«Vi leser fra Matteus 5,» sa prosten. «Din tur til å lese, Gry!»

Gry var der fortsatt. Kristine kunne ikke helt forstå hvordan hun hadde klart å bli så lenge uten å egentlig ha noen jobb, men det dukket stadig opp noen uker her og noen måneder der. Hun hadde nettopp tatt en pappaperm i naboprostiet, og nå skulle hun ta åtte uker i halv stilling mens Åge hadde studiepermisjon. Kristine visste at Gry siklet på jobben hennes, ja, på hver eneste jobb i hele byen, men hun nådde aldri opp. Fikk vikariater, men ble aldri fast ansatt. Søkte alle utlyste stillinger. Ble ofte innkalt til intervju, annenhver gang gang innstilt som nummer to eller tre.

Gry leste: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

«Forfølgelser,» sa prosten. «Flyktninger. Syria. Iran. Ukraina. Kjør debatt.»

Kristine tenkte at det ikke var mulig å tematisere kirkevalget denne søndagen. Å snakke om den historiske utviklingen for kristne homofile, som hun ellers kunne tenkt seg å si noe om på en sånn søndag, ble også bare helt feil.

«Vi må snakke sant om livet, og da snakker vi om Syria,» sa Lillian fort. «Faktisk tror jeg det er bra for hele kirkevalget, hvis kirken for en gangs skyld er i nærheten av å være der resten av Norge er. 22. juli klarte vi det. Kanskje vi kan klare det igjen. Kanskje vi kan preke profetisk om forandring og forvandling.»

«Gruer meg allerede til å preke andre juledag,» sa Krister. «Dette tar ikke slutt.»

«Men nå er det akutt,» sa Lillian. «Og jeg gruer meg til julaften.»

«Det der var nesten, hva skal jeg si, poesi,» skjøt Dag inn.

«La anfektelsene ligge,» sa prosten. «Vi må ikke bli så opptatt av tekstens resepsjon at vi glemmer tekstens kontekst.»

De diskuterte i hytt og pine, som de forsåvidt hadde for vane, også de neste tjuetre minuttene. Så løste samlingen seg opp helt av seg selv. Noen satte seg i bilene og hastet avgårde. Andre ble stående og ta påfyll på kaffekoppen, hadde noe å snakke om. Litt jobbrelatert, eller kanskje ikke.

Kristine så at Gry sto med prosten og snakket om hvor glad hun var for at hun fikk jobbe mens Åge var borte.

«Vi har jo gode erfaringer med deg,» roste prosten. «Skulle nesten ønske noen snart ville formere seg litt her, jeg, når vi for en gangs skyld har en kjent vikar å sette inn!»

«Jeg tror jeg skal formere meg,» sa Krister.

Herregud, tenkte Kristine.

«Kanskje jeg også,» sa Dag og tok et skritt fram.

«Da er det kanskje håp for Gry,» sa prosten nølende. «Kanskje vi kan ta detaljene en annen gang. Fint hvis det blir en av gangen, da, eller om pappapermisjonene i så fall ikke må komme samtidig.» Han blunket ut i lufta, litt mot både Gry og Krister og Dag og Kristine samtidig.

«Jeg er faktisk gravid,» sa Kristine. «Hvis vi skal begynne å planlegge permisjoner. Jeg tror jeg forsvinner ut i februar.»

«Jøss,» sa prosten. «Du, det var jo fint. Så hyggelig. Da må man vel få gratulere?»

«Takk,» sa Kristine. «Kanskje jeg kan snakke litt med deg på tomannshånd?»

Hun lot Krister stå igjen og ta imot gratulasjoner fra Gry, og fulgte etter prosten inn på kontoret.

«Det er bare en annen sak jeg må snakke med deg om,» sa Kristine etter å ha forklart at hun var i helt utmerket form og at terminen var i begynnelsen av mars.

«Klart det,» sa prosten. «Vi må ha en åpen og god tone, synes du ikke?»

«Jo,» sa Kristine og vurderte hvordan hun skulle legge fram saken. Hun bestemte seg for å ikke si for mye.

«Det gjelder Dag,» begynte hun. «Han har sagt noen ting om meg som ikke er sanne. Jeg vil ikke at du skal konfrontere ham med det, men hvis noen rare rykter skulle nå deg, så er de ikke sanne.»

