Kap 7: Guds sønn har gjort meg fri fra Satans tyranni

Etterpå hadde de pusset tenner og gått og lagt seg.

«Vi tar det i morgen,» sa Kristine og pakket dynene rundt dem begge. Krister luktet sprit og svette og hadde iskalde føtter. Men det var ingen andre i verden hun heller ville dele dyne med.

Mandag våknet Even veldig tidlig. Kristine kjente at hun ikke var helt klar for det. Men etter ren bleie og en halv fruktpurè gikk han med på å legge seg i dobbeltsenga. Krister strakte ut en arm til ham i halvsøvne. Even ville ligge og kose, og alle tre sovnet igjen, med Krister i midten.

Da Kristine våknet neste gang, lå Krister og snakket lavt med Even. Han hadde funnet en pekebok på nattbordet, den om et lite lam som kom bort fra de nittini andre.

Even kunne ikke så mange ord ennå, men siden de uansett ikke hadde noen kjæledyr, var det lammet som var blitt Dyret med stor D. Alle vesener på fire bein ble forventet å si bæ. Nå lå de og sa bæ til hverandre annenhver gang, og det var latteren til Even som hadde vekket henne.

Begge fulgte Even i barnehagen. Så gikk de hjem. Krister kokte kaffe. Kristine satt på en kjøkkenstol med beina oppunder seg og betraktet ham.

«Du må fortelle meg hva som har hendt i helga,» sa Kristine.

«Jeg har vært på byen med Oddvar,» sa Krister, stående med ryggen til. «Vi hadde avtalt det for flere uker siden at han skulle bli med  meg. Jeg hadde sagt til ham at jeg trodde at jeg kanskje hadde lyst til å gjøre det, og da sa han at han ville være med meg hvis jeg ville. Og det ville jeg.»

«Gå på byen med skjørt, liksom? Gjorde dere det begge to?»

«Nei,» sa Krister. «Bare jeg. Gå på byen i full oppkledning.»

«Har du et bilde?» spurte Kristine.

Han tok telefonen opp av lomma og bladde seg fram til riktig sted. La den på bordet foran henne og snudde seg mot presskanna igjen.

Kristine tok opp telefonen og så på bildet. Hun så med en gang hvem det var. Det var ikke vanskelig å se det. Men det var heller ingen tvil om at noe var annerledes. Personen på bildet hadde dratt panneluggen til side med hårklemmer. Det var øyesminke og leppestift og kanskje mer også. Hun sto lent mot bardisken og smilte prøvende til fotografen. Sommerkjolen var hvit og blåblomstrete, stram øverst og vid fra livet og ned, og antydet et par pent danderte bryster. På beina hadde hun fornuftige mørkeblå pensko med litt hæl på.

«Du var fin,» hvisket Kristine.

Krister smilte fort.

«Men hvor er alle klærne nå?»

«Jeg stappet dem i Fretex-containeren nede ved bussholdeplassen,» sa Krister.

Plutselig så Kristine alt for seg – hvordan noe fikk Elise til å storme ut av London og sette kursen hjemover, og på veien bli så nedtynget av skam at hun heller vil gå naken enn å ha klær på. At hun står alene i gata i mørket og river ut hårklemmene og sparker av seg skoene og vrenger av seg den pene jakka og river av seg blomsterkjolen og til slutt kaster fra seg brystene. Kristine innså hvor lenge dette måtte ha vært planlagt og hvor gjennomtenkt det hele hadde vært. Plutselig kom hun på hvor hun hadde sett kjolen før – på modellen i Kamille som viste fram høstmote for kvinner i 40-åra.

«Kan jeg få snakke med Elise om dette?» spurte Kristine.

«Hun er ikke her,» sa Krister fort. «Ikke i dag.»

«Kan jeg snakke med mannen min, da?»

«Jeg tror egentlig ikke han finnes,» sa Krister.

«Hvem er det som lager kaffe til meg nå, da?» spurte Kristine og ristet på hodet.

«Jeg vet ikke lenger,» sa personen ved kjøkkenbenken.

Kristine fikk kaffe i koppen sin fra den som akkurat da hverken var Krister eller Elise.

«Jeg kommer til å dø på jobben i morgen, Kristine, jeg kommer seriøst til å dø. Jeg takler det ikke. Jeg fikk sjokk bare av å se Ola der, og så begynte han for sikkerhets skyld å rope tvers gjennom lokalet. Et eller annet om at det var en skam, om at det ikke fungerte lenger, at jeg ikke kunne holde på sånn.»

