Klokka var blitt over elleve da hun hørte rasling av nøkler og døra som åpnet og lukket seg.

Da hadde Ola gått for flere timer siden, men Kristine hadde kommet på at hun kunne logge inn i nettbanken for å se om bankkortet til Krister var i bevegelse. Det var det. Hen hadde dratt kortet på Kaffebrenneriet to ganger, vært på Narvesen, kjøpt sushi og handlet på Lindex.

Hun sparket av seg pleddet og gikk ut i gangen. Krister sto ganske riktig der med en pose fra Lindex. Kristine ble stående på terskelen til stua uten å si noe. Krister slapp posen ned på golvet og tok av seg sko og jakke.

«Kom inn, da,» sa Kristine. «Er du sulten?»

«Kanskje,» sa Krister.

«La oss spise litt,» sa Kristine. «Du kan velge mellom knekkebrød med brunost eller nudler, for jeg har glemt å handle.»

De satt i den lange grønne sofaen med en halvmeters avstand mellom seg og spiste knekkebrød. Kristine så mot hen i øyekroken og smilte prøvende. Krister ville smile tilbake, men hadde munnen full av knekkebrød. Hun begynte å le. Så lo de begge to.

«Jeg likte meg ikke så godt i skogen,» sa Krister. «Jeg er for urban.»

«Du må gjerne gå i skogen alene så lenge du ikke går deg vill,» sa Kristine.

«Den var dyp,» sa Krister og smilte. «Er du prest, eller?»

Hen flyttet hånda si prøvende i hennes retning. Lot den hvile på sofaputen i midten. Hun strøk to fingre forsiktig over håndbaken hens.

«Du har så fint hår om dagen,» hvisket Kristine og lente seg fram for å ta på det.

«Wella Professionals Balance Hair Care,» hvisket Krister.

«Samme her,» hvisket Kristine og lot fingrene fortsette langs kinnet hens og nedover til hakespissen.

«Prøver du å begynne alt på nytt?» hvisket Krister.

«Hvorfor hvisker vi?» spurte Kristine.

Hun tok tak i skuldrene til Krister og dro hen mot seg. Vippet beina sine opp i sofaen og lot hen følge etter. Et par forsiktige kyss utartet til tenåringsklining. Da Kristine etter en stund begynte å famle med beltespennen, hvisket Krister bestemt at på sofaen ikke kom på tale i det hele tatt. De snublet seg inn på soverommet og elsket med en sånn intensitet at en skulle tro at de ikke hadde sette hverandre på et halvt år. Etterpå lå Krister med hodet på brystet til Kristine og klamret seg fast til den ene hofta hennes helt til hen sovnet.

De hadde ikke skrudd på vekkeklokka, men det gjorde ikke noe, for Even våknet kvart på sju, og halv åtte sto Kristine nydusja og skar brød til frokost og matpakker, samtidig som hun prøvde å hindre Even i å ta ut alle kjøkkenredskapene av de nederste skuffene.

«Noen ganger er det godt å bare få blåst ut litt, på en måte,» sa Krister, som kom fra badet inntullet i et håndkle. «I dag kjennes alt så mye mer okei. Du må smøre tre matpakker, tror jeg.»

«Blir du med på jobb i dag, altså?» spurte Kristine.

«Ja,» sa Krister. «Jeg skal gå på jobb og bare gjøre ingenting, for jeg har jo tjenestefri i helga.»

«Du kan gå på jobb og forberede deg på å ha stand for kirkevalget i morgen,» rettet Kristine. «Jeg meldte deg frivillig, for jeg skal jo ha fri i morgen siden jeg jobber på søndag.»

«Typisk,» sa Krister og lot som om hen trampet ut på soverommet.

Da de parkerte utenfor kirkekontoret, spurte Kristine om alt som hadde skjedd, var hemmelig, eller om Krister kom til å snakke om det. Krister mente bestemt at det ikke skulle snakkes om. Det skulle være slutt på hen og grubling og feminine fakter. For sikkerhets skyld hadde han ikke engang barbert av seg todagers skjeggstubb, men likevel vært raus med aftershaven. Kristine klappet ham klosset på hånda og dro med seg veska si ut av bilen.

