Onsdag 14. desember

Kristine hadde gått noen timer tidligere enn vanlig fra kontoret. Nå gikk hun på et altfor smalt fortau med fire glade førsteklassinger og en mutt tredjeklassing bak seg.

Hanna var veldig fornøyd fordi hun hadde fått invitere med seg tre venninner hjem. Even påsto fremdeles at han ikke hadde noen venner, selv om han hadde sittet veldig konsentrert rundt en Lego-konstruksjon sammen med to gutter da hun hadde hentet ham på SFO. De to guttene hadde, fram til for to uker siden, vært hans beste venner, og Kristine kunne ikke helt forstå hva det var som skulle ha forandret seg.

Kvelden før hadde hun virkelig forberedt dette juleverkstedet. Alt av sakser og maling og lim sto klart på kjøkkenbenken, i kjøleskapet sto en porsjon tomatsuppe som det bare var å varme opp, og Krister fikk jobbe sent, for han syntes at så mange barn med maling og sakser var stress. Han fikk nok på jobb, men det fikk ikke lenger Kristine.

Det hun ikke hadde tatt høyde for, var at det skulle snø så mye. Det var trafikk-kaos på hele Østlandet. Hvert eneste år var det sånn. Folk kunne ikke senke tempoet de få dagene veiene var fulle av snø. Det var derfor fortauet var så smalt, og det var derfor alle fem barna var klissvåte.

Da de kom hjem hengte hun dresser og bukser til tørk foran alle panelovnene de hadde, og stappet støvlene fulle av aviser og satte dem på det varme gulvet på badet. Imens viste Hanna fram lekene sine, og Even satte seg ved kjøkkenbordet med hodet i hendene.

Han sukket tungt. «Mamma, er jeg adoptert?»

«Nei,» sa Kristine. «Det er du vel ikke! Du vet vel at du har ligget inni magen min, selv om du ville ut litt for tidlig.»

Hun rusket ham i håret. Han smilte litt.

«Men hvorfor har jeg annerledes hår?»

«Hva mener du?» spurte Kristine. «Du har jo like brunt hår som pappa.»

«Men hårfestet mitt er annerledes,» sa Even. «Hanna og jeg har annerledes enn begge dere.»

«Alle er vel litt forskjellige?» sa Kristine.

«Det skulle egentlig ikke gå an,» sa Even. «Jeg så en film på YouTube.»

«Jeg forstår fortsatt ikke helt hva du mener,» sa Kristine, men kjente at hun ble litt svett på ryggen. «La oss varme opp tomatsuppa og dekke bordet.»

Det ble en hyggelig ettermiddag. Jentene skravlet og lo, og brukte opp absolutt alle materialer som det gikk an å lage nisser eller engler av. Kristine snakket om engler og stjerner og julekrybben. Til og med Even glemte å være mutt, og lagde mye fin juletrepynt.

Men det var likevel en lettelse da klokka ble seks og de tre jentene ble hentet av foreldrene sine. Krister kom hjem fra jobb da kysten var klar. Både Even og Hanna fortalte i munnen på hverandre om hva de hadde laget. Etterpå så alle på fjortende episode av <Linus i svingen.>

Da begge barna hadde lagt seg, lagde Kristine te til seg selv og Krister.

«Vi må prate alvorlig sammen,» sa hun. «Jeg forstår hvorfor Even er så mutt. Han tror han er adoptert. Det virker som han har lært et eller annet om dominante gener, og det er et eller annet med håret som han mener er feil.»

«Det har han sikkert helt rett i,» sa Krister. «Vi burde kanskje snakke med ham. Men da må vi snakke med Hanna samtidig, og jeg vet ikke om jeg er klar for at hele første trinn skal få vite at jeg ikke er hennes biologiske far. For jeg tror ikke hun har noe særlig filter for familiehemmeligheter.»

«Kanskje vi bare skal snakke med ham?» foreslo Kristine.

«Da vil Hanna på et senere tidspunkt aldri tilgi oss,» mente Krister.

«Og skal vi fortelle hvem som er deres biologiske far? De kjenner ham jo.»

«Dette må jeg tenke litt på,» sa Krister. «Vi har liksom glemt å legge en plan.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s