Lørdagen var en av de dagene hvor Kristine kunne vite helt fra hun våknet at det kom til å bli veldig varmt. Himmelen var knallblå uten en eneste sky, og hun kunne la Even løpe rundt i huset nesten uten klær uten å være redd for at han skulle fryse.

Hun lot Krister sove litt til og smurte en brødskive med prim til Even. Skar den i småbiter og danderte på en blå plasttallerken fra Ikea. Han satt i stolen sin og moste en og en brødbit mellom fingrene. Noe fant av og til veien til munnen også. Kristine spiste en yoghurt med den ene hånda og prøvde å få Even til å spise mer brød med den andre. Hun hadde blitt mye flinkere til å gjøre flere ting på en gang etter at Even kom. Mye flinkere.

Tidlig på formiddagen sto sola så sterkt mot kjøkkenvinduet at det ble ubehagelig å være inne. Krister foreslo å gå en tur til badedammen ved elva. Kristine, som fortsatt ikke hadde kledd skikkelig på seg, dro på seg en sommerkjole. I fjor sommer hadde hun gått i kjole nesten hver eneste dag. Denne sommeren kunne hun nesten telle de varme dagene på fingrene.

«Det er åpenbart ikke langbukse-vær i dag,» konstaterte Krister etter å ha sjekket yr.no. Det holdt aldri for ham å bare kikke ut av vinduet.

«Du får dra på deg et skjørt,» foreslo Kristine og blunket til ham.

«Tror ikke det,» sa Krister kort.

Etter at han kom tilbake på jobb etter foreldrepermisjonen, hadde skjørtene forsvunnet fra skapet hans. Kristine hadde prøvd å spørre etter dem. Svarene hans var vage, det var noe med prosten og noe med ordinasjonen. Men en dag hadde hun oppdaget at de faktisk var borte. Hun visste ikke når det kunne ha skjedd.

Så Krister kom tilbake fra soverommet med shorts og en stor t-skjorte fra Korsvei 2013, og de puttet Even i vogna og dro. Mange hadde tenkt som dem at det ville være fint med en tur til badedammen. Den var ikke så dyp, men full av småbarn. De tok Even mellom seg og vasset utover. Sola varmet. Det var fint å leve.

Om kvelden forsvant Krister ut for å treffe Oddvar, og Kristine satt alene hjemme og kjedet seg etter at Even endelig hadde sovnet. Det var så varmt. Ikke så enkelt å sovne da. Hun sendte en melding til Merethe om at hun gjerne måtte komme bort, men Merethe sa at hun hadde så mange gudstjenesteforberedelser igjen at hun ikke hadde tid. Kristine fortsatte på boka si og satt med beina i ei balje med vann.

Krister ble sein, og Kristine tenkte at det var verst for ham, for det var ikke henne som skulle preke i Marta den søndagen. Krister påsto at han var blitt herdet etter at Even kom, og det var han åpenbart, for dagen etter var han våken før henne og Kristine våkna av at han sang gloria fra kjøkkenet.

Alle 6-åringene i sognet var invitert på skolestartgudstjeneste, men det kom bare sju stykker. Kristine satt på golvet i barnekroken bakerst i kirka og sang med på «Måne og sol.» Ola la inn demonstrative kompliserte forspill til alle salmene, og Kristine syntes hun kunne høre ham sukke helt fra galleriet fordi Krister landet på feil tone da han messet «Syng for Herren, pris hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse.» Og at Krister dessuten som vanlig hadde byttet ut alle han med Gud. Hun kom på at Ola hadde begynt på noe videreutdanning i liturgikk. Kanskje de burde ta det kurset sammen. Det siste året hadde ikke gudstjenestene akkurat vært preget av godt samspill.

Etterpå var det kirkesaft og skoleboller. Johanna var med og lekte kirkeskole med 6-åringene og søsknene deres. Marta-kirken slet litt med trosopplæringsreformen. Selv om det snart var deres tur til å levere plan til godkjenning, var ikke menighetsrådet skikkelig fornøyd med innholdet. Johanna ble stadig bedt om å starte på nytt, satse på andre ting, prøve ulike typer tiltak. Kristine visste at hun syntes det var et skikkelig nederlag at det bare kom sju 6-åringer. Dette med å dele ut 6-årsbok var noe de liksom ikke kom utenom, alle gjorde det nå.

Kanskje ville det nye menighetsrådet ha litt mer forståelse og se hvilken innsats Johanna la inn. Kristine håpet det. Hun så Johanna sammen med ungene og tenkte at hun var et funn. Ung og ivrig, flink med barn og dessuten teologisk reflektert. Det var en sjelden kombinasjon, men Johanna kunne vel godt finne på å velge bort deltidsstillingen sin hvis det dukket opp noe bedre og hun ikke følte seg verdsatt… Når hadde det skjedd at staben begynte å gli fra hverandre? Hadde det ikke vært annerledes for to år siden? Eller var det hun selv som hadde vært borte en stund og plutselig la merke til dem på en ny måte?

Da Even følte seg ferdig med å spise sjokoladekake begynte Kristine å se etter Krister. Han hadde forsvunnet på et tidspunkt. Hun gikk til kontorene for å se etter ham, høre om han ville sitte på hjem, men han var ikke der. Til slutt fant hun ham bak kirken, på ryggen i gresset med en veltet kaffekopp ved siden av seg.

«Å, hodet mitt,» mumlet han mens Even begynte å klatre over magen hans.

«Du er nå en dust også, da,» sa Kristine. «Gå på fylla dagen før skolestartgudstjensten, av alle dager.»