Ola satt og øvde, de hørte ham innefra i kirkerommet. Tone hadde ikke kommet ennå. Kaffetrakteren sto og putra. Kristine antok at Ola snart ville komme og hente seg en kopp, og det gjorde han. Kristine hadde logget seg på og begynt å lese dagens e-post, så først bare ropte hun hei uten å snu seg.

Men så hørte hun at Ola stoppet utenfor døra til Krister, og da kom hun på at Krister ikke hadde sett kjolen. Kristine kastet seg ut kontordøra og ropte at hun skulle hente kaffe og at de heller kunne drikke kaffe sammen i fellesskap, alle tre. Hun kom tilbake med kaffen og de satte seg inne hos Krister, for han hadde en sittegruppe på kontoret sitt. Kristine tenkte at hun var helt nødt til å finne noe å snakke om, noe veldig engasjerende, men det eneste hun kom på, var kirkevalget.

Samtalen døde ut ganske fort, for alle var så innmari lei av kirkevalget. Mens Kristine trakk pusten og ville begynne å snakke om noe annet, kom Ola henne i forkjøpet.

«Var det riktig kjole?» spurte han.

«Hva for slags kjole?» spurte Krister.

«Jeg fant kjolen din,» sa Ola. «Maken på Lindex.»

«Hermer du også, nå?» sa Krister og rynket brynene. «Skal vi matche neste gang vi møtes på byen, liksom?»

«Nei, jeg ble så lei meg da Kristine sa at du ble så lei deg av det jeg sa,» sa Ola. «Jeg er virkelig lei for det. Jeg skulle ikke ropt sånn. Jeg ropte ikke noe om kjolen din,  jeg var bare så sur fordi du var bakfull.»

Hvis blikk kunne drepe, hadde Kristine falt død om på flekken.

«Det stemmer,» sa hun. «Ola var innom i går med en pose. Jeg glemte å gi deg den.»

«Det var hyggelig,» sa Krister og trakk pusten dypt. «Men du hadde ikke trengt det, Ola, virkelig. Jeg kastet den jo fordi jeg ikke skulle bruke den mer. Jeg hadde det bare litt artig med en kompis fra gamle dager.»

«Det går bra,» sa Ola. «Den kan sikkert byttes hvis du ikke klipper av lappen. God jul på forskudd»

«Hva skal jeg bytte til meg på Lindex, synes du?» sa Krister skarpt.

«Noe fint til Kristine, kanskje,» sa Ola og så på klokka. «Øvetid. Må stikke.»

Han tok med seg kaffen sin og gikk ut i kirkerommet igjen.

«Faen!» ropte Krister og veltet kaffekoppen sin.

På vei hjem fra jobb om ettermiddagen puttet de bagasjerommet på bilen fullt med materiale om kirkevalget, en roll-up, et beach-flagg, et lite bord og en kaffekanne.

Krister ble hen igjen da de kom hjem. Det første hen gjorde, var å ta med seg posen fra Lindex inn på soverommet og tømme den utover sengeteppet. Hen rev av seg alle klærne og kledde på seg igjen mens Kristine satte over potetene. Strømpebukse, stripete knelangt skjørt, et diskret innlegg i en b-cup og en lilla skjorte med feminin innsving i livet.

«Sånn,» sa Krister. «Sånn vil jeg se ut. Akkurat sånn.»

Kristine hadde aldri sett et så stygt skjørt før. Hun ville aldri drømt om å kjøpe det hvis hun gikk forbi det på Lindex. Men hun kunne ikke si det. Hun kunne ikke ødelegge alt.

«Det er greit,» sa hun. «Så fint! Men da må du faktisk barbere leggene, for stubben stikker ut av strømpebuksa.»

«Jeg nekter å underlegge meg patriarkatets skjønnhetsidealer,» sa Krister. «Jeg går slik Gud har skapt meg.»

«Fint,» sa Kristine. «Gjør det.»

Etter at de hadde spist, satte Krister seg ned ved bordet for å lakke neglene mørkegrønne. Even så det og ville gjøre det samme. Krister lakket neglene på den ene hånda hans, men så ble det slutt på tålmodigheten mens neglelakken tørket, så det ble bare den ene hånda. Kristine begynte også å lakke neglene sine, annenhver grønn og rød. Etterpå luktet kjøkkenet frisørsalong.

