«Jeg og Ingunn klipper skilt,» forklarte Merethe. «Og så laminerer vi. Vi har hendene fulle, bokstavelig talt. Hvem skulle tro at det er så mye å ordne for et bittelite kirkevalg?»

«Har dere ikke folk til slikt?» spurte Kristine og ga huska til Even en forsiktig dytt igjen.

Det var en av sommerens eksklusive solfyllte ettermiddager. Ferien hadde regnet bort. Nå sto sola mot kontorvinduet hele dagen, og det var om å gjøre å komme seg ut når en kunne. Even hadde ikke trengt noen sommerklær hittil. Han hadde vært pakket inn i ull den første sommeren han levde fordi han kom altfor tidlig, og det hadde ikke blitt nødvendig med noen sommergarderobe dette året heller.

«Joda,» sa Merethe. «Men så er det innmari gøy også, da. Med kirkevalg! Ingunn stiller ikke til gjenvalg, da, men hun legger så mye i forberedelsene, altså. Det er helt supert å jobbe sammen med henne. Skjønner ikke hvordan noen skal kunne ta hennes plass. Hun burde stilt til menighetsrådet en gang til.»

«Hun fikk en liten gutt i forfjor, gjorde hun ikke?»

«Jo,» sa Merethe. «Men det trenger vel ikke å hindre noen i å stille til valg… Gutten har jo en far, han kan vel passe på mens hun er på menighetsrådsmøte? Hun burde stilt en gang til, jeg tror hun har gjort så utrolig stor forskjell for menigheten. Så sporty å steppe inn som nestleder, når hun egentlig bare stilte som listefyll.»

«Du har ikke vært der fire måneder, engang,» sa Kristine. «Det var da voldsomt til engasjement.»

«Kirkevalget er viktig,» protesterte Merethe. «Husker du ikke i valgkampen for fire år siden? Da vi var studenter og var frivillige i lokalene for forhåndsstemming på Blindern? Det er viktig med valget, Kristine!»

Kristine kunne ikke si imot det, selv om hun syntes det var demotiverende at det første hun måtte gjøre etter ferien var å rykke ut og be folk om å ikke kaste valgkortene i søpla. Samme hvor mange ganger Dagsrevyen rapporterte at homofile ikke kan gifte seg i kirka og at alle medlemmer kan gjøre en forskjell i kirkevalget, var det ikke sikkert at noen ville huske det når de kom hjem etter to uker på Kreta og fant valgkortet sitt liggende mellom reklame, regninger og to uker med Aftenposten. Kristine var ikke engang sikker på om solidariteten til den heterofile majoritetsbefolkningen strakk langt nok til å faktisk putte en stemmeseddel i urna. Hennes teori var at de fleste syntes det var mer enn solidarisk nok å gi noen likes til saken på Facebook.

Men stemningen var åpenbart bedre i den nye menigheten til Merethe, ytterst i naboprostiet. Siden boplikten var opphevet, hadde Merethe valgt å bosette seg like ved Krister og Kristine i stedet for i sitt eget sogn. Bare et grøntområde skilte dem, og det var der de var nå.

Even var ikke lenger mulig å få til å sove på kafé, men han kunne huske ganske lenge av gangen når Kristine la ham i den huska som så ut som en stor kurv. Derfor hadde lekeplassen blitt møtestedet. Og på dager med gode vindforhold var beliggenheten til lekeplassen sånn at hvis Krister stakk hodet ut av kjøkkenvinduet og ropte at det var middag, så hørte hun ham. Hittil hadde det bare skjedd to ganger, og i dag hadde han lovet at det skulle skje for tredje gang.

«Ingunn er så dyktig,» fortsatte Merethe. «Hun fant på dette med skiltene helt selv. Jeg måtte bare gi meg ende over, og selvsagt hjelpe til. Vi skal ha piler fra nærsenteret og opp til kontoret mens det er forhåndsstemming. Og hun foreslo at pilene kunne være i forskjellige farger, sånn at det blir en rekke med regnbuer! Det er genialt, da.»

«Supergenialt,» sa Kristine. «Men du, hun forsvinner ikke fra jordas overflate selv om hun går ut av menighetsrådet.»

«Men da blir det ikke så naturlig å treffes,» mente Merethe. «Hun har jo sittet i både trosopplæringsutvalget og kirkemusikkutvalget. Hun har vært på kontoret flere ganger i uka…»

«Be henne med på kafè eller noe, da.»

«Ne-ei…»

Da hørte de Kristers stemme i det fjerne. Han hadde lovet fiskegrateng. Han laget verdens beste fiskegrateng. Merethe avsluttet foredraget sitt om kirkevalg og gikk hjemover til sin egen leilighet for å forberede morgendagens gravferder. Kristine stanset huska og løftet Even av. Støttet ham mot den ene hofta og slengte veska over skuldra.

