Kap 10: Kristus kom med vann og blod

Sekundene mellom at menighetens halleluja-vers tonet ut og hun skulle begynne å preke, ble Kristine aldri vant til. Marginene var så små. Èn setning som ikke kom ut som den burde, og så hadde hun mistet hele menigheten og fant den aldri igjen. Det skjedde med jevne mellomrom. Det fikk ikke lov til å skje i dag.

Siste halleluja-tone kom fra orgelet med et lite smell. Hun kunne se Ola oppe på galleriet, han løftet begge hendene høyt og kastet hodet bakover. Ferdig. Så begynte han å bla i noen noter på golvet. Han hørte jo aldri etter. En gang hadde han sittet og lest avisen, da han hadde sett at hun kom med et langt manus.

«Det er urettferdig,» åpnet Kristine. «Ofte hører vi søsken si det til hverandre. Jeg sa det også ofte til broren min. Hvis han fikk noe som jeg ikke fikk. Hvis han fikk være lenger oppe. Hvis han fikk gjøre noe jeg ikke kunne. Det jeg ikke forsto da, og kanskje heller ikke egentlig forstår nå, er at å gjøre helt likt ikke alltid er å gjøre ting rettferdig.»

Hun gjenfortalte historien om søstrene Marta og Maria, som får besøk av Jesus. Maria sitter sammen med ham og lytter til ham som en lærer, mens Marta ordner på kjøkkenet. Det finnes sikkert ingen andre kirker i verden som heter Marta, hadde Kristine tenkt. Ingen andre kirker som bryr seg med hvem som ordner på kjøkkenet. Her bryr vi oss faktisk om hvem som ordner på kjøkkenet. Det blir laget i stand middag eller kaffemat der nesten hver eneste dag. Likevel ville hun ikke lovprise kjøkkenet i dag. Hun ville forsøke å nå helt bort til Krister i lekekroken. Si sånne ting hun ikke kunne si over middagsbordet hjemme.

«Marta tror hun skal få støtte fra Jesus,» sa Kristine. «Vi tror ofte det. Bare se på kirkevalget. Alle som stiller til valg, sier at de får full støtte av Jesus. Og kanskje det er sånn, at alle får full støtte av Jesus. Kirken er ikke et meningsfellesskap. At Jesus sier ja til noe, betyr ikke at han må si nei til alt annet. Ja til mennesker, sier Jesus. Ja til livet. Marta ber Jesus om å si nei til Maria: Maria, du må gå på kjøkkenet og vaske opp! Men Jesus gjør ikke som Marta forventer. Jesus forklarer Marta at noen ganger ting bli litt urettferdig, fordi noe annet er så viktig. Noen ganger må det se skjevt ut for at alt skal ende opp riktig. Noen ganger banker hjertet så hardt at det ikke er mulig å gjøre som det blir forventet av deg. Da skal det gå an å lytte til hjertet, sier Jesus. Andre ting går det an å gjøre siden. Noen sjanser får du aldri igjen. Selv om det bryter med alle etablerte normer. Å bryte opp på den måten, åpne nye rom i verden, krever mot. Kanskje mer enn du aner, hvis du er den som prøver å si nei til noen. Maria vil sitte som en disippel ved Jesu føtter. Alt annet må vente. Endelig er hun der hun aller helst vil være. Endelig er hun den hun var ment å bli. Maria er modig, og Jesus forsvarer henne…»

Etter gudstjenesten sto hun som vanlig i døra og sa god søndag til folk. Flere av de eldre damene, som også her utgjorde størstedelen av menighetens faste kjerne, klemte henne og sa at det var en flott preken. På kirkekaffen var det også en som kom bort og ga henne ros mens hun sto i kø for å få fylt opp kaffekoppen sin.

«Du, jeg likte prekenen din i dag,» sa Ola da han grep en bolle på vei ut. Han pleide aldri å være med på kirkekaffen.

«Hørte du etter?» sa Kristine overrasket.

«Jeg hører alltid etter,» sa Ola. «Det ser kanskje ikke sånn ut. Men din forgjenger sa at han ble så stressa av at jeg satt og så ned på ham, så jeg begynte å ha en avis i fanget. Noen ganger må jeg jo sitte og lete fram noter, men vanligvis hører jeg etter så godt jeg kan, altså.»

«Takk,» sa Kristine.

Han forsvant ut ytterdøra og ut på parkeringsplassen. Hun ble stående med kaffekoppen i hånda og se på døra som langsomt lukket seg.

To fra menighetsrådet hadde funnet fram det som trengs for å forhåndsstemme til kirkevalget, og det var noen som benyttet seg av muligheten. Kristine hørte at de forsøkte å forklare forskjellen på Åpen og Levende folkekirke og Nominasjonskomiteens liste for hverandre.

«Jeg finner ikke listen til Levende folkekirke,» sa den ene damen. «Men det gjør ikke noe, jeg skal ikke velge den.»

«De stiller ikke liste,» forklarte hun bak bordet.

«Men de har jo annonse i Vårt Land,» sa damen.

«Du må krysse av på denne lista,» sa hun bak bordet og fant fram Nominasjonskomiteens liste.

«Jeg lurer på om jeg kan stemme på Åpen Folkekirke i menighetsrådsvalget,» sa den andre damen.

