Kap 2: Eg skulle gjerne vilja tru

Akkurat idet Kristine lyste velsignelsen, lyste de første solstrålene opp seremonirommet i krematoriet. Det var som en andakt i seg selv. Hun gjorde korsets tegn og senket hånda. Ga tegn til at alle kunne sette seg ned igjen. Organisten begynte på siste salme.

...så ta da mine he-ender og før meg frem, inntil je-eg salig end-er i hi-imlens hjem.

Da sørgeskaren kom, hadde det fortsatt regnet. Værmeldingen lovte lysere tider framover, men nå var sommerferien over for de fleste. I alle fall for Kristine. Hun holdt sangarket høyt opp og stirret på det mens hun sang, for å liksom for fjerde gang demonstrere at det var der folk ville finne teksten, men fra første rad var det fortsatt stille.

Kristine geleidet de pårørende ut av rommet til tonene fra «Air» av Bach. Alle de andre i rommet reiste seg for enkemannen med to barn og ett barnebarn. Han holdt Kristine i armen mens de gikk nedover midtgangen.

Han begynner å glemme litt, hadde datteren sagt da Kristine var hjemme hos dem. Kristine tenkte at han neppe ville forstå hvorfor han skulle stå der på trappa, hvorfor alle skulle hilse på ham. Hun bestemte seg for å trekke seg raskt tilbake og tok de pårørende i hånda. Hørte enkemannen si at de måtte vente på Toril før det kunne begynne, at Toril hadde gått for å handle, men snart var klar for fest.

Hun gikk rundt hjørnet mot bakdøra. De stive, svarte skoene hennes knaste mot grusen. Hun dyttet opp døra. Det var ingen der inne, men hun hørte lyden av heisen ned til kjøla. Hun måtte gå gjennom blomsterrommet og holdt pusten. Lukta var intens og hun var litt kvalm. Hun gikk videre til hun kom til baksiden av seremonirommet, til prestens skifterom. Det bar preg av at ingen noen gang hadde vært glad i det og at veggene ikke hadde sett en malerkost siden 1969 eller der omkring. En gravferdskappe hadde sklidd ned fra stumtjeneren og lå i en krøll på golvet. Kristine plukket den opp og presset stoffet mot nesa. Trakk automatisk inn duften, slik hun gjorde med alle klær på golvet hjemme for å avgjøre om de var rene eller skitne. Den luktet jord og manneparfyme.

Kofferten hennes lå åpen på golvet. Hun begynte sakte å kle av seg. Hengte den lilla stolaen over en stolrygg, viklet seg ut av den såkalt trådløse mikrofonen og puttet den på plass i ladestasjonen. Løsnet en og en knapp i albaen, sakte. Hun arbeidet sakte med vilje. Ville helst ikke rekke bussen. Det hastet ikke med å rekke lunsjen på kirkekontoret i dag. Ikke i dag heller.

Da hun kom til kontoret, var Tone i ferd med å rydde bordet etter lunsjen.

«Hvor ble det av deg?» spurte Tone. «Var det en trøblete seremoni?»

«Det tok litt tid, og så mistet jeg bussen,» sa Kristine. «Jeg spiser på kontoret mitt mens jeg sjekker mail.»

«Er du ikke helt i form for tida?» spurte Tone. «Spiser du nok grønnsaker?»

«Litt trøtt,» sa Kristine. «Post-feriesyndrom.»

«Men nå må du snart våkne, for vi har glemt å kjøpe grønne ark. Da kan vi ikke printe stemmesedler hvis noen fra et annet sogn kommer og vil forhåndsstemme. Det var tomt på butikken nede på senteret. Det er helt sikkert de borte hos Åge som har kjøpt opp alt.»

«Lån av dem, da,» sukket Kristine.

«Og så må jeg ha tak i enten deg eller Krister, for apropos andre sogn så er det noen som vil begraves herfra, men jordfestes et sted på Vestlandet. Jeg sa til byrået at det blir jo veldig dyre greier, og det var de allerede klar over. Det blir Krister sin, det da, siden det er neste uke. På fredag.»

«Hvorfor blir det dyrt?»

«Fordi avdødes siste bopel var i en tredje kommune, og vi er jo bare forpliktet på å ordne gravferd for dem som bor her. Hvorfor skal folk gjøre det så vanskelig for seg selv? Folk flest vet ikke hvor mange skattekroner som sponser dem hver gang de ser ei kiste stå i ei kirke. Fellesrådet vil ha mer enn 10 000 kroner for bryet, og leie av prest kommer på 2 500. Og så kommer jo frakt av kista hele veien i tillegg, og regningen til byrået.»