«Det er ikke så lett for meg å vite om jeg hører dem hvis jeg ikke vet innholdet,» sa prosten.

«Det høres nok rart ut,» sa Kristine. «Men han påstår at vi, du vet, har hatt et seksuelt forhold.»

Prosten lente seg tilbake i stolen.

«Har dere hatt et seksuelt forhold?» spurte han. «Pussig, det er akkurat som vi har hatt denne samtalen før…»

«Vi har ikke hatt noe seksuelt forhold,» sa Kristine, og lurte på om det var sånn Bill Clinton hadde tenkt da han sa at han ikke hadde hatt sex med Monica Lewinsky. Løy hun nå? Eller var det sant?

«Hva skulle han vinne på å si noe sånt?» spurte prosten.

«Han ville forklare Anne-Gro hvordan han fikk klamydia,» sa Kristine.

«Hva sa du nå,» sa prosten.

«For mye,» sa Kristine. «Jeg ville bare at du skulle vite det. Det er ikke sant.»

«Barnebarna mine har lært meg et uttrykk som heter TMI,» sa prosten. «Jeg vil ikke vite hva som ikke er sant. Jeg vil ikke vite noe mer om dette. Men det er åpenbart at du og Dag må prate sammen. Vet Krister dette?»

«Nei,» sa Kristine. «Altså, nei til at Krister vet at Dag sa det. Det er ikke mer å vite om.»

«Du må jo si det til Krister,» sa prosten.

«Det er ikke noe å si,» sa Kristine.

«Jeg må bare se om Dag fortsatt står på gangen,» sa prosten og reiste seg.

Kristine vurderte avstanden fra besøksstolen til vinduet. Hun ville rekke å kaste seg ut. Hadde hun ikke vært gravid, ville hun vurdert det. Men de var i andre etasje.

Prosten kom tilbake med Dag.

«Jeg bare tulla,» sa Kristine. «Jeg er bare hormonell. Fantaserer. Finner på ting.»

«Hva har du sagt?» spurte Dag. Han begynte å bli blek.

«Hva har du sagt til Anne-Gro?» spurte prosten.

«At jeg har vært utro,» sa Dag.

«Har du det?» spurte prosten.

«Egentlig ikke,» sa Dag. «Ikke som jeg kan huske.»

«Er ikke det en teit ting å si til kona si hvis det ikke er sant?» spurte prosten.

«Jeg måtte forklare hvordan jeg visste at…» begynte Dag, men stoppet.

«Du er så innmari, innmari dust,» sa Kristine. «Du skjønner ingenting.»

«Ikke jeg heller,» sa prosten. «Men jeg driver faktisk ikke barnehage her. Skjerp dere.»

Han logget seg inn på datamaskinen sin og begynte å klikke seg inn i kalenderen. Kristine satt ytterst på stolen. Dag lente seg mot vinduskarmen. Han himlet med øynene mot henne.

«Ingen av dere er satt opp med tjenester i dag,» sa prosten. «Jeg skal derimot på biskopens prostesamling. Så da kan dere få være her. Akkurat her. Med studiepermisjon. Helt til dere har en samstemt forklaring på alt dette merkelige, og helst en forklaring som står i stil til ordinasjonen deres. Bente kommer med lunsj til dere hvis dere trenger det. Take your time.»

Han klikket inn studiepermisjonen i Prostemodulen for begge to. Kristine tenkte tilbake på en lignende samtale.

«Legg gjerne vekt på å komme med en god eksegese av de ti bud,» sa prosten og forsvant ut døra.

«Egentlig trengs jeg på kontoret,» ropte Dag etter ham. «Vi driver og pakker utstyr til kirkevalget. Det er sju stemmekretser eller hva det heter, bare i det lille sognet mitt. Skjønner ikke at det går an.»

«Sånn kan det gå,» sa Kristine. «Jeg blir helt sprø. Har han lov til dette?»

«Vi kan tolke det som et tilbud,» sa Dag. «Ærlig talt, det er vel lurt å, hva skal jeg si, prate litt. Det var skikkelig teit av meg forrige uke. Jeg angrer på det med Anne-Gro. Hun har ikke testet seg. Men det må komme fra henne. Jeg skjønner faktisk såpass. Hvis hun ljuger meg opp i trynet nå og legger skylda over på meg, så tror jeg ikke at jeg kjenner henne lenger. Det må jo finnes en forklaring!»

