Kap 3: Far, verden, far vel

Da det utpå våren ble klart at både Krister og Kristine skulle tilbake på jobb, og at de hadde giftet seg, hadde prosten sagt at de måtte finne noen gode løsninger. Så aller først hadde Krister og Kristine klart å ta ut ferie og ulønnet permisjon helt til Even kunne begynne i barnehagen i august, og Gry hadde fått forlenget sin kontrakt like lenge.

Da Krister skulle sette opp gudstjenesteturnus for sognet, var Kristine fem uker på vei, og de regnet med at Gry ville kunne få vikariatet sitt tilbake innen rimelig tid. Han satte derfor opp planen akkurat som han ville gjort hvis han ikke var gift med Kristine, noe som til sammen ga en av dem fri tre av fire søndager, men aldri en søndag fri samtidig.

«Det var litt fint den tida vi alltid hadde fri på lørdag,» sa Kristine.

«Men vi har jo ofte fri på lørdag,» sa Krister. «Ganske ofte. Oftere enn fri på søndag.»

Han ville så gjerne at det skulle gå, at de skulle få arbeidsplanen til å gå opp fram til hun fødte igjen. Så kunne de ta en ny vurdering før nestemann skulle begynne i barnehagen. Om en av dem skulle slutte, om begge skulle slutte, om de skulle flytte til en helt annen kant av landet, søke seg til Sjømannskirken, eller om alt skulle fortsette som før.

Denne helga gikk det ikke opp i det hele tatt, så det startet ikke så bra. Selv om det bare var den tredje helga etter barnehagestart, så var det den helga i måneden da begge jobbet samtidig, og det gjorde Merethe også. De visste at neste gang og neste gang etter der så ville Merethe ha fri og hadde lovet å passe Even, men ikke denne gangen. Og Kjersti hadde sagt at hun kunne passe Even, men da måtte han være hjemme hos henne, for hun så til en eldre nabo som hadde brukket benet og ikke kom seg ut døra for egen maskin. Derfor puttet Krister Even i barnesetet og kjørte avgårde til Fredrikstad, mens Kristine dro avgårde til kirka for å ha to vielser.

Hun syklet. Været var fortsatt fint. På veien stoppet hun på en kafé for å kjøpe med seg en kaffe. Etterpå syklet hun videre det siste stykket til kirka, sakte for å ikke søle. Å sende Even avgårde til Fredrikstad kjentes som et nederlag. Det var bare andre gangen han overnattet der uten dem, andre gang han overnattet noe sted uten dem i hele sitt liv.

Klart det var fint hos farmor. Farmor elsket ham. Men tenk hvis… Hvis han ikke fikk sove. Hvis han ble syk. Hvis han trengte noe og Kjersti ikke forsto hva han mente. Hvis de hadde glemt å sende med ham noe viktig. Hvis…

Hun trengte virkelig en trøstekaffe. Kristine følte seg dratt mellom engstelsen og savnet av den lille kroppen som ikke satt i barnesetet bak på sykkelen hennes, og tanken på å komme hjem og være alene og gjøre hva hun ville. Hun kom hjem flere timer før Krister også.

Hva hun ville… Men hun ville bare at det skulle være de tre, ville bare at Even skulle sovne i sin egen seng mens hun og Krister så på lørdagsprogrammene på Nrk. Og hun ville ikke av kvelden skulle avsluttes med at begge to tok dagens dose antibiotika. Faste partnere behandles uansett testresultat, hadde det stått i brevet. Så han fikk sin resept samtidig som han testet seg.

Jævla brevet. Jævla lege. Jævla Krister.

Kirka var allerede begynt å fylles opp av pyntede mennesker da hun parkerte utenfor. Hun låste seg inn i kontorfløyen og hengte fra seg veska på kontoret. Tone satt på kjøkkenet. Hun hadde kokt kaffe. Kristine tok seg også en kopp, og lyttet med et halvt øre til Tones skravling om den fine bilen som sto utenfor kirka og ventet på brudeparet.

Aldri hadde det vært vanskeligere å skrive vigselstaler enn denne uka. Hun hadde laget seg en fast mal som tok for seg ordene elske, ære og trofast, og så puttet hun inn brudeparenes navn og litt om deres liv underveis. I dag satt alle disse ordene liksom fast i halsen. Men den hadde fungert før, og ville fungere i dag også.

Og da bruden ble fulgt oppover midtgangen av faren sin til brudgommen som ventet ved alterringen, og Kristine så lykken i begges ansikt, kom hun inn i det igjen. Hun leste opp talen sin og fikk forsamlingen til å le på de rette stedene, og så spurte hun først ham og så henne om de ville elske og ære hverandre og bli trofast hos hverandre i gode og onde dager inntil døden skilte dem.

Etter at begge parene var viet, var hun sliten. Hun tok farvel med Tone og Ola. Vrengte av seg skjorta og krøllet den sammen og la den i veska. Det var blitt varmt ute. Hun klarte seg med trøya.

Plutselig ble hun fylt av en stor ensomhet. Følelsen fylte hele henne. I stedet for å sykle rett hjem til den tomme leiligheten, tok hun til høyre i krysset og syklet til torget. Parkerte sykkelen og satte seg ned på en kafé med uteservering. Hun kjøpte seg en kald Munkholm og drakk den sakte mens hun så på mennesker som gikk forbi.