Kristine overlot matematikken til Tone og gikk inn på kontoret sitt for å skru på datamaskinen. Fremdeles var det sommerstille. Det kom ikke noe særlig e-post. Men neste uke, når skolen startet, ville alt komme på en gang, og alt ville haste. Kristine likte å jobbe i sommerferien, når verden var rolig og alt hun trengte å tenke på var forberedelser av gravferd, vielser og helt normale gudstjenester. Ikke alt annet i tillegg. I lengden ville det kanskje blitt kjedelig, men noen uker ga et godt pusterom.

Krister hadde reist av sted på en sørgesamtale. Han hadde bilen og hadde lovet å hente Even i barnehagen på vei hjem. Kristine skulle skrive preken til 12. søndag i treenighetstiden, hvor evangelieteksten blant annet handlet om Maria Magdalena. Hun leste Jesaja-teksten, den samme som hun nettopp hadde lest i krematoriet.

Sion sier: «Herren har forlatt meg,
Herren har glemt meg.»

Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Selv om de skulle glemme,
skal ikke jeg glemme deg.

Se, jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer er alltid foran meg.

Hun løsnet skjorta fra buksa og strøk seg forsiktig over magen. Kunne ikke helt tro det. Kunne ikke helt tro det før hun kunne si det, og det var ennå noen uker til. Tenkte at klamydia var en bagatell hvis målet var et barn. Nektet seg selv å tenke at klamydiaen kunne tenkes å komme fra noe annet sted enn Dag.

Kanskje hun fortjente det. Når hun var så dum. En mann som ble grenseløs på fylla og etterpå lot seg true til å stille opp som sæddonor, var kanskje ikke en mann hun burde stole på. Kanskje egentlig ikke gener hun ønsket å føre videre. I alle fall ikke en mann hun ville skulle ha noe med oppdragelsen av barna hennes å gjøre.

Hun hadde ikke visst det da, men hadde satt seg bedre inn i lovverket etterpå. Det var godt at hun hadde giftet seg med Krister. Hvis hun ikke hadde vært gift med Krister, kunne Dag når som helst kommet og krevd en DNA-test og påberopt seg farskapet for Even. Det kunne han ikke så lenge hun var gift med en annen mann. Pater est… Hun lurte på om det samme ville gjelde hvis hun var gift med en kvinne.

Even og Krister var hjemme før henne. Even kom stabbende ut i gangen da hun låste seg inn. Kristine satte seg ned på golvet og tok imot ham da han snublet over jobbskoene til Krister. Hun snørte av seg sine egne og løftet opp Even, bar ham inn til Krister på kjøkkenet. Even dro i håret hennes og hun kysset ham på kinnet. Kjente hjertet smelte.

«Pappa,» maste Even og forsøkte å fekte seg løs.

Kristine holdt ham fast. Løftet ham høyt opp og dro ham raskt ned igjen. Hvordan ble han så stor. Hvordan gikk tida så fort, hvordan hadde han rukket nesten to uker i barnehagen allerede? Plutselig gjorde han noe annet enn dem hele dagen. Hadde sitt eget univers, var sammen med barn og voksne hun ikke kjente. På tirsdag hadde han plutselig kommet hjem og sagt et nytt ord, et ord hun ikke skjønte. Hun hadde glemt å spørre i barnehagen om de visste hva det kunne bety. Det var mye hun hadde glemt å spørre om. Verden snurret rundt og rundt.

Krister smilte til henne og spurte hvordan dagen hadde vært. Hun smilte tilbake og trakk på skuldrene.

«Gruer meg til demensen din kommer snikende,» sa hun bare. «Tenk at hun døde først. Hun som var helt klar i toppen og hadde brukt de siste fem åra av livet sitt på å gjøre så han kunne bli boende hjemme. Nå skal hun kremeres og han på sykehjem.»

«Jeg lager grønnsakssuppe,» sa Krister.

«Fint,» sa Kristine.

Hun slapp Even ned på golvet og satte seg ned på en stol. Kneppet opp skjorta og viftet med skjorteflakene for å lufte seg. Even tok det ene skjorteflaket og gjemte seg bak. Dro i trøya hennes. Gjemte seg igjen.

«Hva tror du om Elise?» spurte Kristine ut i lufta.

«Elise?» sa Krister. «Du mener, hvis det blir ei jente?»

«Jeg synes det er et fint navn,» sa Kristine.

«Enig,» sa Krister. «Men jeg veit allerede om noen som heter det, så det kjennes litt opptatt ut.»

Kristine kjente halsen snøre seg sammen og ville ikke spørre hvem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s