«Det var en sjelden sjanse,» sa Krister og satte seg opp. «En festkveld.»

«Nå ringer jeg til prosten,» sa Kristine strengt med stemmen til Olga.

Han lo ikke.

«Jeg er en dust,» sa Krister. «Det er sant, det.»

Han børstet av seg gress og løftet opp Even. Teknisk etat hadde vært der med gressklipperne sine før helga. Kristine tok noen strå ut av håret til Krister og kjælte med nakken hans noen sekunder. Han smilte til henne.

De tok den obligatoriske farvel-runden på kirkekaffen. Det var ikke så mange igjen i menighetssalen, bare Johanna og de gamle damene som hadde ordna til.

Mens Krister hentet tingene sine på kontoret, gikk Kristine ut og spente fast Even i bilsetet. Han hadde sjokoladekake rundt munnen. Hun kysset ham på nesa og kjente gleden langt nede i magen da Even hermet etter henne. Han traff ikke nesa helt, men det var et helhjertet forsøk. Hun ble stående bøyd over ham med verkende rygg til han var ferdig med å kysse. Kom plutselig på at hun skulle få stor mage igjen og en ny baby i mars. Nå var det uvirkelig at hun hadde båret Even inni seg. Hun husket det, men husket det ikke. Så bilder av babyen i kuvøsa og kunne ikke tro det var ham.

«Kan ikke vi spise taco i kveld og se en klissete romantisk film,» foreslo hun for Krister da de satt i bilen.

«Kanskje vi heller kan gjøre det i morgen,» sa Krister nølende.

«Men på tirsdag skal vi på jobb,» sa Kristine.

«Oddvar drar ikke hjem før i morgen,» sa Krister. «Han kunne møte meg i kveld også.»

«Er ikke du for gammel til å gå på fylla to dager på rad?» spurte Kristine.

«Jeg skal ikke bli så sein,» lovte Krister. «Han skal jo ta flyet i morgen.»

Men klokka ble både ti og elleve om kvelden uten at Krister hadde kommet hjem. Han hadde heller ikke gitt lyd fra seg siden halv ni. Kristine visste hva det betydde. Han var full. Når han var ute om kvelden uten henne pleide han alltid å holde henne oppdatert på hvor han var og når han planla å komme hjem. Bortsett fra de få gangene han ble full.

Hun bestemte seg for å ikke sitte oppe og vente på ham. Hun ville våkne når han kom hjem uansett. Hun unnet ham forsåvidt å dra på fylla med Oddvar. Hun hadde ikke vært noe særlig til kone de siste månedene. Først mer og mer manisk opptatt av menstruasjon, og så av klamydia. Han hadde vel nok å snakke med Oddvar om, og det var ikke så ofte Oddvar kom til gamlelandet.

Egentlig tenkte hun å ligge og lese videre i boka si, men hun måtte ha sovnet, for hun våknet av at noe var annerledes. Det var noe som hadde sneket seg innpå henne, som en svak lyd eller en fremmed lukt. En følelse av at hun ikke var alene. Hun kom på at Krister ikke var der og kjente redselen som et stikk i brystet. Det var en lyd i stua. Han hadde kommet hjem. Det var selvsagt sånn det var. Han hadde kommet hjem, og nå satt han og spiste et eller annet.

Hun tok på seg morgenkåpa og gikk ut i stua. Han satt i lenestolen med ryggen til henne. Skuldrene hans var bare. Hun lurte på hvorfor han hadde kledd av seg, det var ikke så varmt om kveldene lenger nå.

«Har du hatt det hyggelig,» spurte hun.

Han svarte ikke.

«Var det hyggelig å være sammen med vennene til Oddvar?»

Hun gikk bort til ham og la en hånd på skuldra hans. Da så hun at han var naken, bortsett fra en mørkeblå truse. Føttene hans var skitne. Hun så seg rundt, men kunne ikke se noen klær noe sted, bortsett fra noen av Even sine.

«Jeg kan ikke gå på jobben mer,» sa Krister.

«Har du drukket veldig mye?» spurte Kristine, selv om han egentlig ikke virket så beruset da han snudde ansiktet mot henne.

«Ola så meg,» sa Krister.

«Var Ola også der?» sa Kristine. «Ja, han har jo også fri i morgen. Det er vel ikke farlig at han så deg der. Han trengte kanskje å avreagere litt etter gudstjenesten, han var ikke så veldig begeistret i dag heller.»

«Men du har ikke sett meg,» fortsatte Krister som om hun ikke hadde sagt noe.

«Nei vel?» sa Kristine. «Men hvor ble det av klærne dine, mister Krister?»

«På hotellrommet til Oddvar,» sa Krister.

«Kledde du av deg på hotellrommet til Oddvar?» sa Kristine og ble litt sjokkert.

«Nei, jeg kledde på meg der,» sa Krister.

«Var det derfor du måtte ha den kofferten?» sa Kristine stille. «Du hadde ikke trengt… Du kunne bare hatt alle klærne dine her… Alle klærne.»

«Jeg er lei for det,» sa Krister og snudde seg vekk igjen.

«Du vet at jeg ikke…»

«Jeg ville tenke litt først,» sa Krister. «Ikke lage noe oppstuss. Jeg mente ikke å lyve. Men hvordan i helvete skulle jeg vite at jeg plutselig ville møte Ola på London?»

«Men hvor er klærne dine?» spurte Kristine igjen.

«Elise bestemte seg plutselig for å gi dem til Fretex,» sa Krister og sprang ut på badet for å kaste opp.