Kap 4: Guds godhet sang i sinnet

Tone satt i dyp konsentrasjon ved lunsjbordet og la en og en konvolutt på bordet.

«En, to, tre, fire, fem, seks, sju…»

Det var fjerde gangen hun gikk gjennom bunken, og fremdeles kom hun bare til sju konvolutter. Inni hver konvolutt lå det en forhåndsstemme til menighetsrådsvalget og bispedømmerådsvalget.

«Fristen for forhåndsstemmer utenbys er 1. september, så nå må de skynde seg,» sa Tone.

«Eller så får de gjøre det på valgdagen, da,» sa Ola. «Det er vel heller ikke forbudt.»

«Ifølge Vårt Land er det nesten tre ganger så mange som vil stemme i år som i 2011,» sa Kristine, som var den eneste på kontoret som leste Vårt Land. Hun fikk den på døra, fordi Tone nektet kontoret å fortsette abonnementet etter at stiftelsen MorFarBarn hadde en voldsom annonsekampanje før bispemøtet skulle behandle dokumentet som de forsøkte å kalle «Sammen.» Alle andre kalte den bare for homosaken eller samlivsstriden.

Det var onsdag og lunsjen skulle gli over i det ukentlige stabsmøtet. Da Kristine begynte i stillingen to år tidligere, hadde hun fått beskjed om at det alltid var på et fast klokkeslett, men i praksis flyttet møtet seg rundt etter når Krister eller Kristine fikk gravferder. Det var Kristers uke, og de ventet på at han skulle komme tilbake fra krematoriet.

Et kvarter senere enn det avtale klokkeslettet kom han småløpende inn døra med kofferten i den ene hånda og veska i den andre. Han slengte det fra seg på kontoret sitt og kom tilbake med matpakka si.

«Sorry at jeg ble så sein,» sa Krister. «Legen min ringte plutselig mens jeg satt i bilen, så jeg måtte drive og stanse og finne parkering og sånn. Og så var jeg litt treig ut av krematoriet i utgangspunktet.»

«Er du sjuk?» spurte Tone.

«Neida,» sa Krister. «Jeg var redd for at jeg hadde fått en liten infeksjon, men det hadde jeg ikke, så da trenger jeg ikke å bekymre meg for helsa.»

Han så skarpt på Kristine og begynte på en skive med leverpostei.

Hun kjente at det gikk kaldt nedover ryggen og antok at kinnene hennes ble litt bleke. Så han syntes det var noe å skryte av i plenum, liksom, at han ikke hadde klamydia. Han kunne vel like gjerne sagt det i samme slengen, da, at hun hadde klamydia og det hadde ikke han. Men da var det ikke ham. Da var det Dag. Og hvordan kunne Krister ikke ha det, når hun hadde det?

Etter møtet forsvant Krister avgårde igjen. Han påsto at han skulle ha en samtale, men den sto ikke i kalenderen hans. Kristine ble sittende og diskutere med Ola hva hun skulle gjøre med at bare tre barn hadde meldt seg på kommende søndags skolegudstjeneste, og med Tone hva de skulle gjøre med at det var så få som forhåndsstemte. Kristine kom på engasjementet til Merethe. Kanskje de kunne låne noen ideer derfra. Det ga henne i så fall en unnskyldning for å ringe Merethe.

Men Merethe var lite interessert i klamydia og veldig interessert i kirkevalget. Da hun la på, slo det Kristine at Merethe egentlig hadde snakket mest om Ingunn og ikke så mye om kirkevalget. Det eneste konkrete tiltaket hun fikk med seg, var å henge opp noen lapper på nærsenteret. Og holde åpent på menighetskontoret to ettermiddager i uka. Kristine fikk med seg at Merethe syntes det var helt topp at hun og Ingunn skulle sitte der, bare de to, to ettermiddager i uka fram til valget. Men det var ikke så lett å få ut av Merethe om tiltaket egentlig hadde ført til flere forhåndsstemmer.

