Kap 8: Ein fin liten blome

Even fortsatte å være syk også onsdag. Krister insisterte på å være hjemme en dag til, selv om han hadde satt opp en begravelse den dagen. Det hjalp ikke at Kristine fortalte at Ola ikke hadde ment det sånn.

Krister sa at han vurderte å bli langtidssykemeldt og mente at han ville få en slik sykemelding på timen på bakgrunn av hvordan åpne lesbiske, homofile, bifile og transpersoner vanligvis ble behandlet i Den norske kirke. Det var ikke lenge siden han hadde hørt om det på Nrk. Dessuten hadde aldri noen prest i hele Norge stått fram som transvestitt, transperson, transkjønnet eller interkjønn, og Krister visste ikke engang hva han var.

Han bestemte seg for at han ville at Kristine skulle bruke pronomenet hen en stund og se hvordan det gikk. Den første timen gikk det veldig fint, men så glemte hun seg igjen omtrent annenhver gang.

Derfor måtte Kristine igjen dra alene avgårde på onsdagen, med Kristers papirer i veska. Hun ringte til de pårørende og sa at Krister var syk. Kristine var ubekvem med situasjonen, men sånt skjer. Hun gjennomførte begravelsen og syntes det gikk fint.

Ola var veldig stille mens de spiste lunsj sammen etterpå. Tone merket det og prøvde å få opp stemningen, men hverken Ola eller Kristine var så veldig interessert. Kristine tenkte at hun burde forklart Ola at det var annerledes nå, at det ikke var et teologisk eller politisk statement fra Kristers side. Antageligvis hadde det egentlig aldri vært det, men så lenge det framsto sånn kunne hen vandre relativt fritt rundt i kirka med klærne sine på. Nå var alt ødelagt.

Etter lunsj satte Kristine seg inn på kontoret for å jobbe med søndagens gudstjeneste. Hun skulle i alle fall ikke være bakfull. Hun burde invitere Ola med på å sette opp salmeseddel i stedet for å gjøre det i panikk fredag ettermiddag.

Ola kom på eget initiativ inn på kontoret hennes og satte seg i besøksstolen. De pratet litt om løst og fast, Kristine delte noen tanker om gudstjenesten.

«Men du,» sa Ola. «På søndagskvelden. Jeg tenkte meg bare ikke om. Jeg skulle aldri ropt sånn, og jeg skjønte ikke konteksten i det hele tatt. Du ber ikke folk skamme seg på London, liksom. Særlig ikke hvis du bare er på besøk.»

«Hva gjorde du egentlig der?» spurte Kristine. «Trodde ikke du var så homo?»

«Var på date, faktisk,» sa Ola. «Med den eneste dama i lokalet. Hun er en sånn som liker seg der. Mulig hun ville teste meg litt. Se om jeg var en sånn som tør å bli med på London selv om jeg jobber i kirka.»

«Gratulerer, da,» sa Kristine. «Utviklet det seg i riktig retning?»

«Jeg vil si det,» sa Ola og blunket megetsigende. «Men jeg har fått så dårlig samvittighet for han der mannen din etter at du fortalte at han kastet klærne sine. Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt igjen?»

«Jeg vet faktisk ikke,» sa Kristine. «Det er mulig du bare gjør alt verre hvis du prøver å snakke om det. Nå sitter han bare hjemme og vil helst sette en strek over hele helga. Da ønsker han seg kanskje ikke at du minner ham på den.»

«Det er ikke særlig langsiktig,» mente Ola. «Det har jo skjedd. Er han ikke prest?»

Krister hadde ikke laget middag da Kristine kom hjem fra jobben. Hen satt i sofaen og stirret tomt ut i lufta mens Even bygde med duploklosser alene. Kristine gikk i gang med fiskekaker og makaroni. De spiste i stillhet. Til og med Even var preget av en dag alene med en taus og mutt pappa. Han satt i stolen sin og så sur ut. Kristine la kinnet mot panna hans og syntes ikke han var så varm lenger.

«Kanskje han kan gå i barnehagen i morgen,» sa hun.

«De har jo sagt at det er dumt å sende barna for tidlig i barnehagen.» protesterte Krister. «På grunn av smittefaren.»

Kristine orket ikke å være sammen med tause Krister resten av kvelden, så hun puttet Even i vogna og gikk gjennom parken, bort til Merethe. Merethe lagde te og satte fram en skål med kavring til Even.

«La ham bare smule,» sa Merethe. «Jeg burde støvesuge uansett…»

«Travelt på jobb for tida, skjønner jeg?»

«Både og,» sa Merethe. «Jeg har tatt ganske mye initiativ, så jeg kan vel skylde meg selv. Om ei uke er dette kirkevalget over.»

«Fortsatt like gøy med Ingunn?»

«Hun er faktisk blitt forelsket i meg,» sa Merethe. «Bokstavelig talt.»

«Shit,» sa Kristine. «Du er jo ganske begeistret, du også?»