«Når lå du med en annen dame sist?» spurte Kristine. «Eller når hadde du seksuelt samkvem med noen andre i det hele tatt, bortsett fra meg?»

«Vil du anse det som seksuelt samkvem?» spurte Dag. «Kjedelige greier.»

«Jeg tenkte på den første, katastrofale gangen,» sa Kristine. «Og er det bare kjedelig, liksom?»

«Jeg veit ikke hvordan du er vant til det, men det kan være en veldig teknisk greie, altså. Noe man bare bedriver mens man egentlig sitter og pusler med noe annet.»

«Seriøst?» sa Kristine. «Hva da, for eksempel?»

«Man kan lese Vårt Land,» sa Dag. «Det krever lite hjernevirksomhet. Nei, seriøst, det er jo liksom ikke så stor greie alltid, det var bare det jeg ville komme fram til. Og at jeg ikke ville regnet det som samkvem. Samkvem med andre enn Anne-Gro har jeg ikke hatt på nitten år.»

«Frafaller du ideen om å bli biologisk far til Even eller mini-Even?» spurte Kristine.

«Ja,» sa Dag. «Det var utrolig flåsete sagt av meg i gangen i stad. Jeg er bare så, hva skal jeg si? Jeg er sint! På alt sammen. Jeg kan ikke tro at Anne-Gro har gjort noe sånt. Jeg kan ikke tro det.»

Kristine betraktet profilen hans da han snudde seg og så ut av vinduet. Han var så utrolig lik Even. Siden hun kjente ham, var det ikke mulig å overse. Even hadde hans nese. Hun syntes til og med at han hadde noe av Dags gange, i den grad det var mulig å vurdere det mens Even ennå bare snublet rundt. De hadde en felles dragning mot fiskepudding, som aldri Kristine eller Krister hadde hatt.

«Han ligner sånn på deg,» sa Kristine.

Dag satte seg på den andre besøksstolen og ba om å få se. Hun fant fram bilderullen på telefonen og ba ham bla mot venstre. Han ble sittende og bla seg gjennom en serie av Even på lekeplassen og Even på vei opp og ned av sofaen i stua. Så ga han henne telefonen tilbake.

«Han er helt prikk lik Johannes da han var på samme alder,» sa Dag. «Hvis ikke bildene hadde vært på din telefon, ville jeg sagt at det var ham.»

«Jeg kommer alltid til å tenke på deg når jeg ser Even,» sa Kristine. «Kanskje han burde få vite det en dag. Hvem han ligner på. Når han blir større. Det endrer jo ingenting.»

«Vi får se,» sa Dag. «Jeg skal ingen steder. Bare gi meg et hint før han eventuelt står på døra mi.»

Han gikk for å hente kaffe til dem. Kristine tok det som et tegn på at de ikke var ferdigsnakket. Plutselig føltes det greit at de satt der og drakk kaffe. Det var nesten deilig. De tok en stor slurk på likt. Han satte kaffen i vranga og begynte å hoste.

Kristine tenkte at han i det minste ikke hadde noe særlig sex-appeal. Det var ingen fare for at hun ble ledet inn i fristelse den veien. Men kanskje han var en flink kollega. Kanskje han var en hyggelig fyr. Hun hadde aldri vurdert muligheten, ikke siden han forlot leiligheten hennes den kvelden for to år siden. Så det var ikke det at hun kunne slå en strek over de siste to åra og si at alt var så enkelt.

Men han var den biologiske faren til begge barna hennes. Det var hans sædcelle som hadde truffet et av hennes egg. En gang ved et uhell og en gang med vilje. Hun kunne ikke komme unna det, og på en måte var hun glad for at hun i det minste visste hvem Even lignet på. For han lignet hverken henne eller Krister.

«Så hva sier vi til prosten?» spurte Dag etter noen minutter der ingen av dem sa noe.

«Sannheten?» foreslo Kristine. «Gjort er gjort. Prosten har vel taushetsplikt, sånn som oss.»

«Vi kan prøve,» sa Dag. «Selv om jeg tror at det er du som må fortelle.»

«Jeg kan fortelle til deg først,» sa Kristine nølende. «Det er flere timer til han kommer igjen.»