganske tomt kontorfellesskap. Nede i hallen sto juletreet og minnet om at de fleste hadde tatt juleferie. Hun tittet ut av vinduet. Ville det være noen her som tok telefonen på julaften? Ville noen kunne gi støtte og hjelp til en stakkars prest på andre juledag? Det var vel ikke sånt noen her holdt på med.

Hennes stilling innebar ikke masse reising og kvelder og helger, så hun hadde ikke så mye avspasering å ta ut. Hun kikket på noen rapporter og tenkte på neste semester. Vikariatet hennes utløp i mars. Hun hadde ikke sagt det til Krister ennå, men hun kom til å melde seg for prosten og spørre om å få bli vikarprest. I en overgangsperiode. Til hun fant noe annet. På et kontor.

Nå var det ikke så mye å gjøre, for alt hun hadde på blokka, krevde svar fra kollegaer som hadde reist på ferie.

Hun tok fram mobilen og trykket fram nummeret til Dag. Hun ventet så lenge at skjermen sluknet igjen. Så bestemte hun seg for å ringe, og han svarte nesten med en gang.

«Hva står på?» spurte han. «Har du ikke nok å gjøre på din egen jobb før jul?»

«Nei,» sa Kristine. «Og det føles ikke bra å ikke ha mye å gjøre før jul, når jeg tross alt jobber i Kirkerådet. Resten av kirken koker jo.»

«Du kan komme opp hit og ta noen begravelser,» tilbød han. «Folk dør og dør og dør. Jeg har ikke sett på maken. Det er kanskje været.»

«Typisk,» sa Kristine. «Men du, jeg har funnet ut at vi må fortelle Even at Krister ikke er hans biologiske far.»

«Jaha?» sa Dag. «Og det blir mitt problem?»

«Vi har jo aldri fått snakket om saken,» sa Kristine.

«Vi har vel unngått å snakke om saken,» sa Dag. «Kan vi ta det etter jul, hvis du skjønner hva jeg mener?»

«Kanskje på nyttårsaften? Nei, jeg vet ikke, jeg,» sukket Kristine. «Dette ble plutselig så viktig for meg. Forskning viser at hvis man ikke velger riktig tidspunkt å fortelle donor-barn at de er donor-barn, så får de dårlig psykisk helse i ungdomstida.»

«Jaha,» sa Dag. «Så nyttårsaften er det riktige tidspunktet?»

«Jeg vet ikke,» sa Kristine. «Hva synes du?»

«Hvorfor skal jeg synes noe om det?»

«Fordi han sikkert vil ringe til deg, eller noe sånt.»

«Skal du si at det er meg?»

«Jeg må vel nesten det?» sa Kristine. «Det blir for dumt å la være. Før eller siden vil det komme fram, og Even kjenner deg jo.»

«Jeg trodde donorer hadde krav på anonymitet fram til barnet fyller atten, hvis du skjønner hva jeg mener,» sa Dag.

«Det tror jeg bare gjelder hvis foreldrene heller ikke vet det,» mente Kristine. «Hvis donoren faktisk er anonym. Du er ikke så veldig anonym av deg, Dag.»

«Faen,» sa Dag. «Du har rett i det. Jeg må tenke litt.»

Tenk meg her, og tenk meg der, tenkte Kristine, og ønsket ham gledelig jul på forskudd.

***

Merethe var hjemme med Anna, siden hun uansett selv måtte være hjemme. Hun hadde meldt til Kristin at hun ikke kunne ta en planlagt bisettelse dagen etterpå. Kristin hadde beroliget henne med at 48-timesregelen tilsa at bare hun sluttet å kaste opp senest klokka 12 i morgen, kunne julaften gå som planlagt. Merethe håpet at hun ikke kom til å kaste opp mer i hele 2022.

Dette var den beste delen av adventstida. Hele verden stoppet. Det var bare julaftenprekenen igjen å skrive, for Emma skulle preke første juledag. Men det var den julaftenprekenen, da.

Alle som har vært kvalme, vet hvor lite kreativ man er når man egentlig må spy.

Anna hadde ymtet frampå om at det var på tide å grave Smule ned i jorda. Gry hadde lovet å ordne saken etter jobb. Nå satt Anna foran buret til Smitt og snakket lavt med henne. Anna likte ikke å ha dyrene på fanget, hun hadde dem gjerne litt på avstand.

«Mamme? ´Mitt vil ha en venn.»

«Sier Smitt det?»

Anna nikket ivrig.

«Da får du være vennen hennes, da,» sa Merethe.

«Nei,» sa Anna. «Annet språk.»

«Det har du forsåvidt rett i,» sa Merethe. Hun åpnet døra til buret, så Smitt kunne gå seg en tur. Smitt smøg seg bortover gulvet inntil bokhylla på marsvinvis.

«´Mitt ingen venn,» gjentok Anna.

«Jeg hører du sier det,» sa Merethe. «Men mammaene må tenke litt…»