Kristine hadde spisse hofter. En gang hadde det plaget henne. Nå godtok hun det. Hoftene var fine å hvile barn mot, de var til for effektiv frakting av Even. Hun hadde lenge lurt på hvordan hun ville kle en i magen og en på hofta. Nå visste hun det. Hun kledde det godt, selv om ingen i verden kunne gjette seg til at det var sånn. Ennå.

I juni ble det endelig full klaff. Det var femte forsøk, de hadde prøvd hver måned unntatt februar (da var Dag på konfirmantleir på et ustrategisk tidspunkt) og april (det ble altfor mye påske). Hun hadde gått og tenkt i sju måneder på hva hun skulle si til Dag den dagen hun forhåpentligvis fikk en blå strek på testen sin. I fantasiene hadde hun hatt så mange godt formulerte sms. Bra jobba. Den satt. See you never. Takk for alt. Fulltreffer. Vi trenger ikke sees mer. Du har gjort ditt. Ikke tenk på det mer – nå ordna det seg.

Men da hun satt på danskebåten en av de første julidagene og tisset på nok en Clearblue og det ble en blå strek, tok hun opp mobilen og skrev Shit, nå er det alvor. Tusen millioner takk, håper den sitter, elsker deg litt akkurat nå egentlig. Trykket på send. Angret på at hun hadde sendt melding til Dag før hun gikk ut og sa det til Krister. Angret på at hun hadde sendt en så rar melding. Tenk om ungene hans leste den først. Tenk om mobilen lå på kjøkkenbordet og kona hans skjøv den bort til ham. Hun sendte en ny melding: Slett forrige. Feilsendt. 

Etterpå hadde hun fortsatt å ta nye tester annenhver dag for å sjekke om hun fortsatt var gravid, og da hadde Krister til slutt bedt henne dra til legen. Legen bekreftet at hun var omtrent sju uker på vei, og sagt at de like gjerne kunne ta de vanlige testene med det samme hun var der.

Han hadde gjentatt minst ti ganger at han hadde sett i journalen hennes at hun var prest, men at alle tok disse testene, at alle måtte ta disse testene. Og Kristine hadde sagt like mange ganger at hun visste det, at hun hadde sitt på det tørre og bare var takknemlig for alle tester som kunne bekrefte at alt var i orden.  Hun var glad da timen var over. Hadde ikke likt ham. Han var ny. Hun likte den forrige bedre.

Men nå var det mange uker til neste kontroll og fiskegratengen sto på bordet. Krister hadde hatt fri hele dagen og lagd dobbel porsjon. Hun så at han allerede hadde gjort mindre porsjoner klare til nedfrysing. Enmannsmiddager, for alle de kveldene en av dem ikke kom seg hjem fra jobben. Lange kvelder på kontoret var enklere å holde ut hvis hun dro hjemmefra med en porsjon av Kristers fiskegrateng i veska. Hver gang hun tok fram en sånn enmannsmiddag, tenkte hun på første gang han hadde gitt henne en gave, da han ga henne en porsjon med fiskegrateng.

«Du har fått brev fra legen,» sa Krister. «Kanskje innkalling til neste kontroll, eller noe sånt.»

«Æsj,» sa Kristine og begynte å åpne konvolutten. «Går det an å bytte lege? Blir leger lei seg da? Jeg synes det er så kleint med folk som henger seg opp i at jeg er prest.»

«Kanskje han hadde en dårlig dag,» sa Krister. «Og han var ikke så gammel, var han vel? Men det går jo an å bytte lege. Det er vel bare å fylle ut et skjema på nettet.»

«Jeg skal definitivt bytte lege,» sa Kristine og skjøv brevet over mot ham. «Jeg har klamydia.»

Krister skumleste brevet med rynket panne.

«Skal du ikke si noe?» sa Kristine. Kjente en tung stein lande i magen da hun forsto hva det betydde. Ville slenge fiskegratengen i trynet på ham.

«Er det farlig?» sa Krister. «Jeg må google dette, kjenner jeg. Har ikke så mye greie på det.»

«Det er farlig,» sa Kristine. «Faktisk kan jeg bli steril. Og vet du hvordan klamydia smitter?»

«Nå skjønner jeg ingenting,» sa Krister. «Dette ble du jo sjekket for da du var gravid forrige gang også. Og jeg hadde en fullsjekk mens jeg var gift med Maria, på grunn av testene, og da var jeg helt clean. Og hvis hun var utro mot meg og fikk det etterpå, så måtte hun ha ringt meg, står det, for det er opplysningsplikt – »

«Hvis du har noe du vil fortelle om, så håper jeg inderlig at du sier det med en gang,» sa Kristine. «Samme hva. Samme hvor teit det er. Jeg dør hvis du ljuger for meg.»

Krister ristet på hodet. Satt med smarttelefonen i hånda og leste om klamydia. «Det er jo kroppsvæsker som bærer smitten. Smitten finnes i sperm.»

