Sju dager til julaften. Kristine var rastløs. Krister var ikke ferdig med morgendagens preken, Hanna var hos en venninne, og hun hadde tatt med Even på skitur.

Hun hadde aldri likt å gå på skitur. Tross alt hadde hun vokst opp på Vestlandet. Men foreldre i resten av landet hadde ingen gode unnskyldninger for å ikke lære barna sine å gå på ski. Nå lå dessuten snøen tjukk i marka, og det var kjørt opp milevis med løyper. Hun hadde smurt med blått. De fikk god glid. Målet var et sted de solgte vafler og kakao. Even syntes skitur og snø var gøy i seg selv, men Kristine måtte ha mer motivasjon enn som så.

Hun syntes det tok en evighet før de var framme. Det var mange oppoverbakker. Hun trøstet Even og seg selv med at de ble nedoverbakker på hjemveien. Even gikk fiskebein oppover i superfart og smilte mer enn hun hadde sett ham smile hele den siste uka.

Det var mange andre som hadde hatt samme idé som dem denne lørdagen, men de fant plass til skiene sine utenfor hytta. Inne luktet det vafler og våt ull. Akkurat idet de kom inn, reiste noen seg fra et vindusbord. Even pilte bort for å overta det. Han tok av seg votter og lue og la det på bordet.

Snart satt de med hver sin kakao og hver sin vaffel. Skogen utenfor var vakker som et julekort. De færreste julene hadde vært sånn de siste årene. Likevel var det aldri regn og slaps på julekort. Man holdt fast på en idé om at snøen lå tung hele desember.

«Hvordan går det egentlig med deg?» spurte Kristine. «Det virker som noe plager deg.»

«Kanskje,» sa Even og la vaffelen fra seg. «Oi, jeg har jo glutenallergi.»

«Du har ikke glutenallergi,» sa Kristine. «Du spiser brødskiver til lunsj hver eneste dag. Men er det noe du får vondt i magen av å tenke på?»

«Jeg får vondt i magen av Hanna,» sukket Even. «Hun er en liten dritt. Du vet ikke hvordan hun er.»

«Hvordan er hun, da?» spurte Kristine.

«Hun er en dritt,» gjentok Even. «Siden hun begynte på SFO, har det ikke vært noe gøy å være der. Hun skal tøffe seg med venninnene sine hele tiden. Hun river ned ting jeg har bygget opp, hun gjemmer vottene mine, hun sprer rykter om meg som ikke er sanne. Og jeg blir flau når hun hyler for den minste ting. Kan jeg slutte på SFO?»

«Dette visste jeg ikke,» sa Kristine. «Hun kan ikke oppføre seg sånn.»

«Hun er sånn mot andre også,» sa Even.

«Det er ikke greit,» sa Kristine. «Det må få konsekvenser.»

Om kvelden, etter at barna hadde lagt seg, kom Kristine med en kopp te til Krister igjen.

«Even er ikke bekymret på ordentlig for om han er adoptert,» sa hun. «Men datteren vår mobber andre barn på skolen, inkludert sin egen bror.»

«Jeg har vært litt redd for det,» innrømmet Krister. «Siden hun er såpass tøff i kjeften hjemme. Og hun har byttet bestevenninne flere ganger.»

«Har hun?» sa Kristine overrasket. «Jeg klarer ikke å følge med på sånne jentegreier. Klarer knapt å skille dem fra hverandre når jeg møter dem i garderoben.»

«Jeg aner ikke hvordan man fikser sånt,» sa Krister.

«Ikke jeg heller,» sa Kristine.