Krister sendte melding om at han kjørte fra Fredrikstad. Hun så på klokka. Han ville være hjemme i passelig middagstid. Hun tok den siste slurken og gikk på butikken. Ble gående fra hylle til hylle med kurven på armen. Hadde ikke lyst på noe, hadde i alle fall ikke lyst til å lage noe. Ville egentlig bare ha sjokolade. Tenkte at hun var en dårlig kone, og en dårlig mor. Og en dårlig prest, og en dårlig kollega. Kristine fisket opp en pizza fra frysedisken. Hun var et dårlig menneske i dag og hadde ikke overskudd til å gjøre noe med det.

Da hun kom hjem, tok hun seg en dusj. Så surret hun rundt en stund uten å kle på seg. Krister kom hjem mens hun sto naken foran speilet på badet og lette etter tegn på at hun var gravid. Hun spurte om han kunne se noe, om han hadde gjettet det. Han betraktet speilbildet hennes og ristet på hodet.

«Tenk om det ikke er sant,» sa Kristine.

«Det er sant,» sa Krister, litt oppgitt.

Han begynte å stryke henne over magen, kysset henne i nakken. Mot sin vilje merket hun at hun fikk lyst på ham. Det var rart å stå sånn foran speilet, se seg selv sammen med ham. Han slapp henne og gikk ut i stua. Hun ble både lettet og skuffet.

De spiste brent pizza i taushet mens de så på Dagsrevyen.

«Jeg har liksom ingenting å si i morgen,» sa Krister plutselig.

«Skal jeg lese gjennom for deg?» tilbød Kristine.

«Kan vi lese for hverandre?» sa Krister. «Jeg trenger å høre mine egne ord i rommet.»

Kristine leste prekenen sin for ham, om Gud som lengter og kan oppfylle våre lengsler, og merket at ordene forandret seg mens hun leste dem. Det kjentes underlig å sitte i sofaen og lese for Krister, lese det som dagen etterpå skulle framføres for fire dåpsfamilier og Åges lille kjernemenighet.

Da hun la fra seg arkene på bordet, ble de sittende noen lange sekunder i stillhet.

«Husker du at du en gang ba meg om å lengte og elske?» sa Krister.

«Jeg ba deg aldri om å elske meg,» sa Kristine.

«Kanskje jeg tok det for bokstavelig,» sa Krister. «Kanskje jeg likte deg for godt for lenge.»

Hun sa ingenting, men smilte og strakte hånda mot ham. Han grep den, og hun dro ham inntil seg.

Dagen etter dro de på jobb, hver til sin kirke. Krister slapp av Kristine i Åges kirke på vei til Marta-kirken. Hun stupte inn i gudstjenesteforberedelsene og lot seg sluke av søndagmorgen-stemningen i sakristiet. Det var første gang hun var i Åges kirke på over et år, men lite hadde forandret seg. De samme bøkene sto i hylla på sakristiet. Spikeren hun pleide å henge albaen sin på, var også der.

Klokka ble veldig fort elleve. Hun kjente hjertet slå litt ekstra mens hun sto i våpenhuset og ventet på at klokkene skulle bli ferdig med å ringe. Så var de plutselig i gang, og gudstjenesten fløt godt. Hun døpte, prekte, ba og delte ut nattverd, og så gikk de ut igjen. Men selv om hun syntes tida hadde gått fort, var klokka ti på halv tolv.

Mens hun satt og drakk kaffe med noen av de gamle damene i menigheten, kom Krister. Han satte seg ned ved samme bord.

«Tenkte jeg kunne komme og hente deg,» sa han. «Så kan vi kjøre rett til Fredrikstad. Så slapp du å gå hjemom.»

«Vi skal hente sønnen vår hos farmor,» forklarte Kristine.

Damene begynte å spørre om ham, hvordan det gikk, om det var sant at han ble født altfor tidlig, om han hadde det fint i barnehagen. Krister viste bilder på telefonen. Så brøt de opp. Kristine hentet tingene sine i sakristiet og satte seg bak rattet. Visste at Krister ble mer sliten etter gudstjenester enn henne. Hun var høy noen timer etterpå, og så datt hun ned igjen ved middagstider. Han var omvendt. Det passet bra.

Krister sovnet da de kom ut på E6. Kristine kjørte sørover og holdt seg under fartsgrensa. Trafikken var ganske tett, for det var dagen før skolestart. Mange skulle hjem fra ferie.

Hun la merke til at han hadde våknet igjen da de passerte Rygge. I øyekroken så hun at han fortsatt satt med hodet lent mot vinduet, men nå hadde han åpnet øynene, han satt og så på henne.

«Godt med en blund?» spurte hun.

«Jeg satt bare og tenkte,» sa Krister.

«Å, ja,» sa Kristine.

«Jeg lurer på hvordan du egentlig kan gå rundt og tro at jeg ville finne på å sette meg i den situasjonen at jeg smittet deg med klamydia,» sa Krister. «Hvordan du kan tro at jeg er dum, og dessuten utro.»

«Jeg tror jo ikke det,» sa Kristine, men kjente rødmen spre seg.

«Jeg tror du tror det,» sa Krister.

«Jeg vil ikke tro det,» sa Kristine.

«Så slutt å tro det, da,» sa Krister. «For det er ikke sant. Stoler du på meg?»

«Jeg dør jo hvis jeg ikke kan stole på deg,» sa Kristine og tråkket hardere på gasspedalen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s