Hun satt en stund og tenkte på skolestartgudstjenesten. Begynte på en preken, men tenkte bare på Krister. Av en eller annen grunn var det ingen lettelse at han ikke hadde det. Da han sa det på den måten, hadde det nesten kjentes som en fornærmelse. Hun hadde ikke engang klart å smitte ham med klamydia. Altså, de hadde et så risikofritt samliv at en av dem kunne ha en kjønnssykdom, kanskje i månedsvis, uten at den andre overtok den.

Kristine hadde lest alt hun kom over om klamydiasmitte og blitt overrasket over at det ikke var sånn at det smittet automatisk hver gang en hadde sex. At selv ved et godt, gammeldags vaginalt samleie var sjansen mindre enn hun trodde for at infeksjonen spredde seg. Hun hadde aldri fulgt med i russetida, da helsesøster snakket om dette. Hun skulle jo aldri ligge med noen menn. Hun skulle jo aldri få noen kjønnsykdommer, skulle aldri bli gravid, ville aldri trenge et kondom. Det siste fikk hun i alle fall rett i.

Men Dag var utro mot kona si. Ikke bare med henne, men med noen andre. Kristine begynte å tenke på hvem det kunne være, om det kunne være en kollega, om det kunne være noen hun kjente. Men hun kjente jo egentlig ikke Dag og visste ikke noe særlig om nettverket hans. Hun visste bare om Anne-Gro og de tre barna. Hun visste at Anne-Gro var sterilisert. Hun visste forsåvidt at Dag ikke var impotent. Mer visste hun ikke om privatlivet hans, men hittil hadde hun syntes at det var mer enn nok.

Ola kom og avbrøt henne, og de ble sittende og prate en stund. Han bekymret seg for oppstarten av barnekoret etter ferien, om det ville komme noen nye barn. Halve koret hadde begynt på ungdomsskolen før sommerferien og derfor avansert til Ten Sing. De hadde ikke så mye rekruttering nedenfra som de skulle ønske. Ola begynte å snakke om å dra på barneskolen og reklamere. Kristine hørte etter med et halvt øre.

«Jeg er noen ganger usikker på om denne menigheten egentlig prioriterer kirkemusikk,» sa Ola plutselig. «Om noen andre enn meg egentlig er interessert.»

«Selvsagt er andre interessert,» sa Kristine fort.

«Jeg får noen ganger inntrykk av at det eneste dere vil ha, er noen som med jevne mellomrom kan spille Måne og sol, og det trenger jeg strengt talt ikke kantorutdannelse for å få til. Du sender ut menigheten før jeg spiller postludiet. Og har du egentlig trent stemmen mens du hadde permisjon? Prioriterer menighetsrådet egentlig korvirksomhet? Er det noen av dem som stiller til valg nå som har kompetanse på musikk?»

«Nei, jeg har ikke øvd,» sa Kristine og rødmet. «Det er faktisk ikke så lett å få tid til alt.»

«Neste stabsmøte vil jeg snakke om kirkemusikk,» sa Ola. «Jeg vil at vi skal ta det opp som egen sak. Jeg synes vi trenger et nytt orgel. Det må det nye menighetsrådet ta stilling til.»

«Såpass,» sa Kristine. «Men jeg skal i alle fall slutte å avslutte gudstjeneste før postludiet. Beklager. Det er tankeløst av meg.»

«Jeg mente ikke å være så sur,» sa Ola. «Men du pleier å tåle at folk er direkte. Nå har jeg også bestemt meg for å begynne å si fra.»

Krister skulle hente Even i barnehagen og Kristine skulle handle. Helt siden hun først begynte å bo hos ham, hadde hun vært fornøyd med hvordan de fikk hverdagene til å henge sammen. De var et godt team. Kranglet sjelden. Hadde det godt sammen.