«Nei, vi har bare én liste,» sa hun bak bordet. «Og alle på lista kommer inn uansett, så du kan bare legge den i boksen.»

«Skal vi stemme på hvem som skal bli leder?» spurte den andre damen.

«Nei, de konstituerer seg selv,» sa hun bak bordet. «Det er ingen vits i å krysse. Og du kan ikke stryke.»

«Jeg synes kirkevalg bare virker som masse rot,» sa den første damen. «Men jeg skal stemme. Det er visst viktig.»

I menighetssalen satt Krister og bygde med duploklosser sammen med Even. Even lagde tårn. Krister så ut til å lage et slags hus. Plutselig reiste hen seg opp og holdt kunstverket sitt høyt over hodet.

«Se her!» ropte hen. «Jeg har bygd en kirke!»

Småpraten stilnet noen sekunder og nesten alle snudde seg mot Krister.

«Det er kjempemange klosser,» fortsatte Krister. «Hvis jeg tar bort bare en eneste kloss, blir kirken helt skjev. Da står den ustøtt. Vi trenger hver eneste kloss. Og klossene, det er oss alle sammen! Som klossene har forskjellige former og forskjellige farger for å passe sammen, er vi forskjellige fordi vi er skapt sånn og fordi Gud vil det. Derfor trenger kirken alle klossene. Alle må stemme i kirkevalget. Hvis dere ikke stemmer i kirkevalget, vil kirken mangle noen klosser. Det var bare det jeg ville si. Jeg ble så inspirert av kapellanens preken.»

Noen klappet litt. Så begynte folk å prate sammen igjen.

Kristine sto og lente seg mot vinduskarmen. Plutselig kjente hun seg så innmari gravid. Så vidt de kunne beregne, var siste dag av tolvte uke denne søndagen. Ti pluss to. Nå var det på ordentlig. Nå kunne de si det. Det var bare Kjersti og Merethe som visste det, og Oddvar sikkert. Ikke engang Tone eller Lillian hadde skjønt det. Kristine hadde vært i god form. Ingen kunne gjette at hun var gravid.

Hun kunne knapt gjette det selv. Alt hadde vært annerledes med Even, selv om hun hadde fortrengt muligheten helt til hun hadde passert tida for november-mensen og oktober-mensen ennå ikke hadde kommet. Og likevel hadde hun ikke klart å tisse på den pinnen før det hadde gått ni uker siden hun bokstavelig talt ble smelt på tjukka. Ni pluss to. Selv om hun kastet opp så hun trodde hun skulle dø, og ingenting smakte som det pleide.

Nå var alt normalt. Alt smakte som det pleide, og hun hadde knapt hatt så mye som et surt oppstøt. Det var egentlig urettferdig. Nå kunne hun tålt alt ubehag i hele verden. Da var hun helt alene.

Mens hun sto og regnet på datoer og uker, kom hun på at nå var det snart nøyaktig to år siden hun ble ordinert. Det betydde med andre ord at det var ganske nøyaktig to år siden hun først møtte Krister, for den dagen etter at hun ble tilsatt og hun skulle komme og møte staben, hadde han nettopp hastet avgårde med et sognebud. De hadde snakket i telefon før, men plutselig møttes i sakristiet uten å ha sett hverandre før.

Kristine kjente et stikk i brystet. Hun husket hvordan hun hadde sittet på do og grått sine modige tårer og ennå tenkt at Sophie ville komme tilbake hvis hun bare fikk tenkt seg om. Til slutt måtte hun bare ta litt kaldt vann i ansiktet og gå ut for å forberede seg, og det var da hun hadde møtt Krister.

Han hadde pyntet seg. Dressjakke over presteskjorta og blanke sko. Hun hadde syntes at hun kunne lukte skokremen hans. De hadde blitt stående og se på hverandre. Kristine hadde vært flau fordi hun kom ut fra do med våte hender. Hun skjønte hvem han var. Han skjønte hvem hun var. De burde håndhilst, men ingen av dem rakte hånda fram.

«Er det noen som mangler i dag?» hadde Krister spurt etter noen lange sekunder.

Og Kristine hadde bare nikket og vært så lettet over at noen så det. Han hadde aldri spurt mer om det etterpå, ikke før hun selv fortalte om det mange måneder senere. Men det at han forsto det, at han ikke prøvde å late som ingenting, det hadde båret henne gjennom dagen likevel. Så hadde alt det andre skjedd. Det var den kvelden to uker etterpå, og så var det resten av livet.

Hva visste jeg vel om noen ting for to år siden, tenkte Kristine. Eller hva veit jeg egentlig om livet om to år fra nå?

Hun strøk rolig over magen utenpå skjorta. Tenkte på at det tok fire måneder før hun gjorde det samme med Even. Krister hadde måttet lære henne det. Tatt hånda hennes og lagt den til rette. Denne babyen hadde blitt strøket på flere ganger om dagen lenge før den ble unnfanget.

Resten av livet skulle hun gjøre det godt igjen for Even, at han måtte bli til på den måten. Men han hadde aldri blitt til hvis det ikke var for den måten, så hun kunne egentlig ikke ønske at noe var annerledes.

Hun la merke til at Krister kikket opp fra duploklossene og så på henne. Hen så stolt ut. Blikket hens gikk fra magen hennes til øynene og tilbake til magen igjen. Vi må fortelle det snart, insisterte blikket. Snart er vi fire.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s