Lørdag formiddag dro alle tre avgårde med lakerte negler. Kristine hjalp Krister med å få opp roll-upen og slå opp bordet. Hun fra menighetsrådet som hadde meldt seg frivillig, kunne ikke komme likevel. De ble enig om at hvis Krister ble for kald, kunne hen ta med Even hjem og la Kristine stå den siste tida. Men enn så lenge skulle Kristine og Even møte Merethe på McDonalds, for der hadde de ballrom. Kristine hadde aldri trodd hun skulle synke så dypt, men det gjorde hun altså.

Hun snudde seg og så seg tilbake på Krister mens hun trillet avgårde på vogna. Hen var et pussig skue. En Krister fra livet og ned, og en Elise fra livet og opp. Hun visste at det kostet hen ganske mye, men tenkte at det egentlig hadde vært like greit å ta skrittet ut og tatt på skjørtet også. Hadde det ikke vært for at det blåste så innmari kaldt. Krister så bare snodig ut, særlig da hen dro opp glidelåsen på allværsjakka. Hårklyper, pynteskjerf og neglelakk matchet jo ikke den. Kristine spurte seg selv hvorfor hun plutselig stilte høyere krav til Kristers påkledning enn sin egen. De hadde jo på seg nesten akkurat det samme.

Merethe satt allerede på McDonalds da de kom. Hun forsøkte å underholde Even mens Kristine kjøpte seg kaffe og en muffin. Kristine ga Even små biter av muffinen, og prøvde så å introdusere ballrommet, men der kunne han ikke være uten at hun satt i døråpningen, så det var nesten som på en vanlig kafè. Ballene interesserte ham i alle fall nok de første minuttene til at hun kunne få hørt skikkelig på det Merethe hadde å si.

«Jeg skulle stått på stand i dag,» sa hun stille. «Jeg sa til Ingunn at jeg var blitt sjuk. Selvsagt skjønte hun at jeg ikke var det. Jeg er så feig. Vi er jo ikke sytten år lenger, er vi vel? Dette burde jeg klare å overse.»

«Ikke vær så streng mot deg selv,» ba Kristine. «Noen ganger skjer ting. Jeg synes du håndterer det veldig bra.»

«Jeg har jo egentlig gått og visst det siden sommeren,» fortsatte Merethe. «Jeg har visst det, og på en måte dyrket det. Nytt oppmerksomheten. Fått bekreftelse. Fantasert om ting som jeg visste ikke var sanne. Jeg er en dust.»

«Da er Ingunn også en dust,» sa Kristine.

«Det er meg som er en dust,» insisterte Merethe. «For jeg er prest.»

«Hvis du sier det, så,» sukket Kristine. «Men hun er gift.»

Even ble raskt ferdig med ballrommet. Kristine hadde lært seg å drikke en kaffekopp på seks slurker, og tok ham på armen og kjøpte en take-away til Krister. Merethe ble med ned gata for å gi den til ham. Hun hadde såvidt begynt på kaffen sin.

«Oi,» sa hun på førti meters avstand. «Er det litt sånn igjen?»

«Det er veldig sånn,» sa Kristine og angret litt på at hun ikke hadde snakket med Merethe. Hun pleide alltid å fortelle Merethe alt. Men dette var annerledes. Dette var ikke hennes.

Krister ble glad for kaffen og grep rundt kruset med to kalde hender. Merethe sa at mørkegrønt sto til øynene hans. Han rødmet og tøyset det bort, men Kristine kunne se på ham at han egentlig var litt fornøyd.

«Trenger du avløsning?» spurte hun. «Skal vi bytte på litt?»

«Nei, bare gå rundt og kos dere,» sa Krister. «Jeg er så god og varm i hele kroppen. Kaffen gjorde susen.»

«Da kommer vi bort med en ny om en times tid, da,» lovte Merethe.

De fortsatte nedover gata for å kikke i bokbutikken. Kristine snudde seg igjen da de var kommet et stykke unna. Krister sto rett i ryggen og var så ivrig på å dele ut brosjyrer at ingen i gågata kunne lure seg forbi uten å få en i hånda.