«Herregud,» sa Merethe. «Jeg er så dust. Min skjebne gjennom livet har jo vært å være avstandsforelsket i streite damer og lidd meg gjennom venninnekveld på venninnekveld. Men nå er det virkelig full klaff. Stemmesedlene brenner mellom fingrene våre når vi sitter bak det bordet på kirkekontoret.»

«Er du helt sikker? Eller bare ønsker du at det skal være sånn?»

«Jeg er helt sikker,» sa Merethe. «Et sted i bakhodet har jeg visst det lenge, men tenkt at det var så usannsynlig at jeg ikke trengte å bry meg om det. Mange streite damer flørter med hverandre, ikke sant? De gjør jo det hele tida fordi de er så streite. Men i natt chattet vi på Facebook igjen, og da skrev hun at hun hadde vært forelsket i meg i mange måneder og lurte på om jeg følte det samme som henne.»

Hun ble stille noen sekunder. «Jeg svarte selvsagt at jeg ikke gjorde det, at jeg likte henne godt, men ikke på den måten. Men jeg lå hele natta og tenkte på det. Jeg trodde nesten at hjertet mitt skulle sprenge seg ut av brystet og løpe bort til datamaskinen og logge seg på Facebook. Det er så jævlig teit. Det blir så urettferdig. Dette har jeg alltid drømt om, og så er det absolutt helt utelukket.»

Merethe ristet på hodet og reiste seg. «Mer te, kanskje?»

«Det går bra,» sa Kristine. «Sett deg her. Dette må vi snakke om. Hva føler du?»

«Jeg vil dra henne med meg hjem og rive av henne klærne,» sa Merethe. «Og så vil jeg gifte meg med henne i kirka og flytte til et lite rekkehus og få mange små babyer.»

«Dette er alvorlig,» gispet Kristine. «Du har aldri hatt lyst til det før. Aldri, Merethe.»

«Det er henne, Kristine,» sa Merethe. «Jeg har ventet på henne hele livet. Men jeg kom ganske nøyaktig fire år for sent.»

«Du kan ikke,» sa Kristine.

«Jeg kan ikke,» sa Merethe. «Jeg er veldig, veldig klar over det. Og jeg skal ikke.»

Hodet til Kristine var overfylt da hun kom hjem etter mange timers vennskaplig sjelesorg, og da Krister bestemte seg for å sove på sofaen fordi hen ville ligge alene og tenke, rant det over for henne.

«Det er ikke sunt å tenke for mye!» ropte hun.

«Du skjønner ingenting,» sa Krister. «Jeg trenger litt tid for meg selv.»

Kristine ga etter og la seg alene på sin side av senga. Hun sov ikke særlig godt. Da hun sto opp dagen etter, var ikke Krister der. Hen hadde lagt igjen en lapp om at hen ville gå en lang tur i skogen alene. Even var fortsatt ikke ordentlig frisk, og nå ble det Kristine som måtte være hjemme fra jobb.

Hun satt hele tida og kikket ut gjennom vinduet, men Krister kom ikke tilbake. Hen svarte ikke på mobilen når hun prøvde å ringe. Til slutt måtte hun bare lage middag, for både hun og Even var sultne. Mens de satt og spiste pastagryte ringte det på døra. Kristine løftet Even ned fra stolen så han ikke skulle velte den, og gikk ut for å åpne.

Det var Ola. Han sto utenfor døra med en pose i hånda.

«Er Krister hjemme?» spurte han. «Jeg må snart få lov til å si unnskyld.»

«Han har vært alene i skogen helt siden i natt,» sa Kristine. «Jeg veit ikke når han kommer igjen.»

«Håper han ikke har skutt seg, da,» sa Ola.

«Ikke si sånn,» sa Kristine. «Kom inn, da. Du kan få pastagryta som Krister skulle hatt.»

De spiste pastagryte. Ola sa at det var godt. Kristine hadde nok med å få i Even mat og klarte ikke å holde samtalen i gang. Krister hadde fortsatt ikke kommet hjem da de var ferdig med å spise. Kristine så ut av vinduet igjen. Det var ikke så lenge til det ville bli mørkt. Likevel satte hun på kaffen og inviterte Ola med inn i stua. Hun ville ikke at han skulle gå.

«Jeg tok med denne,» sa Ola og hentet posen i gangen.

Han tok opp et lite brett med hårklemmer og en sommerkjole, lik som den Krister hadde kastet.

«Har du vært på Fretex?» spurte Kristine og strøk fingrene over bomullen.

«Jeg har vært på Lindex,» sa Ola. «Jeg synes det er for galt at han kastet klærne sine på grunn av meg. Jeg har skikkelig dårlig samvittighet, Kristine. Selv om høsten har kommet denne uka, så kommer det en sesong for sommerkjoler neste år også, ikke sant? Han kan jo bare ha den på vent i skapet så lenge.»

«Det var fint gjort av deg,» sa Kristine, og tenkte at Ola ikke ante hvor fint gjort det faktisk var.

Men Krister var fortsatt ikke kommet hjem, så hen kunne ikke se det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s