Kap 5: Av dypest nød jeg rope må

Krister ble ikke så lykkelig da han kom hjem med en trøtt og sulten Even på slep og fikk se at Dag satt på kjøkkenet og skrelte poteter. Kristine stekte fiskepinner. Even ville ikke ta av seg skoene, Even ville ikke vaskes i ansiktet, Even ville ikke hilse på mamma og i alle fall ikke på Dag.

«Hva skjer?» ropte Krister mens han tvangstørket snørr.

«Vi sitter nå her og prater om livet,» sa Dag ut i lufta.

«Han vil ikke hjem,» sa Kristine kort. «Han vil bo her.»

«Det var ikke det som var avtalen,» sa Krister. «Syntes du ikke det ble kleint nok da vi var på høstens første tekstgjennomgang hos prosten i går? Og ingen av oss klarte å lese noe som helst uten å rødme?»

«Du må hjem,» sa Kristine til Dag. «Men du kan få spise fiskepinner først.»

Tida med Dag på besøk ble ganske seig. Han forsøkte å være hyggelig og late som alt var i orden, selv om alle tre visste at det slettes ikke var det. Even merket at de voksne ikke likte seg, og da likte ikke han seg heller, og han likte slett ikke fiskepinner og moste poteter, i alle fall ikke akkurat i dag. Samtalen gikk mer og mer trått rundt bordet. Men etterpå spurte Dag om de ikke skulle sette på kaffen.

Kristine begynte å skramle med kaffetrakteren mens hun tenkte at hun håpet at hun aldri, aldri ble en prest som var i stand til å bare slå av de sosiale antennene sine på den måten Dag kunne. Hun hadde møtt noen av dem, noen av sine eldste kolleger. De som var blitt skadet av et langt presteliv og ikke evnet å ha normal sosial omgang med andre mennesker. Hun trodde ikke Dag var der på mange år ennå, men han klarte i alle fall å late som.

Da de endelig fikk Dag ut av leiligheten, var klokka blitt nesten ni. De hadde lagt Even. Dag hadde imens sittet i sofaen og latt som han interesserte seg for en britisk dokumentarserie om krydder på Nrk 2, og så begynte det en kanadisk dokumentar om den kalde krigen. Men da hadde Kristine sagt rett ut at nok var nok, og at hvis ikke Dag kom seg avgårde, så ringte hun til Anne-Gro og sa det som det var.

Etter at han hadde gått, satt Krister og Kristine fortsatt tause i sofaen. Ingen av dem ville snakke om Dag, men det var Dag begge tenkte på. De fortsatt å være sure på jobb dagen etter, og utover ettermiddagen, og på kontoret fredag formiddag. Men så eksploderte Krister over en bagatell i lunsjen (Tone hadde sluppet opp for grønne ark til forhåndsstemmingen igjen) og Ola slo i bordet og sa at Krister fikk gå og være sur på Kristine et annet sted. Alle forsvant i hver sin retning, og slik gikk de inn i helga, og ingen av dem gledet seg til å ta fatt på søndag morgen.

Oddvar, Kristers venn fra Ten Sing Norway, hadde sen sommerferie og tilbrakte en langweekend i Norge. Etter middag dro Krister derfor for å treffe ham i sentrum. Kristine gikk til kjøkkenvinduet for å se ham avgårde. Han slepte med seg en svart trillekoffert.

«Skulle ikke du bare ta en kaffe?» ropte Kristine gjennom kjøkkenvinduet. «Skal du flytte hjemmefra?»

Krister stanset på gangveien og så opp på henne.

«Det er noen greier Oddvar skal låne, bare,» sa han. «Jeg kommer snart tilbake!»

«Hils, da!» ropte Kristine og lukket vinduet med et passe stort smell.

Even hadde vært ganske slapp da han kom hjem fra barnehagen, men nå hadde han våknet til liv igjen og blitt propell. Kristine fikk sko på dem begge to og de begynte på den lange turen ned trappa fra leiligheten til ytterdøra. Hun syntes hun skyldte ham at han for en gangs skyld fikk ta trappa i sitt eget tempo, i stedet for å bli slept avgårde på hofta i hui og hast på vei til barnehagen.

Dette hadde vært en skikkelig drittuke. Endelig fredag. Bare Even og henne en stund. Han lo mot henne da han fikk fatt i klinken på ytterdøra. Seier! De satte kursen mot den lille lekeplassen utenfor blokka. Noen hadde lagt igjen en spade i sandkassa. Kristine begynte å spa sammen sand. Even spredde den utover igjen. Han plukket steiner og la dem i en slags ring. Kristine gravde hull. Even puttet en og en stein i hullet. Så ombestemte han seg, og tok en stein i hver hånd og småløp ut av sandkassa. La steinene på benken og kom tilbake. Tok to steiner til og gikk til benken. Kristine satt på kanten av sandkassa og så ham arbeide. Han hadde det alltid travelt for tida, så lenge han ikke sov.

Men selv om han var travel, tok alt han gjorde veldig lang tid, og mens de satt der kom Krister tilbake, uten koffert. Han satte seg ved siden av Kristine på kanten. Even slapp de siste steinene og småløp mot Kristers fang, kastet seg mot ham og lot seg fange i armene hans. Kristine lente hodet mot skulderen til Krister.

«Nå ser vi ut som et reklamebilde for Levende Folkekirke,» sa han.

Kristine lo. «Da er vel alt i orden, da.»

«Skal vi ta helg og slutte å krangle nå?» foreslo Krister.

Om kvelden ville Krister ta seg en dusj før han la seg, og Kristine lå og leste mens hun ventet på ham. Han tok seg god tid, så Kristine hadde rukket å lese flere kapitler av den nye boka si og ville gjerne lese et par til. Men Krister kom krypende mot henne i senga og begynte å kysse magen hennes.

«Slutt på krangling nå,» mumlet han mot den stramme huden.

«Så da mener du det er tid for forsonings-sex?» sa Kristine og la boka på nattbordet.

«Har ingen baktanker,» sa Krister og lot som han var fornærmet. «Bare hold rundt meg litt, vil du?»

Han hadde ikke kledd på seg igjen, og hun lot ham dra av henne t-skjorta hun hadde sovet i de siste nettene. Så lå de hud mot hud, bryst mot bryst, nese mot nese, med beina flettet i hverandre.

«Du kan være helt sikker på at jeg aldri ville vært utro,» hvisket Krister i øret hennes. «Og vet du hvorfor? Fordi jeg aldri ville tørre å kle meg naken sammen med noe annet menneske enn deg. Første gang vi var sammen, sånn ordentlig, og du sa at det ikke var så farlig hva vi gjorde bare vi hadde det godt, så begynte jeg for første gang i livet å tenke at det kanskje kunne være godt.»

«Hvor har du all skammen fra?» hvisket Kristine.

«Det har bare aldri vært godt,» hvisket Krister. «Mine første førti-en år var ingen ting godt. Men så kom du.»

«Du vet det der er litt ironisk,» sa Kristine med normal stemme. «I og med at jeg sluttet å interessere meg for mannekroppens anatomi omtrent i naturfagstimene i sjuende klasse.»

«Livet er noen ganger litt ironisk,» sa Krister.

«Du har ikke sagt dette rett ut før,» sa Kristine.

«Jeg har nok ikke skjønt det før, heller,» sa Krister, og lot seg dra enda nærmere Kristine.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s