«Tenn lys! Nå stråler alle de fire lys for Ham, som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam…»

Det var ingen barn i kirken i dag. Merethe tente de fire lysene i adventskransen selv. Foruten henne og organisten hadde det møtt opp sytten stykker, og en av de frivillige kirketjernene, som satt helt bakerst i kirken og holdt øye med døra. Merethe tenkte at det kanskje var kulden som gjorde at folk holdt seg hjemme. Eller kanskje de var ute og handlet julegaver. Eller kanskje de bakte pepperkaker med barnebarna.

Hun kjente at motivasjonen for å lede gudstjeneste fjerde søndag i advent ikke var på topp. Det hjalp at det var Pjotr som spilte. Han var så ofte vikar at han like gjerne kunne vært ansatt. Men de ville ikke ansette ham, fordi han var udøpt. Merethe hadde nesten vurdert å forfalske en dåpsattest.

Men det var ikke penger til å ansette noen ny organist i 2022 uansett. Fellesrådet hadde kommet seg over kneika, men bare så vidt. De prøvde å spare inn der de kunne. For eksempel var visst planen at renholderne måtte slutte å pusse sølv før høytidene i 2023.

I år skulle det bli pusset. Renholdsteamet skulle komme til Gamlebyen på mandag. Det hadde blitt gitt streng beskjed om at kun det som sto på alteret, skulle pusses. Merethe hadde forsøkt å finne et naturlig sted på alteret å plassere dåpsfatet, men foreløpig ikke funnet noe. Hun håpet at de bare ville pusse alt hun satte der, uten å stille spørsmål ved om det skulle stå akkurat der på julaften.

Det var Marias søndag i dag. Forrige søndag hadde Johannes vært hovedperson. Men i dag leste de Marias lovsang. Merethe hadde ikke fått tid til å jobbe så mye med prekenen som hun hadde ønsket seg.

Facebook-innlegget hadde vært til plage utover fredagen. Styreren hadde ikke svart på e-posten, og Merethe ringte henne til slutt. Først stilte hun seg helt avvisende til at hun skulle ha noe ansvar for hva Hallgeir Rolfsen skrev på Facebook. Da Merethe truet med å ringe til barnehageenheten i bydelsadministrasjonen, lovte hun å tenke på det og komme tilbake til saken. Men hun ringte aldri tilbake, innlegget forsvant ikke, og Merethe ringte bydelsadministrasjonen og ble stående i en endeløs telefonkø.

Da hun endelig kom fram til rette vedkommende, fikk hun til svar at et slikt innlegg på Facebook var uakseptabelt, og at de skulle forsøke å få tak i styreren i barnehagen. Men innen de hadde kommet så langt, var klokka blitt over tre, og alle i bydelen skulle hjem fra jobb.

Nå hadde innlegget ligget ute en hel arbeidsdag, og det hadde blitt delt tretten ganger. Vårt Land hadde plukket opp saken og ringt til Emma, som henviste til Merethe, som sa at hun håpet de ikke kom til å gi saken mer oppmerksomhet. Vårt Land lovte å ikke lage noen sak, med mindre noen andre gjorde det først. Dessverre hadde Dagen også sett innlegget, fordi det var delt videre av en fremtredende person i Human-Etisk Forbund.

Sosiale medier levde sitt eget liv, og det var uansett for sent for Hallgeir Rolfsen å slette innlegget. Alle i Human-Etisk Forbund hadde allerede fått med seg at kapellanen i Gamlebyen kirke utsatte muslimske barn for forkynnelse om Jesus.

Til slutt hadde Merethe konkludert med at det eneste som kunne være til hjelp, var et motinnlegg. Hun trakk pusten dypt, og ringte til Aisha. Aisha hadde ikke sett innlegget, men ble sjokkert da hun så det, og skrev umiddelbart et flammende innlegg om at kirkebesøk er en naturlig del av barnehagens rammeplan. Hun la ved et bilde av glade barn fra Gamlebyen barnehage som marsjerte inn i kirka. Så ble dette innlegget delt videre i andre målgrupper, men neppe til Human-Etisk Forbund.

Underveis satt Merethe, Emma og Hans-Martin og leste seg gjennom kommentarene på de delte innleggene. Merethe fikk ikke tid til å skrive en eneste setning på søndagsprekenen sin. Dessuten var hun så sint at hun ikke klarte å prøve.

Så i morges hadde hun tenkt å skrive en preken i full fart. Dessverre hadde Anna fått spysjuke i løpet av natta. Noroviruset herjet i alle byens barnehager. Det var bare så vidt Merethe var i kirken og fikk satt på klokkene kl. 10.00 (kirketjeneren hadde forsovet seg). Så skulle hun prøve å finne noe å si. Men hun hadde liksom ingenting å si.

Så denne søndagen ble det ikke sagt så veldig mye i Gamlebyen kirke. Pjotr spilte litt meditasjonsmusikk. Merethe satt og lurte på om hun snart kom til å begynne å kaste opp.