De ble sittende og se på hverandre. Klokka var bare ti. Det kunne bli en ganske lang dag hvis Kristine ikke kunne få klarhet i hvem hun var gift med og hva slags ønsker og behov vedkommende hadde. Hun skulle ønske hun hadde et forslag til noe koselig de kunne gjøre, men alle forslag hun normalt ville kommet med virket plutselig upassende.

«Jeg er egentlig bare så glad for at Elise er deg,» sa Kristine prøvende. «Du snakket om Elise i søvne. Jeg var så redd for at du skulle ha en annen. Jeg kan godt være gift med Elise. Det er forresten et veldig vakkert navn.»

«Av Elisabet; min Gud gjør fullkommen. Men jeg skulle ønske at jeg kunne ha det helt fint med å bare hete Krister. Enkelt og greit. Jeg vil ikke at du skal si at alt er greit, for alt er ikke greit, det er faktisk krise.»

Kristine forsøkte å komme på alt hun en gang hadde lært om kjønn og trans, og mente å merke konturene av en begynnende nypubertal trassig atferd. I stedet for å vikle seg mer inn i krisa, arrangerte hun jordbærisrester fra fryseren, store puter i sofaen og visning av Pretty woman.

Da de hentet Even i barnehagen fikk de beskjed om at han kanskje begynte å bli litt forkjøla, og utover kvelden ble han febervarm. Han ville ikke legge seg, men lå slapp og svett i armene til Krister mens kveldsprogrammene til Nrk rullet over skjermen.

Tirsdag morgen var Even fortsatt syk. Krister mente at det var Åndens verk at han skulle få holde seg hjemme fra jobben, og det var ingen diskusjon om hvem av dem som skulle bli hjemme den dagen. Kristine smurte matpakke og pakket veska og kunne i det minste ta bilen bort til prostesetet, siden hverken Krister eller Elise skulle noe sted.

Det var uvant å ikke måtte få alle tre avgårde i hver sin retning, så hun kom ti minutter for tidlig til samlingen. Hun ville ikke gå inn og sette seg som den første, og ble stående i garderoben på menighetshuset og lese noen oppslag på tavla. Sommerferien var over, hverdagen tok til med babysang og speidergruppe og hyggetreff.

Så gikk det i døra bak henne.

«Å, så godt å se deg,» sa Dag. «Jeg må snakke med deg om det du vet.»

«Er du fullstendig sprø?» sa Kristine. «Ikke her, og helst ikke i dag.»

«Er du travel?» spurte Dag.

«Jeg har nok å tenke på,» sa Kristine. «Jeg klarer ikke mer i dag.»

«Men det er viktig,» sa Dag.

«Vi tar en kaffe etterpå, da,» sukket Kristine. «På det samme stedet. Jeg går dit fort etterpå, og så somler du litt før du kommer etter.»

De satte seg ved bordet inne på møterommet og tok fram biblene sine, og snart kom de andre prestene også ruslende. Prosten var i godt humør, for han likte alltid å snakke om søstrene Marta og Maria fordi prostiet hadde en Marta-kirke. Fortellingen om Marta og Maria hadde vært kilde til mange sprikende teologiske oppfatninger om Marta-menighetens ideelle sjel og virke. Kristine kunne styre seg. Men hun leste villig høyt og ble med i diskusjonen etterpå.

Presis klokka ni avsluttet de. Kristine skyndte seg av sted til kafeen hun og Dag hadde avtalt. Hun kjøpte to kopper svart kaffe for at Dag skulle slippe å bruke tid på det når han også kom. Hun så ingen grunn til å gjøre samtalen lenger enn nødvendig. Dag kom pesende inn døra noen minutter senere og takket ivrig for kaffen.

«Rett på sak,» ba Kristine.

«Jeg lurer på om det er mulig å ta en dna-test,» sa Dag.

«Det er ikke mulig,» sa Kristine.

«Men jeg tror jeg har rett til det hvis jeg vil,» sa Dag.

«Feil,» sa Kristine. «Ikke så lenge jeg er gift, i alle fall ikke så lenge jeg er gift med en…»

«Med en…?»

«En annen mann som sannsynligvis er faren,» skyndte Kristine seg å fullføre.

«Men jeg må bevise det for Anne-Gro. Jeg sa til henne at jeg visste alt om utroskapet hennes, fordi jeg også hadde fått klamydia. Hun innrømte ingenting, men lurte på hvorfor jeg hadde tatt en sånn test, og jeg er så dårlig på, hva skal jeg si, jeg er så dårlig på å ljuge. Jeg sa at du var elskerinnen min og at du var blitt gravid.»

