Torsdag 15. desember

Foreløpig hadde den store debatten på sosiale medier om skolegudstjenester latt vente på seg. Det var nok fordi fjerde søndag i advent og skoleferien kom så seint i desember. De fleste steder var ikke skolegudstjenestesesongen i gang ennå.

Men dagen før hadde Nrk stilt det retoriske spørsmålet «Er det greit å døype ungen din, sjølv om du ikkje trur?» Kommentarfeltet gjorde Merethe litt trist. Noen av dem som svarte ja, tenkte åpenbart at det var en strategi for å minske muslimers innflytelse i landet. På den andre siden var det konsensus blant mange at barna har en lovfestet rett til å få bestemme selv, og at dåp ikke burde forekomme blant personer under femten år. Tro er en privatsak. Men fremdeles var det en del som syntes det var en fin, og betydningsløs, tradisjon.

13 431 hadde svart på spørsmålet: «Er du for eller mot dåp?» 49 % var for dåp, mens 51 % var mot dåp. Hva det nå skulle bety. Men saken hadde iallfall engasjert ganske bredt.

Gamlebyen skole skulle komme på gudstjeneste tirsdag. Tirsdag kom fort. Merethe hadde notert noen stikkord på en lapp: Julepynt. Engler. Glede. Hun måtte finne tid til å utbrodere litt snart.

Som alltid hadde neste planperiode i Tid leveringsfrist i uke 50. Merethe og Emma hadde fordelt tjenestedagene mellom seg ut mai. Det var bare å plotte inn. Grunnen til at hun ikke hadde gjort det før, var at hun stadig hadde syntes andre ting var viktigere. Ikke det at det var så vanskelig. Fremdeles var det kollegaer i alle aldre som syntes det var vanskelig å føre timelistene sine selv. De hadde vel sine grunner.

For å kunne utsette prekenarbeidet litt til, begynte Merethe å fylle ut skjemaet.

Hun trengte en kaffekopp.

Dagen gikk sakte.

Emma satt fremdeles i kapellankroken ved siden av kaffetrakteren. De hadde snakket om å male det nye kontoret i romjula, men i uke 50 og 51 ble det definitiv ikke malt noen vegger. Litt for kaldt for lufting var det også. I motsetning til Merethe, brukte Emma et headset som stengte andre lyder ute. Kanskje hun hørte på musikk.

Men nå tok hun dem av seg og ristet på hestehalen.

«Går det bra med julaften?» spurte Merethe. For Emma skulle preke i Gamlebyen, mens sognepresten var ønsket i Marta-kirken. Julaften var den eneste dagen i året de hadde forordning der.

«Det skal bli julaften,» lovte Emma. «Kjenner du ham som skal spille?»

«Pjotr?» sa Merethe. «Ja, han er veldig bra. Både hyggelig, grundig og dyktig. Flaks for oss at han ikke har fått seg fast jobb noe annet sted det siste året.»

«Enn i Marta?»

«Det ligger an til at en i menighetsrådet skal spille piano,» sukket Merethe. «Ja, ja. Det blir som det blir.»

«Jeg har ikke engang vært der borte, jeg,» sa Emma.

«Skal vi ta en tur med en gang?» spurte Merethe. «Jeg trenger å klarne hodet litt.»

Det var bare tolv minutters rask gange mellom kirkene. Så tett som byens kirker lå, var det ikke til å undre seg over at en del av dem ikke lenger var i daglig bruk. Men alle hadde ikke fått noen nye beboere. De fleste av månedens dager sto de der som tomme skall. Marta-kirken var en av dem.

Merethe hadde som sogneprest fått en eksklusiv nøkkel til både påbygget med menighetssal, som menighetsrådet mente at de eide, og selve kirkerommet, som fellesrådet eide, men egentlig ikke ville ha. Da kirken ble stengt, byttet menighetsrådet låser og sørget for at fellesrådet ikke kunne foreta seg noen utleie av menighetssalen. Da var det ingen som ville leie selve kirken, heller, for selve rommet var ikke så veldig anvendelig. En middels gammel og nokså kort arbeidskirke, med slitt teppe på gulvet, uten sølv og tekstiler eller øvrig løsøre (det hadde menighetsrådet tatt beslag i) og et ventilasjonsanlegg som ikke ville slutte å suse.

De gikk inn gjennom en sidedør for å skru av alarmen. Merethe gikk for å slå på lyset. Støvet danset foran en lyskaster da den plutselig ble tent.

«Wow,» sa Emma. «Den er virkelig helt død.»

«Det er mange måneder siden sist noen var her,» sa Merethe. «Kanskje med unntak av driftsteamet da man skulle spare på strømmen. Her var det tjue grader helt til noen fant på å slå det ned i slutten av oktober.»

Også i Marta-kirken hadde fellesrådet spandert et termometer. Det viste fjorten grader. Og ikke var det juletre, og ikke var krybben funnet fram, og fremdeles hadde selvfølgelig ingen reparert skinnet i alterringen. Ingen kom til å reparere noe som helst her.

Emma hjalp til med å bære julekrybben ned fra orgelgalleriet. Instrumentet hadde ingen gjort krav på. Det var egentlig litt rart. For det var vel spillbart? Merethe skrudde det på og hørte motoren brumme. Hun spilte noen skalaer. Orgelet virket fremdeles. Og kanskje hun fikk noen til å bruke det på julaften.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s