«Umulig,» sa Kristine fort. «Så teit er han ikke. Det går ikke an. Det er umoralsk.»

Kristine ringte til Dag, selv om de hadde avtalt at hun aldri skulle gjøre det, og kalte ham en forkastelig horebukk. Spurte hvordan han kunne gjøre noe sånt mot henne, men aller mest mot Anne-Gro. Sa at hun hadde trodd ham, trodd på ham da han sa at han egentlig ikke var sånn. Trodd på at han aldri hadde vært utro mot Anne-Gro, utenom den ene kvelden. Trodd på at han hadde full kontroll på ting.

Så brøt hun samtalen og kastet mobilen i veggen.

Dag ringte til Krister og spurte hva det gjaldt. Avviste totalt ideen om at det skulle ha noe med ham å gjøre. Kristine ropte inn i mobilen til Krister og sa at det fikk han jammen bevise, det fikk de jammen bevise begge to, hvis det var sant at ingen av dem hadde noe med det å gjøre. Erklærte at begge to var drittsekker, rømte fra leiligheten og søkte tilflukt hos Merethe på andre siden av parken.

Mobilen hennes virket ikke mer. Hun hadde kastet hardt. Merethe forsøkte å fikse den, men måtte gi opp.

«Du kan ringe fra min mobil hvis du vil,» sa hun.

«Jeg vil ikke ringe noen. Jeg vil ingenting mer. Ikke kan jeg drikke meg full, heller,» klagde Kristine. «Fy faen. Menn. Fy faen. Jeg skulle aldri… Skulle aldri…»

«Jeg trodde klamydia var noe folk drev med på ungdomsskolen,» sa Merethe.

«Jeg blir i alle fall helt fjortis,» sa Kristine og tørket tårer. «Faen. Faen. Faen.»

«Det tar nesten ei uke å få svar på sånne tester,» sa Merethe. «Hvis begge to går til legen i morgen, så får de kanskje et brev neste tirsdag. Mandag hvis de er heldige.»

«Ei hel uke,» sa Kristine. «Og minst en av dem ljuger for meg.»

«Du tror ikke Krister ville gjort det,» sa Merethe fort. «Ikke Krister.»

«Nei, jeg tror det ikke,» sa Kristine. «Men hvis?»

«Da burde han legge kortene på bordet nå,» sa Merethe. «Hvis ikke, er han helt teit.»

De leste alt de fant på nettet om klamydia og kunne fortsatt ikke finne andre mulige smittekilder enn Krister og Dag. Diskuterte om det kunne finnes formildende omstendigheter for å smitte en gravid dame med klamydia. Fant ikke så mange. Diskuterte om det var farlig for barnet. Diskuterte om Kristine burde si det til Anne-Gro hvis Dag hadde det. Diskuterte om Kristine burde gå fra Krister hvis han hadde det. Diskuterte om han som hadde det, burde visst det, eller om det var mulig at prester ikke visste nok om kjønnssykdommer til å forstå at de selv kunne få det. Diskuterte om Kristine nå hadde smittet Krister, hvis det kom fra Dag. Diskuterte igjen om det fantes andre muligheter enn at smitten kom fra Krister eller Dag.

Men til slutt bestemte Kristine seg for å gå hjem. Lufta hadde gått ut av henne. Hun kom ingen vei med flere spekulasjoner. Hun måtte stole på Krister. Hun måtte det.

Det var blitt mørkt. Hun krysset parken langs gangstien, der det var gatelykter, i stedet for å gå rett over plenen. Fra leiligheten deres lyste det så vidt. Hun låste seg inn i oppgangen og  gikk stille inn. Sparket i dørmatta på vei inn i leiligheten, den lå litt skeivt. Den var brun. Tvers over den sto det «Grüss Gott.» De hadde kjøpt den da de var på ferie. Så listet hun seg inn og sparket av seg skoene.

Krister hadde lagt seg. Han lå på sin side av dobbeltsenga, nærmest døra, og pustet urolig. Dyna hadde sklidd halvveis av ham. Kristine ble stående i døråpningen og se på ham. Hun hvisket navnet hans, så lavt at hun nesten ikke hørte det selv. Gikk litt nærmere. Han mumlet noe.

«Hva sa du,» hvisket Kristine.

Han mumlet igjen.

«Jeg er lei for at jeg bare løp min vei,» hvisket Kristine.

«Jeg fortalte ikke om Elise,» mumlet Krister. «Jeg tenkte på…»

«Hva sa du?» hvisket Kristine.

Han sov. Han snakket i søvne. Kristine smilte. Hun gikk på badet og stelte seg. Kledde av seg og krøp ned i sin del av senga. Han krøp nærmere henne, fortsatt i halvsøvne. Hun tilbød ham en arm og holdt ham hardt inntil seg. Lyttet til den tunge pusten hans. Selv kjente hun seg lys, lys våken.