Mandag 19. desember

«Mamme!» ropte Anna. «Smule fryser!»

Anna hadde ikke kastet opp siden søndag morgen, men 48-timersregelen gjorde at det ville bli få timer i barnehagen på Anna før juleferien. Å kaste opp hadde bokstavelig talt gitt henne et angstanfall, og hun hadde nektet å putte noe nytt i munnen i over et døgn nå. Hun tuslet rundt og rundt i pysjamasen, som en blek skygge av seg selv. Nå hadde hun søkt trøst hos marsvinene.

«Neida,» sa Merethe. «Marsvin har pels. Det gjør ikke noe for dem at det er snø ute.»

«Smule fryser,» insisterte Anna.

Merethe bøyde seg ned over buret til Smitt og Smule. Hun hadde kjøpt dem før jul for seks år siden, for å ha noen å feire jul sammen med når alle andre koste seg med familiene sine.

Smule var død. Smitt satt innerst i marsvinhuset og så trist ut.

Hun løftet Smule forsiktig ut av buret. Hun var helt stiv, men pelsen var bløt. De sorte øynene stirret tomt mot dem. Anna satte seg ned for å klappe henne. Merethe så at hun reagerte på at marsvinet var så hardt.

«Smule er død,» sa Merethe trist. «Smule kan ikke leke med oss mer.»

«Aldri i evigheten?» sa Anna. «Våkner ikke mer?»

«Nei, dessverre,» sa Merethe. «Smule våkner ikke mer. Øynene hennes er åpne, men hun kan ikke se oss lenger.»

Tårene begynte å renne nedover kinnene til Anna. Merethe hadde aldri sett henne gråte på den måten før. Hun satt bare og strøk pelsen til det døde dyret, og sa ingenting.

«Døde graves i jorda,» sa hun plutselig.

«Ja,» sa Merethe. «Det stemmer.»

«Hvor skal Smule?»

«Det må jeg nok undersøke litt,» sa Merethe, som forsto at dyret ikke kunne kastes i søppelsjakta. Iallfall ikke akkurat nå.

De fant en skoeske og la en klut og litt høy på bunnen. Merethe hjalp Anna å legge ned Smule. Anna ville ikke legge lokket på. Merethe fant fram mobilen og googlet <begrave marsvin om vinteren.>

Da ringte Kristine.

«Når skal vi fortelle Even og Hanna at Krister ikke er deres biologiske far?» spurte hun.

«Det burde dere sikkert gjort for lenge siden,» sa Merethe. «Men det er ikke så lett å finne et riktig tidspunkt alltid.»

«Og må vi si at det er Dag?»

«Jeg aner ikke,» sa Merethe. «Jeg har ikke rom for dine eksistensielle utfordringer akkurat nå. Vi har hatt et dødsfall i familien. Det er Smule,» skyndte hun seg å legge til. «Hvor skal jeg begrave Smule?»

«Kan vi ta en øl i morgen?» spurte Kristine. «Vær så snill?»

«Hvis ingen av oss kaster opp,» sa Merethe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s