«Er du helt sprø?» hveste Kristine. «Vi har ikke ligget sammen. Og dette var ikke avtalen i det hele tatt. Hvordan kan du skylde på meg for at du har klamydia? Krister har det ikke, så hvor skulle jeg fått det fra?»

«Hvorfor skal jeg tro noe mer på deg enn på Anne-Gro?» spurte Dag.

Kristine bare ristet på hodet og slo neven hardt i bordet. «Hvordan kan du gjøre noe sånt? Fatter du ikke hvor mye du kan ødelegge nå? Vi har jo forresten ikke ligget sammen. Samme hva slags sykdom jeg er rammet av, så kunne jeg ikke smittet deg med noe som helst annet enn kanskje influensa eller omgangssjuke!»

«Shit,» sa Dag. «Det tenkte jeg ikke på.»

«Da får du gå hjem til Anne-Gro og si at du bare tulla,» sa Kristine. «Hvorfor er prester så dustete? Hvorfor snakket vi ikke om dette på praktikum?»

«Jeg kan nok ikke overbevise henne om at, hva skal jeg si, at det ikke har skjedd noe mellom oss. Jeg ble såpass emosjonell, for jeg har jo hatt dårlig samvittighet for hele greia, eller, på en måte har jeg ikke det, men nå fikk jeg det.»

«Men vær så snill å forklare henne at jeg kunne berolige deg med at det ikke er deg som er faren,» ba Kristine.

«Da vil hun nok bli veldig lettet,» sa Dag.

«Hvilket barn var det forresten du påsto at du var far til?» kom Kristine på.

«Jeg var ikke så veldig konkret,» sa Dag.

«Gå hjem og si til henne at du bare tulla,» sa Kristine og lot døra smelle igjen etter seg da hun forlot kafeen. Satte bilen hissig i revers og rygget ut av parkeringsplassen uten å se seg ordentlig for. Dette skulle ikke skje. Særlig ikke akkurat nå. Hun strøk seg over magen før hun fikk bilen opp i tredjegir og gasset på mot kontoret.

På vei inn på menighetskontoret løp hun rett på Ola, som var på vei ut ytterdøra. Hun grep fatt i jakka hans for å tvinge ham til å stoppe opp.

«Jeg har ikke tid,» sa Ola. «Jeg har en avtale i byen.»

«Hvor da? På London?» Kristine tok bare hardere tak i jakka hans. «Hør her, jeg er skikkelig forbanna på deg. Jeg visste ikke at du var en sånn tankeløs dust. Krister kom hjem full og naken på søndag, fordi du hadde ropt tvers gjennom lokalet at han burde skamme seg. Jeg ante ikke at du var så fordomsfull, Ola.»

«Jeg var full,» sa Ola. «Det var skikkelig feil av meg. Jeg har forberedt meg på å si unnskyld til Krister i dag.»

«Han vil ikke gå på jobb,» sa Kristine. «På grunn av deg.»

«Jeg er skikkelig, skikkelig lei meg,» sa Ola. «Jeg var en dust. Unnskyld. Men hvorfor kledde han seg naken?»

«Fordi du sa at han burde skamme seg.»

«Jeg mente ikke å pålegge ham sekk og aske, altså.»

«Men hva mente du, da?»

«At den gudstjenesten på søndag var skikkelig dårlig gjennomført, og at det ikke var til å unngå å merke at han var bakfull. Derfor ble jeg ekstra provosert over å se ham på byen samme kveld.»

Kristine slapp taket i jakka hans. De så på hverandre.

«Det var ikke klærne hans,» sa Ola sakte. «Trodde han det? Jeg er jo vant til at han kler seg sånn. Han har jo til og med gått i skjørt på jobb. Jeg veit jo at han liker det. Det er selvsagt greit.»

«Noen ganger er det vanskelig å kommunisere tvers gjennom et rom med fulle mennesker og høy musikk,» sa Kristine.

«Kjære Gud,» sa Ola. «Gikk han naken hjem?»

«Han kastet alle klærne sine i en Fretex-boks,» sa Kristine skarpt.

«Og den kjolen som egentlig er så fin,» sa Ola trist. «Jeg kjenner en dame som har kjøpt maken…»

«Du må si unnskyld,» sa Kristine.

«Jeg lover. Jeg skal si unnskyld.» Han rettet seg opp og kikket på klokka. «Men etterpå må vi snakke litt om den gudstjenesten, altså. Det går en grense et sted.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s