Tirsdag 20. desember

Vårt Land melder: En skole i Groruddalen i Oslo vil ikke sende elevene på skolegudstjeneste i år, og arrangerer istedenfor en «håpsvandring» der flere tros- og livssynsamfunn er representert. – Viktig å forenes om noe felles, sier skoleledelsen.

Der var skolegudstjenestedebatten i gang, tenkte Merethe. Eller ikke? Hvorfor diskuterte ingen skolegudstjenester? Var de allerede blitt såpass irrelevante, eller var Human Etisk Forbund for opptatt av å fjerne kors fra kirketakene?

Avdelingsleder fra Kirkerådet uttaler seg: «For den norske kirke vil det primære alltid være å formidle den kristne kulturarven og invitere til skolegudstjenestene. Gudstjenestene har også en ryddig ramme i veiledningen som er gitt fra Utdanningsdirektoratet. Samtidig er det viktig at kirken lokalt har god dialog med skolene i soknene for å se på ulike løsninger.»

Hun lukket nettleseren og gikk til kirken. Gamlebyen skole var på vei. Hun hadde trykket opp igjen programmene fra 2019, og husket så vidt å bytte årstallet på forsiden. Det var samme prosedyre hvert år. De samme, gamle julesangene. 3. trinn tenner adventslys, 4. trinn lager Lucia-tog, 5. trinn synger «En stjerne skinner i natt» og 6. trinn leser juleevangeliet. Den rollefordelingen hadde de sikkert hatt helt siden man begynte å snakke om elevmedvirkning. Det var bare det at det ble færre og færre elever hver år.

Merethe visste ikke hvor mange elever de ventet i år. Det var 550 barn på skolen. Det var ikke plass til alle dem i kirka. I gamle dager hadde de hatt en gudstjeneste for de minste og en for de største. Det var nok mange år siden at antall elever hadde vært til hinder for å samle alle trinn.

Hun hørte barnestemmer lenger ned i veien. Hun satte på kirkeklokkene og gikk for å kle på seg. Klokkene ringte mens elevene kom inn. Lærerne hysjet og dyttet barna inn i benkeradene. Man så akkurat panna på de minste førsteklassingene når de hadde satt seg ned.

Merethe sto ved døra og ønsket velkommen. Rektor håndhilste og smilte hjertelig. «Det er så hyggelig å komme hit i år igjen, etter de to årene hvor vi ikke kunne komme.»

«Ja, veldig hyggelig,» sa Merethe. «Hvor mange elever er dere i år, da?»

«Det er påmeldt 97,» sa rektor.

«97 barn?» sa Merethe og regnet fort i hodet. «Det blir i underkant av 20 % av elevene?»

«De andre spiser pepperkaker og synger mer vanlige julesanger,» forklarte rektor. «De fleste ville heller det. Og du vet, på vår kant av byen, så er det mange som ikke hører til denne kirken. Men dette er jo en veldig hyggelig tradisjon, det synes mange av oss!»

«Nettopp,» sa Merethe. «Jeg skjønner.»

Men egentlig skjønte hun ikke, og da hun noen minutter senere ønsket velkommen, så hun at hvite barn var i et svært lite mindretall. Skulle hun dømme etter etnisitet, kom sikkert halvparten av disse barna fra muslimske familier. Dette lignet lite på den hvite kirka i Dalen eller Øya hun hadde vært på i Nord. Hva var dette her for noe?

De hvite barna satt sikkert på skolen og spiste pepperkaker og sang <På låven sitter nissen,> siden nordmenn flest føler at de har fått stor nok innsikt til å avvise jomfrufødselen, og tross alt vet at Jesus ikke ble født i år null. Og barn skal få velge selv. Da velger de pepperkaker og kamerater foran en døll demonstrasjon av norsk kulturarv.

«Kjære barn og voksne,» innledet hun. «Nå er det bare fire dager til julaften. Dere gleder dere sikkert nå. Altså, de av oss som feirer jul. Og de av oss som ikke feirer jul, skal sikkert også kose seg litt ekstra i ferien. Juleferie er jo litt annerledes enn vinterferie, kanskje. Eller ikke? Jo, jeg tror sikkert det. Nå skal vi synge mange gamle sanger, som kanskje deres oldeforeldre sang, ja, hvis de befant seg i Norge ved juletider, da. Men det pleier å gi god julestemning.»

Dette er meningsløst, tenkte Merethe da hun så en jente med hijab lese om gjeterne på marken. I en annen sammenheng kunne det vært flott. Men nå ble det bare meningsløst. Et par av lærerne sang med på <Du grønne, glitrende tre, god dag> og <Et barn er født i Betlehem>, men ellers følte Merethe at de fleste i rommet var passive tilskuere til et ritual som tilhørte noen andre. Bedre ble det ikke av at det var tre år siden sist.

At Pjotr spilte, løftet iallfall samlingen. Da han trøkket til på <Deilig er jorden> ble alle elevene helt musestille. Noen av lærerne sang etter beste evne. Merethe lot mikrofonen stå un-mutet, men det var uansett ingen som hørte henne, alt druknet i orgelbrus. Det var like greit.

Da de hadde sunget ferdig sa Merethe Gud velsigne dere og god jul, til alle som feirer jul, og god ferie til alle sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s