Hver eneste høytid fikk Kirkepartner påloggingsproblemer. Den første meldingen kom kl. 07.06. Da var det uansett et par timer til de fleste hadde tenkt å logge på. Merethe dro på jobb som vanlig. Det var mye man kunne gjøre uten å logge på. Skrive preken, for eksempel.

Emma satt i kroken sin og scrollet på mobilen.

«Jeg har blitt tagget i et rart innlegg på Facebook,» sa hun.

«Vi får vel endelig bli venner, da, så får jeg se,» sa Merethe og tok mobilen opp av lomma.

«Jeg har helt åpen profil,» sa Emma. «Men vi kan selvsagt godt bli venner.»

Pedagogisk leder Hallgeir Rolfsen hadde skrevet et langt innlegg om sin opplevelse av barnehagesamlingen. Merethe sukket. Han hadde mer eller mindre kopiert teksten fra klagen han hadde sendt.

«Hva skal jeg gjøre med det?» spurte Emma. «Kommentarfeltet er litt pussig. Jeg liker ikke dette.»

«Det er ekstremt uprofesjonelt av ham,» sa Merethe. «Jeg skriver til styreren i barnehagen.»

Omtrent akkurat da kom det en melding om at påloggingsproblemene var løst. Merethe skrev en vennlig henvendelse til styreren i barnehagen og ba om at han/hun skulle be Hallgeir Rolfsen om å slette innlegget sitt på Facebook.

Så tok hun med seg en kanne kaffe og gikk for å ha en sørgesamtale i sakristiet. Selv om hun hadde plass på kontoret sitt, likte hun godt å møte folk der. Det var litt roligere og mer skjermet.

Kvinnen hun skulle møte, sto allerede utenfor kirken og trippet. Hun hadde kommet med bil og var ikke kledd for tolv minusgrader. Merethe ga henne et pledd da de kom inn på sakristiet.

«Kommer søsteren din også?» spurte hun.

«Nei, hun sendte melding i stad og meldte avbud,» sa kvinnen. «Det er like greit. Hun var ikke så ofte sammen med pappa de siste årene. Pappa var ganske slitsom å forholde seg til. Du må ikke skrive det, da,» la hun fort til. «Det skulle liksom ikke vært det første jeg fortalte.»

«Det er helt greit,» sa Merethe. «Du kan lese gjennom notatene mine i forkant av seremonien, så vet du hva jeg skriver. Jeg skal ikke si noe som du og søsteren din ikke vil at skal sies.»

«Fint,» sa hun. «Han nådde jo den pene alder av 63 år, da. Levde ikke så sunt. Ble veldig overvektig. Jeg tror det er hjertet som ikke klarte mer. Kroppen orket kanskje ikke tanken på julemat.»

Merethe smilte. «Ja, sånn kan det gå.»

«Herregud, jeg var jo glad i pappa,» sa kvinnen. Så slo hun hånda foran munnen. «Unnskyld, jeg må jo ikke si herregud.»

«Ta litt kaffe,» sa Merethe. «Jeg synes det er veldig flott av deg å komme hit. Vi finner nok ut av det.»

«Det er bare så jævla mye greier. Ungene er hos faren sin i hele jula, ikke sant, og det var ikke ledig plass i kapellet 21. eller 22., så da skjøv vi hele greia til januar. De skal reise til Thailand, så det var ikke bare å booke om, liksom. Jeg synes de burde gå i begravelsen til morfar.»

«Hvor gamle er de?» spurte Merethe.

«Sju og åtte,» svarte hun. «Så jeg synes de skal få være med.»

«Det er kanskje litt styrete med høytider når man ikke bor sammen?»

«Ja, det er alltid et jævla mas. Gaver hit og gaver dit. Husker han på å kjøpe gave fra ungene til farmor, eller skal jeg føre henne opp på lista, liksom, sånn at ikke ungene plutselig føler at de har glemt det? Har de julekjoler som fortsatt passer? Skal jeg eller farmor hjelpe dem med å kjøpe gave til pappa? Når skal jeg egentlig møte ham på Gardermoen på fredag, og hva slags klær skal jeg pakke? Hvor mye håndbagasje kan de ha? Forskerne snakker om at mødre tar det tredje skiftet hjemme, men når barna bor to steder, blir det jammen et fjerde skift også. Disse pappaene blir ikke plutselig verdensmestere i å fikse et tredje skift bare fordi de blir skilt. Det var ikke min pappa heller, for å si det sånn.»

Merethe hadde levd i fred for sin kjødelig familie i mange år, men i forbindelse med morens 60-årsdag hadde Merethe måttet ta opp kontakten. Moren hadde faktisk bestemt seg for å komme på julebesøk. I romjula, riktignok, for i uke 51 var det vanskelig å komme fra i menigheten.

Men tante Solveig hadde på vegne av sine egne barn bedt Merethe og Gry på julaften hjemme hos en av kusinene som hadde flyttet til Oslo med mann og barn. Merethe visste fortsatt ikke om hun skulle takke ja eller nei. For Annas del gjorde det ingenting om de bare satt hjemme og så på Nrk og åpnet pakker fra hverandre. Men hva betydde det egentlig for henne selv?

Å rote seg inn i familien kjentes ut som et jævla mas. Familien var rotete og uforutsigbar. Utvidet familie ga nye, tidkrevende forpliktelser og ga enda flere mennesker anledning til å blande seg inn i hvordan hun og Gry organiserte familielivet sitt.

Gry hadde gjennom studietiden, etter at hun brått rømte fra Flekkefjord, fått et avklart og litt distansert forhold til sine foreldre og en enslig bror. De kunne også skylde på avstanden når det ble lenge mellom hver gang de så hverandre. Men de holdt regelmessig kontakten, og det var på mange måter enklere enn å stenge dem helt ute.

Hver gang Merethe møtte familier som lignet hennes egen, familier som ikke hadde fått til å alltid samles på julaften og feriere sammen på ei hytte ved sjøen om sommeren, kjente hun seg litt lettere i hjertet. Det var ikke bare henne som hadde mislykkes. Men så møtte hun av og til på dem som var mor og far og tre voksne barn, og de hadde møttes til søndagsmiddag hver eneste uke og feiret alle høytider, og barnebarna overnattet hos besteforeldrene hver eneste helg, og alle barna var lykkelig gift og kunne reise på par-tur til Paris eller Amsterdam mens lille Måne og lille Lykke var vel ivaretatt. Samme hvem av dem som døde, så var alle de gjenlevende like samarbeidsvillige og rause mot hverandre, og de kom gjerne åtte stykker på sørgesamtale. Hvordan fikk de det til – og hvordan ble det tid til disse barnas svigerfamilier?