På vei til butikken begynte det endelig å synke inn hos Kristine at Krister ikke hadde vært utro. Det var hun som hadde var hun som ikke hadde vært tro. Hun som hadde sviktet ham ved å tro at han ikke var det. De måtte snakke sammen. Hun måtte si at hun var lei seg. Hun skulle lage skikkelig middag, legge alle kort på bordet, prøve å gjøre det godt igjen.

Men da hun svingte opp foran blokka, så hun en kjent skikkelse sitte på benken utenfor. Han var ikke invitert.

«Hei,» sa Kristine.

«Hei,» sa Dag. Han reiste seg fra benken og kom mot henne mens hun parkerte sykkelen i stativet.

«Hva skjer?» sa Kristine. «Hva gjør du her?»

«Jeg må sove her i natt,» sa Dag.

«Det må du slettes ikke,» sa Kristine. «Ærlig talt. Hva innbiller du deg?»

«Jeg kan ikke dra hjem til Anne-Gro,» sa Dag.

«Har du også fått testsvarene?» sa Kristine. «Og lurer på hvordan du skal si til henne at hun må begynne på antibiotika uten å røpe hvorfor? Du vet at det går over av seg selv etter et par år, og siden hun uansett er sterilisert, er det ikke så farlig for henne.»

«Kristine, du skjønner virkelig ikke,» sa Dag og stilte seg i veien for henne da hun ville låse opp døra. «Hvis hun har det, så fikk hun det først. Det er ingen mulighet for, hva skal jeg si, at jeg skulle ha fått det først. Dette må komme fra Anne-Gro. Tro meg, Kristine. Jeg hadde aldri mistenkt henne for… Og hvordan skal jeg liksom, hva skal jeg si, få fortalt henne at jeg plutselig oppdaget at jeg har klamydia, uten å røpe alt?»

«Du kan jo si at du begynte å klø i rumpa,» sa Kristine kort. «Er du seriøs nå?»

«Jeg kan ikke dra, hva skal jeg si, dra hjem så lenge jeg vet dette,» sa Dag. «Jeg kan ikke se henne i øynene før jeg har tenkt litt og forstått hva dette dreier seg om. Jeg sa at du har invitert meg på middag.»

«Og så bare kommer du aldri hjem?»

«Jeg sier at dere ble syke og trengte litt hjelp med Even.»

«Den er veldig tynn,» sa Kristine. «Og det er helt uaktuelt.»

«Men hva skal jeg gjøre, da?» sa Dag. «Vi har felles økonomi. Hvis jeg trekket kortet på et hotell, så ser hun det. Og jeg er helt nødt til å ha et døgn for meg selv. Det er bare dere to som forstår dette.»

«Bli med inn, da,» sa Kristine. «Vi kan ikke stå på trappa utenfor en tjenestebolig og snakke om klamydia.»

Hun så lettelsen hos ham, den var fysisk. Blikkene deres møttes noen sekunder. Ingen av dem smilte. Han ville hjelpe henne med bæreposen og hun lot ham holde den mens hun låste opp. Han fulgte etter henne opp trappa og inn i leiligheten.

«Dere har det fortsatt hyggelig her, da,» sa Dag før han hadde rukket å se seg rundt.

Kristine trakk på skuldrene. Hun kom på kaoset de hadde etterlatt seg på kjøkkenet etter frokosten, men tenkte at Dag sikkert hadde sett verre hjemme hos seg selv. Hun skjøv unna oppvasken på benken og begynte å skrelle poteter.

«Ja, skal du ha middag, da, eller?» sa hun. «Hvor mange poteter spiser du?»

«Du trenger ikke gi meg middag på ordentlig,» sa Dag og satte seg på en kjøkkenstol.

«Hvis du skal slå deg ned her, så blir det litt teit hvis du skal sitte og se på oss spise.»

«Tre poteter,» sa Dag. «Og tusen takk.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s